Søsken i strid?

At kvinner som gir liv samtidig skal ta det, har vært et utenkelig paradoks. Kvinner og krigføring har tradisjonelt sett blitt oppfattet som en uforenlig motsetning og militær virksomhet har i all hovedsak vært et eksklusivt mannlig domene. Hvordan ser dagens menn på at denne arenaen nå er åpen for kvinner? Er det noen forskjeller mellom amerikanske og norske soldaters aksept for kvinner i Forsvaret?

Masteroppgaven er en sammenlignende studie av menns holdninger til kvinner i militæret. Jeg intervjuet vernepliktige menn i det norske Luftforsvaret, og menn med tilsvarende alder og erfaring i amerikanske Air National Guard. Med studiebakgrunn fra begge steder ønsket jeg å sammenligne holdninger på tvers av to land, og se nærmere på hvordan kulturelle forskjeller underbygger perspektivene som kom til utrykk.

Ulik forståelse av likhet

Informantene i begge land var velvillig innstilt til å tjenestegjøre med kvinner. Majoriteten foretrakk å være i blandede grupper og syntes kvinner hadde mye positivt å bidra med. Mange fortalte at kvinner har andre egenskaper enn menn, noe de syntes er bra.

Selv om det var flere sammenfall i hvordan mennene i Norge og USA så på kvinner, forholdt de seg gjennomgående til to forskjellige former for likhet:

De norske informantene hadde ingen innsigelser mot kvinner i Forsvaret, men synes det er urettferdig at det stilles ulike krav til menn og kvinner. Det er i dag ingen verneplikt for kvinner, og om de velger førstegangstjeneste trenger de ikke signere en bindende kontrakt før etter tre måneder. I noen tilfeller opereres det også med kjønnsspesifikke fysiske krav. Informantene reagerer svært negativt på dette og synes det er urettferdig at kvinner får en tilpasset tjeneste. De mener det bør være lik behandling for alle som tjenestegjør, helt uavhengig av kjønn.

Mens nordmennene vektla  lik behandling, var amerikanerne på sin side opptatt av å skape like muligheter for kvinner. De synes det er viktig at alle får lik sjanse til å vise hva da er gode for. For dem var det derfor ikke problematisk at det ble gjort visse tilpasninger for kvinner, det ble av de fleste betraktet som en rettferdig måte å sikre kvinner de samme mulighetene som menn.

Hva du kan, ikke hvem du er

Meritokratiske argumenter baserer seg på den enkeltes prestasjonsevne. Dette prinsippet hadde stor støtte blant de amerikanske intervjusubjektene, og hadde tydelig sammenheng med deres forståelse av likhet. Det var bred enighet om at alle burde ha like muligheter til å begynne med, for å på den måten vise hva de kan. Personlige egenskaper og ferdigheter ble ofte fremholdt som det viktigste – hvis en person er god i jobben sin spiller det ingen rolle om dette er en mann eller kvinne. Denne argumentasjonen tar fokus bort fra kjønnsbakgrunn og fremhever isteden individuelle egenskaper.

En lignende, men noe vagere tankegang var tilstede også hos de norske informantene. Et vanlig svar under intervjuene var ”det kommer an på personen”, noe som tilsier at personlige egenskaper er avgjørende. Flere fortalte at det er helt uvesentlig om en person er mann eller kvinne, det som teller er hvorvidt de kan utføre jobben de er satt til å gjøre på lik linje med sine medsoldater.

Konservativ tankegang

Selv om mennene var velvillig innstilt til kvinner, var det tilfeller hvor en mer konservativ tankegang kom til syne. Noen av de amerikanske informantene mente for eksempel at menn er mer naturlige ledere og at det til syvende og sist er deres oppgave å beskytte landet.
Flere av de norske mennene innrømmet at de i utgangspunktet var skeptiske til å ha et kvinnelig befal, og at det brøt med eksisterende forestillinger de hadde om militæret. I begge land innrømmet mange menn at de er mer beskyttende ovenfor kvinner enn menn, og at de i en farlig situasjon ville hatt et ekstra øye på sine kvinnelige medsoldater. Dette ble av flere omtalt som en instinktiv reaksjon.

Kulturelle forskjeller

I begge land støttet de mannlige soldatene opp om en likhetstankegang, men de presenterte to ulike forståelser av konseptet. Like muligheter har vært et mantra i den amerikanske samfunnet, samtidig som individuell evne og innsats bestemmer hvor langt en kommer. Dette er selve kjernen i The American Dream.

Mens den amerikanske likhetsforståelsen gjorde at kjønnstilpassede krav ble sett på som uproblematiske, reagerte de norske mennene negativt – ikke fordi de selv ønsket å få det lettere, men fordi det brøt med et grunnleggende likhetsideal de mente bør gjelde også i militæret. Norge har fostret et absolutt likhetsideal, med fokus på å skape reell likhet mellom samfunnsborgerne. De to ulike forståelsene av likhet er tydelig reflektert i hvordan mennene snakket om kvinner.

Masteroppgavens betydning

Funnene i oppgaven er på mange måter gledelige, samtidig som de gir grunn til ettertanke. Det er hyggelig å se at mennene satte pris på å arbeide med kvinner og ikke hadde grunnleggende innsigelser mot kvinner i militæret. Det bør nevnes at Luftforsvaret er kjent som den mest kvinnevennlige av grenene, og at jeg nok kunne gjort andre funn hvis informantene tjenestegjorde i en annen del av Forsvaret.

Det er interessant å bemerke at selv om de norske informantene var i favør av likestilling, reagerte de negativt på tiltak som er ment å fremme en høyere kvinneandel. En parallell i denne sammenheng går til den seneste tids nyhetsoppslag om en menig kvinne som ble tvunget til å bade naken sammen en gruppe bestående av kun menn. Alle skulle nakenbade, og hun slapp ikke unna ”bare” fordi hun var kvinne. Dette er en situasjon hvor prinsippet om lik behandling ser ut til å ha bli strukket vel langt, og resultatet er at en kvinne føler seg grovt nedverdiget.

Selv om mennene var preget av en positiv innstilling til kvinner, var ikke konservative perspektiver fraværende. Menns tradisjonelle beskytterrolle overfor kvinner var blant annet noe mange menn følte på. Tradisjonelle forståelser av kjønn preger fortsatt institusjonen.

Det er videre viktig å notere de norske mennenes innstilling til kjønnstilpassede ordninger, ettersom det er et uttalt mål for det norske Forsvaret å verve flere kvinner til tjeneste. Vi bør stille spørsmålstegn ved hva lik behandling egentlig betyr i en institusjon som i så stor grad er bygget opp rundt et tradisjonelt mannsideal, og hvor alle ordninger inntil nylig var innrettet mot menn alene. Kanskje er det noe å lære av den amerikanske holdningen?

Sammenligning Norge og USA

Masteroppgaven min er basert på intervjuer med 34 menn i Norge og USA. Siden første verdenskrig har kvinner gradvis fått større innpass i de to landenes militære organisasjoner. I Norge ble alle militære stillinger likestilt i 1984 og i 2010 ble det innført kjønnsnøytral sesjon. Imidlertid er bare drøye åtte prosent av de som i dag tjenestegjør i det norske Forsvaret kvinner. I USA er Navy SEALs fortsatt forbeholdt menn, mens kvinner utgjør 20 prosent av den totale styrken.

Kultur som verktøy

Jeg kombinerte kultursosiolog Ann Swidlers teori om ”culture as a toolkit” og Michèle Lamonts ”nasjonale kulturelle repertoarer” i analysen av intervjuene. Swidler betrakter kultur som en verktøykasse bestående av ulike kulturelle repertoarer – eller ressurser – vi kan bruke for å forstå samfunnet rundt oss. Dette kan være religiøse forestillinger, ideologier, holdninger, overbevisninger eller preferanser. De kulturelle repertoarene korresponderer ikke alltid med hverandre og vi er ofte inkonsekvente i vår bruk av dem. Men ettersom livet er komplekst trenger vi ulike måter å ramme det inn på. Lamonts nasjonale kulturelle repertoarer hjelper oss å forstå hvordan ulike nasjonale kulturer gjør ulike ressurser tilgjengelige for sine borgere – og kan bidra til å forklare forskjellene blant de norske og amerikanske informantenes holdninger.

Tre ulike repertoarer

Jeg identifiserte i alt tre ulike repertoarer som mennene benyttet for å forklare sitt syn på kvinner i militæret. De samme overordnede repertoarene ble, som vist over, brukt i begge land, men på ulike måter:

  • Et likhetsrepertoar
  • Et meritokratisk repertoar
  • Et kjønnskonservativt repertoar

Vil du vite mer? Les hele Siblings in Arms? Gender Perspectives in the Norwegian and US Armed Forces

  • Andreas

    Takk for interessant lesning. Er Forsvarets ønske om å øke andelen kvinner begrunnet mest av et generelt prinsipp om likere representasjon, eller er det først og fremst et effektiviserende tiltak, da med tanke på deltakelse i internasjonale organisasjoner? Skulle gjerne visst mer om hvorfor Forsvaret mener økt kvinneandel er viktig. Hva tenker du om reell allmenn verneplikt som tiltak for å øke kvinneandelen? Ble det drøftet med informanter i Norge?

  • Elin

    Hei Andreas,

    det er interessante spørsmål du stiller. Forsvarets ønske om å øke kvinneandelen er begrunnet på flere måter. Forsvaret er en viktig nasjonal institusjon og det er nødvendig at den har legitimitet i samfunnet den er en del av. Slik som kjønnsammensetningen er nå reflekterer den svært dårlig samfunnet forøvrig, noe som kan skape en uheldig distanse til den sivile sfære.

    Det som er et enda viktigere argument er merverdien det gir å inkludere flere kvinner. Kvinner har ofte andre egenskaper enn menn, tenker forskjellig og skaper en annen sosial dynamikk. En høyere kvinneandel gir også en operasjonell merverdi i forhold til internasjonale oppdrag, ved at de kan tilnærme seg den kvinnelige delen av lokalbefolkningen på en måte menn ikke kan. I land hvor kvinner har en usynlig offentlig rolle, som f eks i Afghanistan, har de ofte en viktig rolle i det private, og det er mye å hente på å skape et godt forhold til sivile kvinner. En høyere kvinneandel er altså et spørsmål om legitimitet, men enda viktigere et spørsmål om kompetanseheving i organisasjonen – både hjemme og ute- og troen på at en mer balansert kjønnsfordeling vil skape et bedre Forsvar.

    Når det gjelder reell allmenn verneplikt for kvinner er dette noe mange av de norske informantene etterlyste. De mente det er urettferdig at verneplikt kun gjelder menn, og gitt det store fokuset det er på likestilling i Norge hadde de vanskelig for å forstå hvorfor kvinner skulle slippe unna. Mange mente at like rettigheter også bør innebære like plikter. I 2010 ble det innført sesjonsplikt for alle kvinner, noe som innebærer at de må ta et aktivt valg til hvorvidt de ønsker å avtjene førstegangstjenesten. Siden verneplikten som sådann er i ferd med å reduseres, og de aller fleste som er inne til førstegangstjeneste er der fordi de selv ønsker det kan det virke litt mot sin hensikt å utvide verneplikten til også innkludere kvinner. I prinsippet burde den kanskje det, men i realiteten beveger vi oss i retning av et innsatsforsvar hvor vernepliket får en stadig mindre sentral rolle