Statsministeren og terroristen

Hva er likheten mellom en statsminister og en terrorist?
Måten de kommuniserer på. Faktisk.

Før du dynker meg i fjær og ruller meg i tjære skal jeg avvæpne den grufulle indikasjon tittelen gir. Men Jens Stoltenberg har faktisk noe til felles med terroristen – det samme er det stor sannsynlighet for at du også har. De begge er aktive brukere av sosiale medier, de er aktive deltakere i nettdebatter.

Men der stopper naturligvis også fellesnevneren. Der Jens Stoltenberg twitrer om en and, lirer terroristen av seg høyreekstremistiske kraftsalver i fora der det finnes meningsfeller og kultur for denne typen radikalisme. En sensommerdag satt han punktum, men de digitale sporene består – som uhyggelige ekko av en forstyrret manns plan om å gjøre handling av ord. Digresjon.

Debatten om nettdebatten

Når nettbruk involverer debatt og publikumsdeltakelse, har det de siste årene blitt mer og mer tydelig at selve meningsutvekslingen har blitt gjenstand for debatt. Formuleringen ”debatten om nettdebatten” har etter hvert blitt en etablert betegnelse og denne metadebatten dreier seg både om direkte spørsmål knyttet til regulering av digitale meningsytringer, samt mer underliggende prinsipper om demokratisk kommunikasjon, den offentlige sfære og ytringsfrihet. I kjølvannet av terrorhandlingene 22. juli har nettdebatter blitt viet ytterligere fokus, og metadebatten er mer betydningsfull enn noen gang.

Selvmotsigelsenes debatt

Når digital meningsutveksling debatteres, kritiserer enkelte nettdebattene for å være lavmåls og uten særskilt kvalitet – og at de dermed ikke kvalifiserer til å være en del av samfunnsdebatten. Samtidig fokuserer andre på Internetts demokratiske potensial, og mener at nettdebattene etter hvert har blitt synonyme med samfunnsdebatten. Mer konkret kan hovedkjernen i debatten om nettdebatten differensieres tematisk:

1. Nettavisenes praksis på generelt grunnlag

2. Redigering og moderering av nettdebatter

3. Anonym deltakelse i nettdebatter

4. Redaktøransvar for nettdebatter og brukergenerert innhold

5. Nettdebattenes kvalitet og potensial

6. Etiske hensyn og dilemmaer

7. Nettdebattenes rolle i samfunnet

Under hvert punkt befinner det seg tverrfaglige dilemmaer og problemstillinger som kommer til uttrykk i tvetydig argumentasjon blant deltakerne i metadebatten. Denne tvetydigheten var utgangspunktet for min masteroppgave. Senere skulle den også vise seg å være en vesentlig del av konklusjonen.

Masteroppgaven – rent praktisk

I oppgaven har jeg undersøkt debatten om nettdebatten ved å se på hvilke holdninger som preger diskusjonen samt nettavisenes praksis for håndtering av nettdebattene. For å belyse dette benyttet jeg et kvalitativt forskningsdesign, hvor jeg gjennomførte kvalitative intervjuer med representanter for nettavisene VG NETT (Espen Egil Hansen), Aftenposten.no (Liv Skotheim), Dagbladet.no (Mina Hauge Nærland) og Nettavisen (Gunnar Stavrum), samt representanter for andre medieorganer som Norsk Redaktørforening (Nils E. Øy), Norsk Presseforbund (Per Edgar Kokkvold) og Norsk Journalistlag (Elin Floberghagen). Problemstillingen drøftes opp mot teorier om offentlighet og demokratisk kommunikasjon, og informantsvarene drøftes i kontekst av juridiske og presseetiske regelverk, samt mer sosiologiske begreper om ytringsfrihet, demokrati og samfunnsdebatt. Oppgaven gir i all hovedsak en oversikt over holdninger til en rekke temaer, men jeg gjør også rede for hvilken praksis de undersøkte nettavisene har i håndtering av digitale meningsytringer.

Digitale dilemmaer og etikk

Mediefolk liker å snakke (undertegnede medregnet), og det er en umulighet å skulle gjengi alle synspunktene fra mitt analysemateriale i en slags kortversjon. Derfor rykker jeg heller tilbake til digresjonen innledningsvis, og fokuserer på det mest utfordrende punktet når det gjelder nettdebattene, nemlig det etiske.
Flere nettsteder har den siste måneden fått kjenne på de etiske aspektene ved å tillate digitale meningsutvekslinger på sine sider. Men etikk har bestandig vært en vesentlig del av metadebatten, og informantene jeg intervjuet lister flere etiske utfordringer når det gjelder håndtering av nettdebattene. Spesielt trekker de frem diskusjoner som går på enkeltpersoner eller innvandringspolitikk, æreskrenkelse og rasistiske ytringer. En generell negativ tone er også vanskelig å forholde seg til. Informantene er rimelig tilfreds med dagens presseetiske- og juridiske retningslinjer, men etterspør samtidig en konkretisering av reglene – både generelt og mer spesifikt for meningsytringer. Behovet for dette har nok aldri vært mer trengt enn etter 22. juli og det har også flere av nettavisene imøtekommet. Både Nettavisen og VG NETT har endret sin praksis for artikkelkommentarer, og har i stor grad fjernet muligheten for å ytre seg anonymt. Medieansvarsutvalget som ble satt ned i 2009 for å utrede ansvarssystemet – og som leverte sin utredning til kulturdepartementet i juni – har på bakgrunn av angrepene på regjeringskvartalet og Utøya besluttet å utsette høringsfristen til januar 2012.

Spørsmålet er om vi noen gang kan utarbeide felles retningslinjer for digitale meningsytringer som spenner fra statlige fjærkre til latent ondskap.

Nettdebattene – offentlige eller kvasioffentlige?

Internett kan ikke lenger primært betraktes som kommunikasjonsteknologi. Dette fordi kommunikasjonen og interaksjonen som finner sted blant aktørene på nettet har blitt et vesentlig aspekt ved nettkonstitusjonen, og Internett har i større grad blitt et sosialt rom mer enn et teknologisk redskap. Teknologien er naturligvis en forutsetning for dannelsen av slike rom, men utviklingen av Internett som et offentlig rom og som sosial møteplass har i hovedsak vært styrt av aktørenes samhandlinger innenfor denne konteksten. Det har også blitt hevdet at utviklingen av Internett har ført til en omstrukturering av offentligheten, og at denne skiller seg fra de mer tradisjonelle oppfatninger av begrepet. Med digitale medier oppstår nye muligheter for realisering av de klassiske offentlighetsidealene, og enhver med pc-tilgang har muligheten til å være aktiv deltaker i offentlige ordskifter. Samtidig øker mulighetene for å velge bort det man ikke liker, inkludert de synspunkter man er uenige i. Slik kan det dannes ensartede grupper der man, ifølge sosialpsykologisk forskning, kan vente at den mest ekstreme varianten av det felles standpunktet vinner frem.
Er det dette som har ligget til grunn for dannelsen av ekstremistiske fora på nett? Har Internetts åpenhet, demokratiske funksjon og seleksjonsmuligheter gitt ensartede, ekstremistiske stemmer en mikrofon?

Selv om Internett har skapt en ny offentlig sfære som har et stort demokratisk potensial – uansett ytringsbehov – så er det dermed ikke gitt at den digitale kommunikasjonen har oppnådd politisk betydning. For at nettdebattene og enkeltargumenter skal få en større samfunnsmessig betydning, er det nødvendig at noen plukker dem opp og synliggjør dem. Nettdebattene er offentlig tilgjengelig, men ikke alltid synlig i offentligheten. Av denne grunn hevder noen at nettdebattene er kvasi-offentlige.

Anders Behring Breivik har vært aktiv på ulike nettfora, deriblant har han skrevet rundt 75 innlegg på det islamkritiske nettstedet Document.no. Innleggene har vært offentlig tilgjengelig, men ikke synlig i offentligheten. Mange vil nok si at det ikke tjener noen hensikt å løfte slike ytringer ut i det offentlige rom, de færreste ønsker å gi ekstremistiske og hatske synspunkter unødig oppmerksomhet. På den andre siden kan man spørre seg om det faktisk hadde hatt noe for seg. Jo flere mottakere en meningsytring har, desto større er sjansene for at den blir motsagt og debattert. Mange har snakket om at terroranslaget mot regjeringskvartalet og på Utøya skal møtes med ”mer åpenhet og mer demokrati”. Samtidig har mange også stilt spørsmålet om tragedien bør få konsekvenser for tonen og ordbruken i den offentlige debatten. Jeg vil ikke spekulere i det ene eller det andre, her er det først og fremst snakk om ord. Det er ikke ord som har forårsaket grusomhetene 22. juli, det er handlinger.

Medieledernes meninger, pre 22. juli

En ny debatt om nettdebattene er likevel ikke til å unngå. Jeg synes derfor det er interessant å gjengi hovedtrekkene i de holdningene informantene ga uttrykk for da jeg intervjuet dem (en kortversjon var visst mulig likevel), slik kan man på et senere tidspunkt se hvilke konsekvenser terrorhandlingene har hatt for mediene. Jeg tar det tematisk:

Redigering og moderering av nettdebatter

Informantene melder om at moderering av innlegg ofte skjer etter skjønn, og at det er vanskelig å si nøyaktig hvor grensene trekkes for hva som tillates og hva som blir fjernet. Samtidig er det stor enighet om at innlegg som strider mot norsk lov, presseetiske retningslinjer og eget regelverk skal fjernes.

Anonym deltakelse i nettdebatter

Basert på informantenes holdninger og de undersøkte nettavisenes praksis, er situasjonen i dag slik at anonym deltakelse det mest utbredte. Samtidig er flere av informantene åpne for at dette kan tilpasses det enkelte fora; at mindre diskusjonsgrupper kan fungere fint med navngitte deltakere, mens generelle nettdebatter med et høyt antall deltakere er best stilt med tillatt anonymitet.

Redaktøransvar for nettdebatter og brukergenerert innhold

Informantenes innstillinger til temaet, viser at samtlige representanter for nettavisene vanskelig kan se for seg et lovfestet redaktøransvar i praksis av flere årsaker. Det er imidlertid kun en informant som uttaler at han er imot lovfesting. På den andre siden står en annen informant som uttaler at hun er for lovfesting. Informantsvarene indikerer, tross noe tvetydighet, at redaktøransvaret ikke bør lovfestes.

Nettdebattenes kvalitet og potensial

Informantenes responser indikerer at det absolutt finnes gode, saklige debatter som foregår innenfor presseetiske retningslinjer og generelle krav til god argumentasjon. Det nevnes at disse ofte er å finne i mindre fora. Informantene trekker frem flere tiltak som kan høyne kvalitetsnivået, blant annet større medvirkning fra redaksjonenes side og en såkalt ”oppdragelse” av brukeraktiviteten. Majoriteten av informantene mener at forbedringspotensialet i all hovedsak ligger hos nettavisene selv, men det påpekes også at brukerne har mye å gå, ikke minst språklig.

Nettdebattenes rolle i samfunnet

Samtlige av representantene for nettavisene mener at nettdebattene har en demokratisk funksjon i samfunnet. Det er imidlertid delte meninger om hvor viktig dens rolle er i det offentlige ordskiftet. Det påpekes at nettdebattene er bedre enn sitt rykte og har en forbedret karakter, men også at det er et stykke igjen før nettet blir sett på som den viktigste arena for offentlig debatt. Informantene spår imidlertid en lys fremtid for digitale meningsytringer, og tror på spissede diskusjoner og mer betydningsfulle fora. Flere av informantene tror også at flere typer nettdebatter kan sameksistere; de formelle og saklige på den ene siden og de uformelle og joviale på den andre. En rød tråd i informantenes respons på spørsmålet er at de indikerer en større og mer betydelig plass for nettdebattene i samfunnet og i offentligheten i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg påpeke hvor flytende Internett og utvikling av nettdebattene er. For å illustrere: Jeg leverte masteroppgaven min i juni. Halvannen måned senere har allerede praksis – og ganske sikkert visse holdninger – endret seg i de undersøkte nettavisene. Det har vært hevdet at både myndigheter og redaktører bør gripe inn overfor så vel språkbruk som graden av anonymitet i debattråder og kommentarfelter på nettet etter sommerens tragedie. Jeg er spent på om endringene vil ta form av større restriksjoner og kontroll, eller om det vil bli handling av de etter hvert så velkjente ordene: ”Mer åpenhet og mer demokrati”.