De sa vi skulle bo i hus

På slutten av 1960-tallet flyttet Mushuau innuene inn i hus for første gang. Flyttingen skulle få store konsekvenser for levestandarden deres. Hvorfor flyttet de og hvem sto bak?

Det finnes ca. 18 000 innuer i Canada, og cirka 2 000 av dem bor i Labrador. Innuene er et nomadisk urfolk som jaktet rein på innlandet og må ikke forveksles med sine naboer, inuittene, som tradisjonelt har levd av fiske og jakt ved kysten.

Sentralisering

På 1950- og 60-tallet bestemte den canadiske provinsen Newfoundland og Labrador seg for å sentralisere befolkningen. Bakgrunnen for flyttingen var at det skulle bli enklere å utføre helse- og utdanningstjenester, og ikke minst industrialisere provinsen. Flyttingen av innuene var ikke enestående, men det faktum at de var et nomadisk folk, med en kultur og livsstil som var avhengig av jakt på villrein, gjorde flyttingen spesiell. Telt som permanent bolig var ikke ansett blant Labradors og Newfoundlands embetsmenn. De ønsket at innuene skulle bo i hus og ha vanlige jobber, gjerne innen fiskeindustrien eller annen primærindustri.

Det er flere grunner til at innuene ble bosatt i Utshimassit. Regjeringens politikk var den viktigste årsaken. Parallelt med dette var innuene svekket av sykdommer og perioder med sult og mangel på mat, fordi europeiske fangstmenn hadde overbeskattet rein og småviltbestandene. En tredje årsak til at de forlot sin nomadiske tilværelse var at de ønsket å leve et mer komfortabelt liv og benytte moderne fasiliteter som tv, elektrisitet, innlagt vann og strøm.

Velferdsstatens inntog

Etter at Newfoundland og Labrador ble en del av Canada i 1949 fikk innuene en rekke pensjons- og stønadsrettigheter. De som oppholdt seg ved kysten gjennom vinteren fikk en forutsigbar inntekt. De som reiste på jakt innover i landet fikk proviant. Hvis jakten var vellykket var det nok til å overleve. De som bodde på kysten fikk 30 dollar per familie. Det var mye penger på den tiden. Vellykkede jakt- og fangstsesonger kunne en ikke bestandig regne med. Livet som jeger på innlandet var derfor risikabelt.  Innuene ble derfor mer og mer avhengige av servicen og støtten de fikk på kysten.

Misjonærer og påhengsmotorer

Den katolske kirken var blitt viktig i innuenes liv. Den første presten, Frank Peters betydde mye i nesten alle aspekter av livet ved kysten. Han var deres lærer, rådgiver og prest, han ga ut lån og delte ut medisin til dem. Innuene var på mange måter i hans makt, og han kunne ta avgjørelser som kunne få alvorlige konsekvenser for deres liv. Da han anbefalte dem å flytte inn i komfortable hus i Utshimassit gjorde de det på grunn av den sterke posisjonen han hadde i deres liv.

På 1960-tallet oppfordret den canadiske regjeringen innuene til å fiske torsk. Innuene fikk små båter fra regjeringen. Den katolske misjonæren solgte påhengsmotorer til innuene. Hvis de manglet penger kunne misjonæren tilby lån, mot at de sluttet å drikke. Alkoholisme hadde blitt et stadig større problem utover på 1960-tallet. Da den kjente norske antropologen Georg Henriksen gjorde sitt feltarbeid i 1967, hadde hver husstand en påhengsmotor. Fem menn hadde til og med kjøpt større motorbåter, alt med hjelp fra misjonæren. Trygd ble også kuttet i løpet av fiskesesongen for å stimulere til fiske. I 1970 hadde de fleste familiene en motorbåt.

Økonomisk revitalisering

Den økonomiske situasjonen i Labrador stod høyt på dagsorden for den føderale regjeringen. De mente at provinsen var for avhengig av småskala fiskeindustri. De ønsket å tilrettelegge for andre næringer. Økonomisk revitalisering av urfolket i provinsen hadde prioritet. Regjeringen baserte sin politikk på troen på at urfolk heller ville “arbeide” enn å jakte eller fiske – følgelig tok regjeringen på seg å erstatte jegerøkonomien med en økonomi basert på lønnsarbeid.

De ville ikke høre

I dag er det mange innuer som betrakter innlandet som et område som representerer tradisjoner, kunnskap og velstand til tross for sin kjente motgang, mens kysten representerer presten, skolegang og sult. En informant fortalte:

De fortalte oss at vi ville ha muligheten til å bestemme hvor vi ønsket å bygge husene våre. Vi kunne ikke ha det på den gamle teltplassen fordi det var for steinete. Jeg foreslo at husene kunne bygges i Sango (fastlandet) men de ville ikke høre. Lederne sa at skipene kunne ikke gå der, og etter at de sa nei, så hadde jeg ikke mer å si.

Ifølge høringen “The Davis Inlet Inquiry” var regjeringen lite fornøyd med levekårene til innuene og den provinsielle regjeringen ga byggemateriale til hver familie slik at de kunne bygge sin egen hytte med kryssfiner på gulvet og på veggene, med teltduken som tak. Året etter at de første husene ble bygget, i 1968, kom en av regjeringens representanter til Utshimassit og rapporterte at hus bygget forrige sommer var lekk; både gjennom vinduene og taket.

Etter hvert som årene gikk, ble det vanskeligere og vanskeligere for innuene å fortsette å bo isolert flere måneder i året, mens isen rundt øya var usikker. Innuene som aldri før hadde bodd i hus, men i telt laget av tykk bomullsduk, skulle få store problemer med denne endringen. Teltet som de tidligere hadde brukt var lettere å sette opp og flytte dersom det ble for kaldt.

Fra teltmakere til huseiere

Hvorfor utførte ikke innuene vedlikehold på husene sine selv? Regjeringen ga dem byggematerialer, men uten kunnskap om hvordan en skulle drive vedlikehold ble det vanskelig. Ingen forberedelser ble gjort for å lære opp innuene i vedlikehold og ingenting ble gjort for å lette den raske overgangen fra nomadisk til et stillesittende liv. Regjeringens ønske om å bosette innuene fikk ikke bare materielle konsekvenser, men også store sosiale konsekvenser. Innuene var i media mest kjent for alkoholmisbruk og sniffing, i tillegg til deres dårlige levekår.

I 1992 ble det publisert en rapport om boforholdene i Utshimassit. Da hadde innuene bodd på øya i 25 år. I rapporten kunne en lese at boforholdene var et resultat av manglende infrastruktur og elendig vedlikehold. De få husene som var i god stand var også et symbol på de etniske skillelinjene siden de var forbeholdt ikke-innuer. Gjennom nesten førti år i Utshimassit var manglende vann et hovedanliggende for innuene. Brønner hadde blitt gravd, rennende vann var tilgjengelig i kirken, skolen, lærernes boliger, klinikken, og sykepleiernes bosted og i noen hus okkupert av ikke-innu. At innuene ikke var i stand til å få vann og avløp, samtidig som nesten alle som ikke var innuer hadde det, var vanskelig for folk flest å forstå. “Ingen kan forstå hvorfor kirken og klinikken kan ha brønner som er produktive, mens forsøk på å grave brønner på Philip Rich’ tilstøtende hus ikke har gitt brukbart, uforurenset vann” står det i rapporten.

Badekar uten vann

Elektrisk oppvarming av boliger var umulig i Utshimassit. Ifølge en undersøkelse foretatt på 90-tallet hadde 70 % av husene kun vedovner og i 90 % av boligene ble veden brukt som enten primær eller sekundær varmekilde. Dette innebar at innuene måtte skaffe en betydelig mengde trevirke for varme og mat. Vanskelighetene som innuene opplevde med å bo var ikke synlige for folk flest fordi Utshimassit var i periferien. Det var langt unna det generelle offentlige daglige liv, og det ville ta år før publikum ble oppmerksomme på levekårene. En mann ble spurt om boligforholdene i Utshimassit, og fortalte at madrassene brukte å fryse fast i gulvet fordi det ikke var isolasjon i det. Et av de mest ironiske aspektene ved husene i Utshimassit var badet:

Hva godt er et badekar når det ikke er vann? Vi trodde regjeringen måtte være gal for å sende oss badekar. De visste det ikke var vann i landsbyen!

Dette uttalte en av innuene i en høring. Det var planlagt at alle husene skulle få innlagt vann, men på slutten av 90-tallet var innlagt vann ikke blitt en del av hverdagen til innuene, som kunne oppleve temperaturer ned i minus 40 grader om vinteren. Omtrent 97 % av husene hadde rom til bad, men bare de 15 husene med innlagt vann hadde vask, dusj og toalett. I mange av de eldre husene var baderommene ikke fysisk store nok til å inneholde et toalett, vask og et badekar.

 

Innuene hadde en forståelse for hvordan husene skulle bygges, og de ønsket den komfort og standard de hadde sett i andres hus. Senere, når innuene på 1990-tallet jobbet for en ny flytting, var ikke fokuset først og fremst på at det var galt at de hadde flyttet inn i hus – men det faktum at standarden på husene var så dårlige, samt at de var flyttet ut på en øy som gjorde at de ble isolert flere måneder i året.

Ny start

Mange års kamp for å høyne levestandarden har ført til en ny start for innuene.  De gikk fra å bo i elendige slumtilstander i Utshimassit til sentralvarme og innlagt vann i Natuashish, en helt ny “by” på fastlandet. Gjennom en enorm utbygging fikk hver familie hvert sitt hus, og de fikk ny skole, ishockeyhall, kirke, politistasjon og alt det en by (tettsted) med 800 mennesker trenger. De har imidlertid fortsatt store utfordringer innen helse og utdanning.

Les hele Elisabeth Thørring Dalsbø sin oppgave: Relocation and housing of the Mushuau Innu  of Natuashish from 1948 to 2003 “We were told we were going to live in houses”.