Troen – et ensomt sprang?

Mennesket har til alle tider søkt etter en dypere mening i tilværelsen. Enkelte religiøse og filosofiske retninger oppfordrer til å rette blikket innover og reflektere over egne livsvilkår og handlingsmønstre. Man kan spørre seg om overdreven introspeksjon vil ende i ensomhet. Kan andre mennesker ha betydning i en slik prosess?

Få går like dypt inn i dette spørsmålet som den danske filosofen Søren Kierkegaard. Han er ansett som en talsmann for individualisme og stiller sterke krav til enkeltindividet om autentisk levesett. Kritikerne hevder at Kierkegaards sterke oppfordring til individualisme kan resultere i isolasjon og vansker med å relatere seg helhjertet til andre mennesker. I min masteroppgave har jeg undersøkt holdbarheten av denne kritikken. I mine øyne er Kierkegaard opptatt av at et autentisk liv må virkeliggjøres gjennom samspill med andre mennesker. Riktignok er det et sterkt fokus på individualisme i hans filosofi, men denne individualismen er ment å legge grunnlaget for en dyp nestekjærlighet og et sterkt mellommenneskelig fellesskap.

Spissborgeren

Kierkegaard er opptatt av at vi må forsøke å leve et mest mulig ekte og autentisk liv, noe som vil medføre en eksistensiell bevisstgjøring hos hver enkelt. En slik prosess må rette et ærlig blikk på våre eksistensielle betingelser, som vår frihet og vår kroppslige situasjon. Kierkegaard mener at vissheten om ansvaret for våre valg er ubehagelig, og at det for de fleste vil friste å ty til fluktmekanismer. Døden og vår ubetydelighet som kroppslige vesener er heller ikke tema det er fristende å reflektere over. Kierkegaard ser det som et trekk ved sin samtid at man kollektivt forsøker å unngå en slik bevisstgjøring ved å ty til overfladiske normer. I Sygdommen til Døden (1849) personifiserer Kierkegaard en slik holdning med karakteren spissborgeren. Dette er et individ som ubevisst flykter fra muligheten til å leve et autentisk liv. En spissborger kan nok ha sterke meninger og fremtre som moralsk høyverdig i andres øyne, men egentlig er dette et ureflektert individ. Spissborgeren slukes opp av samfunnets normer og forventninger, gjerne uten selv å være bevisst om dette. Resultatet er at spissborgeren blir fremmedgjort både fra seg selv og samfunnet.

Søren Kierkegaard (1813-1855) regnes som en forløper til den eksistensialistiske tradisjonen i det forrige århundrets filosofi. I likhet med eksistensialistene ønsket han å beskrive det moderne menneskets livsvilkår, gjennom tema som angst, ansvar og forholdet mellom individ og samfunn. Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i verkene Frygt og Bæven (1843), Kjerlighedens Gjerninger (1847) og Sygdommen til Døden (1849).

Kierkegaard mener ikke at det i seg selv er negativt å støtte opp om allment aksepterte normer eller samfunnsordninger. Flertallets synspunkter er ikke nødvendigvis feilaktige, poenget hans er nok heller at man ikke må tilkjenne den gjengse mening noen autoritet i seg selv. Kierkegaard er opptatt av at man må tenke over holdningene i samfunnet og selv vurdere hva som er rett og galt. Et individs verdier må være et resultat av eksistensielle valg. Det viktige er å bevare sin selvstendighet og ansvar i sampill med andre mennesker, og det er nettopp denne ansvarligheten spissborgeren aldri har utviklet.

Inn i paradokset

Spissborgeren er altså preget av ureflektert identifikasjon med rådende verdier og samfunnsidealer. Hva vil alternativet til en slik levemåte innebære? Kierkegaard skisserer et oppgjør med spissborgerens levevis som vil være krevende. Hver enkelt av oss må konfrontere våre begrensninger og håpløsheten ved menneskets situasjon. Et ærlig blikk på tilværelsen vil avsløre mangelen på åpenbar mening med vårt daglige strev. Selv om prosessen vil være utfordrende må vi forsøke å tilegne oss en slik eksistensiell redelighet.

Til tross for vissheten om våre menneskelige begrensninger er det en lengsel i oss etter å være noe mer enn en primitiv organisme. Vi har alle en opplevelse av å overskride den primitive atferden som er rådende i det biologiske mangfold. Samtidig er det klart at vi er biologiske vesener av kjøtt og blod som fødes, eldes og dør på lik linje med andre levende organismer. Dette dobbelte aspektet ved den menneskelige væremåte er hva Kierkegaard omtaler som paradokset. Det er for den menneskelige forstand ubegripelig at det skulle finnes et aspekt ved tilværelsen som overskrider den materielle og biologiske virkeligheten som fornuften viser oss, og på samme tid er det like paradoksalt at en biologisk skapning kan ha en forestilling om en åndelig side ved eksistensen.

For spissborgeren vil ikke dette dypt paradoksale aspektet ved den menneskelige tilværelse kunne erkjennes fullt ut, slik Kierkegaard ser det. Til det vil det kreves en innbitt vilje til å se våre eksistensielle betingelser i hvitøyet gjennom en prosess av økende bevissthet om ens eget selv. Dette er en vanskelig og farefull prosess som i siste instans munner ut i et valg om aksept eller avvisning av vår åndelighet.

Troen og dens bakside

Kierkegaards tematisering av åndeligheten er tvetydig ved at den spiller på både religiøsitet og psykologi. Religion spiller en avgjørende rolle i hans filosofi, men han er sterkt kritisk til det han oppfatter som en overfladisk utøvelse av kristendommen i sin samtid. Det er ikke lenger noen inderlighet tilstede i kirkelivet, som er redusert til en utøvelse av tomme plikter. Kierkegaard ønsker en mer lidenskapelig tro, hvor den enkeltes subjektive forhold til Kristus står i sentrum.

Det er av største betydning for Kierkegaard at mennesket trenger Kristi støtte til fullt å ta innover seg sine eksistensielle betingelser og leve et autentisk liv. Det er vesentlig for ham at menneskets fornuft i seg selv ikke vil åpenbare troen. Fornuften vil kun gi oss et usminket blikk på menneskets situasjon,  men det er først etter en slik bevisstgjøring at troen kan vokse frem. Møtet med troen fremstår hos Kierkegaard som et møte hinsides vår rasjonalitet. Samtidig har den et trekk av et lidenskapelig valg, noe man stuper inn i. Troen kommer etter en oppgivelse av alle våre illusjoner om menneskets situasjon. Faren ved å oppgi alle illusjoner er at man ikke takler det man møter, som kan resultere i tilstanden Kierkegaard kaller for det demoniske. Kierkegaard beskriver kjernen i det demoniske som en trassighet mot å overgi seg til noe som er større enn en selv, et opprør mot Gud og eksistensen.

Den demoniske representerer en som til forskjell fra spissborgeren har rukket å møte seg selv på et dypere plan, men som likevel ikke erkjenner sin åndelighet. Essensen i denne eksistensielle hengemyren er et mislykket møte med ens dypere selv, som i siste instans kan medføre en total avvisning av ens fundamentale menneskelighet. Dette kjennetegner mye nevrotisk patologi og religiøsitet som er gått i vranglås, men også en rekke sosialt aksepterte fenomener. For eksempel har vi nok alle møtt tilsynelatende reflekterte og velfungerende tilhengere av et bestemt livssyn eller levesett og erfart hvor affekterte de kan bli om man rokker for mye ved det de «tror» på.

Vi ser at en søkende livvstil også kan ende i sammenbrudd. Den demoniske makter ikke møtet med Gud og muligheten for autensitet og trekker seg tilbake i sitt eget skall. Derfra når ikke vedkommende andre mennesker på et autentisk vis. Den ytterliggående eksistensielle ensomheten som oppstår vil være ødeleggende for evnen til å knytte bånd til andre mennesker. Den eksistensielle ærligheten som Kierkegaard krever kan altså være destruktiv for intermenneskelige relasjoner om den utøves feil. Men hva vil en autentisk tro ha å si for mellommenneskelige relasjoner? Det er viktig for Kierkegaard at den autentisk religiøse omfavner Kristus på et mye dypere plan enn det rent argumentative og intellektuelle nivået vi normalt befinner oss på. Det er likevel problematisk hvis troen ligger hinsides muligheten for kommunikasjon. Vil ikke i så fall også den autentiske åndeligheten kunne bli en temmelig ensom vei?

Troens tilsynelatende ensomhet

Kierkegaards fokus på troen problematiserer individets rolle i det menneskelige fellesskap. Spørsmålet er om troserfaringen vil måtte distansere en fra andre mennesker. I Frygt og Bæven (1843) beskriver Kierkegaard konfrontasjonen med paradokset som en erfaring som overskrider språket og forstandens grenser. Et individ som har fullført den betingelsesløse eksistensielle selvransakelsen som Kierkegaard krever av oss har nådd grensen for hvor langt den intellektuelle fornuft kan føre oss. Det påfølgende steget over i troen er en langt mer gåtefull bevegelse. Den troende har ingen til å veilede seg. Troen overskrider det allmenne og derfor har man ikke noe språk til å snakke om den. Kierkegaard er i Frygt og Bæven tydelig på at veien til troen er en individuell prosess, og viser her forakt for sekteriske bestrebelser etter å nå saligheten.

«Secterikerne overdøve hinanden ved støi og larm, holde angesten borte ved deres skrig, og et saadant hujende dyrehaugsselskab mener at storme himlen og mener at gaae samme vei som troens ridder, der i universets eensomhed aldrig hører nogen menneskelig røst, men gaaer ene med sit forfærdelige ansvar.»

Det er ikke vanskelig å se det problematiske i den troendes ensomme posisjon. Hvordan skal den troende vende tilbake til det sosiale feltet etter å ha overskredet språk og kommunikasjon gjennom spranget inn i troen? Makter vedkommende å relatere seg helhjertet til andre mennesker, eller er han eller hun dømt til for alltid å være avskåret fra autentiske relasjoner til andre? Dette er et vanskelig tema for Kierkegaard. Det er viktig å merke seg at han selv understreker det umulige i å føre en klar logisk argumentasjon for den troserfaringen han ønsker å formidle. Det er også essensielt at selv om veien til troen er nødt til å være en privat opplevelse, trenger ikke det å bety at troens virkninger er av det samme slaget. Kierkegaard ønsker kanskje kun å vise at de dypeste eksistensielle erfaringene overskrider språkets rammer. Troen i seg selv åpner for en dypere nestekjærlighet som knytter hele menneskeheten sammen. Den eksistensielle prosessen som leder til troen er en individuell ferd som den enkelte må klare alene. Deretter vokser en omfattende nestekjærlighet og muligheten for nærere menneskelige relasjoner frem.

Nestekjærlighetens bånd

Den kristne nestekjærligheten, slik Kierkegaard beskriver den i Kjerlighedens Gjerninger (1847), er av universell karakter og rettet mot selve det menneskelige hos hver enkelt. Den neste er å forstå som hvert menneske vi møter på vår vei, og vi er forpliktet til å elske denne av hele vår sjel. Denne plikten er ment å skulle knytte sammen hele menneskeheten. Det er viktig å merke seg at nestekjærligheten kun kan realiseres fullt ut innenfor den autentiske kristendommen, slik Kierkegaard ser det. For å komme til den autentiske nestekjærligheten må hver enkelt først gå gjennom den eksistensielle bevisstgjøringen som leder til konfrontasjonen med paradokset og troen. Vi ser altså at Kierkegaards tilsynelatende sterke fokus på individualisme bare er halve sannheten. Individets eksistensialisme er et redskap til i neste omgang å nå et mer autentisk mellommenneskelig fellesskap.

I kontrast til nestekjærligheten trekker Kierkegaard frem forkjærligheten, som er den mer verdslige kjærligheten, eksempelvis vennskap og erotisk kjærlighet, som vi føler for mennesker vi står i et nært forhold til. Forkjærligheten er av jordisk karakter og har i seg selv et begrenset synsfelt, den mangler nestekjærlighetens grenseløshet. Kierkegaard er ikke negativt innstilt til forkjærligheten, såfremt det er nestekjærligheten som ligger i bunn og gir den mening. Da vil vi også i våre vennskapelige relasjoner og kjærlighetsrelasjoner utøve ekte nestekjærlighet. Kierkegaards fokus på nestekjærligheten viser hans engasjement for det mellommenneskelige aspektet ved samfunnet.

Les Ingjald Finjords masteroppgave: “En tilnærming til forholdet mellom subjektivitet og intersubjektivitet i Søren Kierkegaard sin filosofi via Knud Ejler Løgstrup sin kritikk av Kierkegaard”

  • Hedda V

    Hei!
    Jeg holder på med semesteroppgave i exphil der oppgaven går ut på å belyse Kierkegaards spissborger og også kritikk rundt denne rollen for så å svare på om han har rett eller ikke. Oppgaven må også komme inn på “selvet”. Jeg synes Kierkegaard er meget spennende lesing, men finner lite om akkurat spissborgeren og særlig kritikk rettet mot denne “oppdiktede” rollen. Noen tips til hvor jeg kan lete? Eventuelt navn på relevante bøker? Mvh, Hedda V.

  • Oda

    Sjekk ut “selvets gåte” av Bjørn Holgernes. De har den hvertfall på studia i Bergen.

  • Hei, ta kontakt med Preben Jordal. Han var stipendiat ved UIB og er det nærmeste du kommer en Kierkegaard ekspert i Norge. Særlig når det kommer til forholdet mellom religion og litteratur.

    hilsen
    Francisca 🙂

  • Ingjald

    Hei!

    Av Kierkegaard sine egne skrifter vil jeg tro Sygdommen til Døden og Begrebet Angest er et godt utgangspunkt i problematikk rundt spissborgeren. I Sygdommen til Døden er særlig del C av Første Avsnitt, “Denne Sygdoms (Fortvivlelsens) skikkelser”, relevant, og i Begrebet Angest vil jeg tro beskrivelsen av åndløshetens angst vil være interessant.

    Av sekundærlitteratur er jeg faktisk usikker, men jeg er enig med Oda i at “Selvets Gåte” er relevant, både med henblikk på selvet og spissborgeren. Bjørn Holgernes har også en litt eldre bok om Kierkegaard og Yalom som kan være nyttig, men jeg finner den ikke nå i farten. Når det gjelder kritikk mot spissborgeren har jeg sant å si ingen gode råd, så om du finner noe kan du jo tipse meg!

    Med tanke på selvet tror jeg Kierkegaards beskrivelse av mennesket som en syntese av kroppslighet og åndelighet er et godt utgangspunkt. Dette tar han for seg i de første delene av både Begrebet Angest og Sygdommen til Døden, her vil Holgernes sin bok være til stor hjelp.
    Håper dette kan være til nytte!

    Hilsen Ingjald