Likestilling så langt nesa rekker

Når en felles lov mot diskriminering skal skrus sammen, har interesseorganisasjonene vanskelig for å tenke helhetlig. De ser bare sitt eget felt, og ser dermed ikke hva som er den beste lovteksten for å få et best mulig vern mot diskriminering for alle, inkludert de som kan diskrimineres på grunn av flere faktorer.

For å hjelpe regjerningen med å lage en best mulig lov for å sikre likestilling for alle, ble et utvalg nedsatt i 2007, diskrimineringslovutvalget. De skulle utrede norsk diskrimineringsvern og komme med forslag til én samlet lov for ulike diskrimineringsgrunnlag.

Trendy er lov

Utvalget leverte lovforslag om én felles diskrimineringslov sommeren 2009.  I utvalgets forslag inngikk diskrimineringsgrunnlag som kjønn, funksjonsevne og etnisitet i én og samme lov. Norge fikk allerede i 2006 et felles ombud for ulike diskrimineringsgrunnlag i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), med en tilhørende nemnd. Et felles ombud er det første skrittet på veien mot en mer helhetlig tilnærming til diskriminering i Norge.

Lovforslaget er del av en internasjonal trend. Land som Sverige, Irland og Canada har allerede vedtatt nasjonale og helhetlige diskrimineringslover.

I noen tilfeller av diskriminering er det vanskelig å skille mellom ulike grunnlag – fordi det er kombinasjonen av flere dimensjoner som fører til diskriminering.

I stedet for at kjønn er tyngdepunktet, går trenden nå i retning av at likestilling kan forstås ut fra flere kriterier. Dermed går det an å ta høyde for at en person blir diskriminert både fordi hun er kvinne og for at hun sitter i rullestol.  I noen tilfeller av diskriminering er det vanskelig å skille mellom ulike grunnlag – fordi det er kombinasjonen av flere dimensjoner som fører til diskriminering.

I min masteroppgave ville jeg finne ut om forslaget til en samlet lov også var ment å være et verktøy for å ta hensyn til den mer komplekse diskrimineringen. Jeg ville også undersøke hvordan høringsinstansene forholdt seg til det

Det ble i liten grad tatt høyde for den mer komplekse diskrimineringen som utøves når flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen. I høringsrunden ble slike perspektiver i svært liten grad etterlyst.

Kompleks diskriminering

Å se ulike diskrimineringsgrunnlag mer i sammenheng kalles flerdimensjonalitet. I forskningssammenheng har denne sammenvevde diskrimineringen fått betegnelsen interseksjonalitet, av juristen Kimberlé Crenshaw (1989). Crenshaw ville løfte frem den diskrimineringen som finner sted i skjæringspunktet (intersection/veikryss) mellom flere diskrimineringsgrunnlag. Slike problemstillinger krever et juridisk rammeverk som baserer seg på mer enn ett enkelt (diskriminerings)grunnlag, mener Crenshaw.

De fleste for felles lov

I høringsrunden til lovforslaget, der berørte parter skal komme med innspill, var det stor oppslutning om å samle ulike diskrimineringslover i én og samme lovtekst. Et fåtall høringssvar gikk imot forslaget. Men enkelte organisasjoner på kjønnsfeltet og deler av fagbevegelsen protesterte mot at kjønn skulle sidestilles med andre diskrimineringsgrunnlag.

I forslaget til lovutvalget skal man lete godt før man finner argumentasjon som kan knyttes til flerdimensjonalitet i begrunnelsene for en samlet lov. Utvalget fokuserte på at ved å sammenstille reglene skulle en samlet lov tilby et mer likeverdig diskrimineringsvern for alle. Utvalget behandlet flerdimensjonalitet sporadisk og underordnet.

Målet med en felles lov virker utydelig for både lovutvalget og politikerne som bestilte den.

Det kan være mange grunner til dette. Å samle ulike diskrimineringsgrunnlag er en enorm lovteknisk øvelse, som byr på mange utfordringer for juristene. Forskjeller og likheter hos ulike grunnlag måtte behandles. Samtidig er det nok et viktig poeng at bestillingen om en samlet lov ikke kom etter press fra grasrota, men fra politisk hold. Målet med en felles lov virker utydelig for både lovutvalget og politikerne som bestilte den.

Forslaget innebar svekkelser av vernet som finnes i (kjønns)likestillingsloven. Utvalget mente at dagens vern mot kjønnsdiskriminering i familieliv og personlige forhold, og presiseringen om at loven skal særlig ta sikte på å fremme kvinners stilling, skulle falle bort i en samlet lovtekst. Mange høringsinstanser protesterte mot dette. En ny lov skulle ikke bety en svekkelse av dagens lovvern. Men de fleste instanser mente at en felles lov, uten nevnte svekkelser, ville innebære et sterkere og likere diskrimineringsvern i Norge.

Kjønn mot røkla

Bare tolv av til sammen 110 høringsinstanser var mot forslaget om å samle lovene. Motstanderne argumenterte for at likestillingsloven ikke bør inngå i et felles lovverk fordi kjønn er en overordnet kategori, og at kjønnsidentitet utgjør den primære identiteten til individet. Derfor mente noen at kjønn ikke bør sidestilles med andre diskrimineringsgrunnlag.

Flertallet, som stilte seg positive til lovforslaget, sluttet seg i stor grad til lovutvalgets egen begrunnelse: En samling av det fragmenterte lovverket vil bidra til et enklere, og likere vern for de ulike diskrimineringsgrunnlagene. Disse aktørene var forskjellige typer interesseorganisasjoner, offentlige instanser og organisasjoner i arbeidslivet.

 Nesten ingen av høringsinstansene nevnte diskriminering på flere samtidige grunnlag.

Høringsrunden ble dominert av en forståelse av at ulike diskrimineringsgrunnlag er relativt like, i den forstand at de har krav på lik behandling i lovverket. Nesten ingen av høringsinstansene nevnte diskriminering på flere samtidige grunnlag.

At høringsinstansenes argumentasjon manglet perspektiver på tvers av diskrimineringsgrunnlag, må sees i sammenheng med at man kanskje ikke oppfattet at dette var et tema. Både hos lovutvalget og hos mange av aktørene som støttet forslaget fremstår argumentasjonen nærmest som en tautologi: Ulike lover er dumt ­– derfor er en felles lov bra.

Mine, dine og våre diskrimineringsgrunnlag

I høringssvarene opererte særinteressene som nettopp særinteresser. De var mest opptatt om å hegne om sitt eget diskrimineringsvern. Organisasjoner og offentlige aktører som arbeider med spørsmål om funksjonsnedsettelse fremmet hensyn til sine, kvinnebevegelsen talte kvinnenes sak. Ulike dimensjoner ble ikke sett i sammenheng. At aktørene i stor grad forholdt seg til sitt eget grunnlag, må forstås i lys av to ting:

(1) Det ligger i interesseorganisasjoners logikk å behandle politiske spørsmål ut fra sine egne særinteresser og identitetspolitikk.

(2) Fordi hensynet til flerdimensjonalitet i liten grad ble tatt opp i forslaget, oppfattet kanskje ikke høringsinstansene at de ble spurt om dette.

Høsten 2011, etter at masteroppgaven var levert, ble det klart at det likevel ikke vil komme en samlet lov mot diskriminering. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken mente at den beste veien videre er egne lover for ulike grunnlag. Til tross for at majoriteten i høringen hyllet sammenslåing, var det mindretallet som kom seirende ut av runden. Det ble ingen felles lov.

Ane Lindholts masteroppgave vil etterhvert bli tilgjengeliggjort på nett.