Flertydige rom

Den norske kunstneren Ida Lorentzen maler folketomme interiører. Fraværet av menneskeskikkelsen i maleriene gir større plass og tolkningsrom til betrakteren.

De synes så sarte og underfundige, Ida Lorentzens malerier av rom. De trekker betrakteren til seg med sin kraftfulle atmosfære og intense følelse av tomhet. De tar deg med på en reise som vekker spørsmål langt utenfor maleriets intime interiørverden. Hvordan skal vi så forholde oss til disse rommene?

Ida Lorentzen (1951-) er en anerkjent og veletablert kunstner innen norsk samtidsmaleri. Hun er født i Connecticut, New York, med norsk far og amerikansk mor. Lorentzen startet sin kunstutdannelse ved Boston University School of Fine Arts i årene 1970 – 74. Hun flyttet så til Norge for å studere ved Statens Kunstakademi i Oslo i årene 1974 – 79. I dag bor og arbeider hun på Nesøya utenfor Oslo.

Interiøret som motiv

Interiørmaleriet er en genre Lorentzen har holdt fast ved gjennom hele sitt kunstneriske virke. Motivtradisjonen har, gjennom en etablert og velkjent kunsthistorisk praksis, ofte blitt lagt til grunn for en tolkning av Lorentzens kunstverk. Maleriene blir da sammenlignet med andre kunstverk som har åpenbare likhetstrekk i motivet. Gode eksempler er amerikanske Edward Hopper (1882 – 1967), danske Wilhelm Hammershøi (1864 – 1916), og vår egen Harriet Backer (1845 – 1932). Disse skiller seg imidlertid fra Lorentzens interiører bl.a. ved at de gjerne danner kulisser for en annen tilstedeværelse i rommet – menneskeskikkelsen.

 

 

 

 

 

 

 

Et slektskap i stil og/eller motiv er et ofte benyttet redskap for å forankre et verk til en kunsthistorisk tradisjon. På samme måte er det lett å forklare et slikt slektskap med påvirkning fra andre (tidligere) kunstnere eller stilepoker. Det nye verket vil slik ha sitt utspring fra det eldre verket. Slike tilnærminger vil kunne sies å være av en genetisk art.

Kunstnerens rom

Ved første øyekast synes Ida Lorentzens malerier å være realistiske. I motsetning til tradisjonelle interiørmalerier er det likevel ikke stemningsfulle interiører vi møter her. Lorentzen maler ikke etter direkte observasjon, men konstruerer og bygger møysommelig opp sine interiører over tid. Motivene er alltid mennesketomme, men gjerne «befolket» av objekter. I litteraturen som omhandler Lorentzens kunst har stoler, bord og skjermbrett ofte blitt tillagt menneskelige egenskaper. Gjenstandene har blitt tolket som et symbol på kunstneren selv, plassert i et privat og lukket rom som betrakteren ikke har tilgang til.

I de forskjellige kildene som omhandler Lorentzens kunst fremkommer det en rekke interessante begreper. Maleriene blir for eksempel beskrevet som psykologiske, metafysiske og klaustrofobiske, at de uttrykker en form for tidløshet, stillhet og/eller tomhet. I samtlige kilder tas disse eller lignende begreper i bruk for å beskrive Lorentzens kunst. Men, de stanser imidlertid der, uten egentlig å undersøke dem noe videre. Det er dette jeg har forsøkt å gjøre i min masteroppgave.

Et skritt nærmere

Problemet med de tradisjonelle tilnærmingsmetodene til Lorentzens malerier er at historiene som skapes fort kan ta oppmerksomheten bort fra utgangspunktet, bort fra det som er viktig for oss – selve kunstverket. Faren ved slike metoder er at kunstverket kan bli redusert til kun en illustrasjon på noe annet.

En biografisk tilnærming, der man tolker kunstverket ut i fra kunstnerens liv, vil for eksempel ikke kunne gi en bred nok forståelse av selve verket. Møtet med et verk kan ikke handle om bare ett menneskes minner og følelser. Det er viktig å høre hva kunstneren har å si om sine verk, men bare å gjenta det vil redusere verkene til bare én side av noe som er mye mer komplekst og mangefasettert enn det. I så måte, hvordan nærme seg Lorentzens malerier på en ny måte, uten å se dem direkte ut fra et historisk-biografisk perspektiv, eller trekke veksler fra et ikonografisk slektskap i motivet ved å sammenligne med andre interiørmalerier?

Betrakterens møte

En fenomenologisk tilnærming, der betrakterens møte med et kunstverk er sentral, har vært et interessant utgangspunkt for mine undersøkelser av Lorentzens interiører. Å bruke kroppen, hodet, øynene, for å «ta inn» et kunstverk og virkelig se det, åpner for nye muligheter. Ved å ta utgangspunkt i møtet mellom betrakter og verk, samt de begreper som vokser ut av dette møtet, er det mulig å fri seg fra noen av de tradisjonelle kunsthistoriske metodene.

Mitt nærstudie av et utvalg malerier av Lorentzen kokte ned til tre sentrale begreper som kjennetegnet Lorentzens malerier i møte med betrakteren:

  • Fravær
  • Erindring
  • Bevisstgjøring

Disse utgjorde en plattform for videre forskning der åpenbare likheter i motiv og billedframstilling ikke lenger var nødvendig. Det var slik et steg bort fra en genetisk studie, men muliggjorde en assosiativ sådan.

En assosiativ studie

Jeg valgte på grunnlag av dette å gjøre en sammenstilling mellom Lorentzens malerier og kunstverk av to svært ulike kunstnere; fransk-amerikanske Louise Bourgeois (1911 – 2010), og britiske Rachel Whiteread (1963 -). De utvalgte kunstverkene; tre interiørmalerier av Lorentzen, en stor edderkopp-installasjon av Bourgeois og en enda større betongavstøpning av et hus laget av Whiteread, hadde ved første øyekast ikke mye til felles.

Louise Bourgeois, "Maman" ved Guggenheim-museet i Bilbao. Foto: Didier Descouens/Wikimedia Commons. © Louise Bourgeois Trust/ BONO, Oslo / VAGA, New York

Louise Bourgeois, “Maman” ved Guggenheim-museet i Bilbao. Foto: Didier Descouens/Wikimedia Commons. © Louise Bourgeois Trust/ BONO, Oslo / VAGA, New York

Rachel Whiteread, "House". Foto: Kingboyk/Wikipedia

Rachel Whiteread, “House”. Foto: Kingboyk/Wikipedia

 

 

 

 

 

 

 

Grunnlaget for sammenstilling og interrelasjon mellom de ulike verkene lå på et begrepsplan. Fravær, erindring og bevisstgjøring var begreper disse verkene hadde felles, og utgjorde dermed et kontaktpunkt mellom dem.  Ved å studere andre forskeres tilnærming til verkene av Bourgeois og Whiteread, kunne Lorentzens malerier belyses på andre, interessante måter.

Eksperimentell tilnærming

Gjennom en mer eller mindre eksperimentell tilnærming til et kunsthistorisk materiale, forsøkte jeg i min masteroppgave å synliggjøre flertydigheten i Ida Lorentzens malerier. For å kunne gripe fatt i et kunstverk må man forsøke å avdekke de komplekse måtene verket uttrykker, artikulerer og formidler sin egen tilstedeværelse på. Stillheten, tomheten og det intense fraværet av menneskeskikkelsen i Lorentzens interiører skaper samtidig rom for noe annet – den aktive betrakteren.

 

Les hele Stine Lundblad sin oppgave: http://www.ub.uit.no/munin/handle/10037/1466