Bevisstheten – et mysterium?

Vår egen bevissthet er kanskje det vi kjenner aller best. Den er der bestandig – til og med når vi sover. Noen vil gå så langt som å si at bevisstheten er det som definerer oss som mennesker. Med en gang vi forsøker å si noe om denne bevisstheten virker det imidlertid som om det vi nettopp følte at vi kjente så godt blir noe ullent og uangripelig. Hvordan kan vi si noe om noe som er så personlig? Er det i det hele tatt mulig?

Filosofene Edmund Husserl og Daniel Dennett svarer et enstemmig ”ja” på dette spørsmålet. Ikke bare kan vi si noe om bevissthet, hevder de – vi kan si noe som er allmenngyldig. Når det kommer til spørsmålet om hvordan vi kan gjøre dette, er de derimot ganske uenige. Der Husserl hevder at en redegjørelse for bevissthet må forankres i det subjektive, hevder Dennett at en slik redegjørelse må løsrives fra det subjektive, og underlegges naturvitenskapelig objektivitet. I min masteroppgave argumenterer jeg for at denne løsrivelsen, slik Dennett beskriver den, ikke kan gjennomføres. Dennetts tilnærming er likevel slett ikke uten verdi. Den tar opp viktige forhold som Husserl tilsynelatende ikke anerkjente, eller i det minste ikke tilla noen særlig vekt. Jeg vil derfor hevde at Dennetts og Husserls teorier sett i sammenheng vil kunne gi oss et bedre fundament for å forstå bevissthet enn de kan gjøre hver for seg.

Den personlige bevissthet

La oss si at to mennesker er på samme konsert. I én forstand har de den samme opplevelsen. Vi kan si at deres bevissthet i dette henseendet omhandler det samme, nemlig konserten de er på. Dette betyr imidlertid ikke at deres opplevelse av konserten er lik. Kanskje vil den ene, halvveis i konserten, ha lyst til å gå, mens den andre entusiastisk roper på mer. Bevisstheten kan altså omhandle det samme på ulike måter. I lys av dette virker det rimelig å skille mellom to aspekter ved bevisstheten; et objektivt aspekt, som korresponderer til det bevisstheten omhandler (den samme konserten), og et subjektivt aspekt, som korresponderer til måten bevisstheten omhandler dette på (hvordan konserten oppleves).

Dette subjektive aspektet representerer en utfordring for de som ønsker å forstå bevisstheten som sådan, på tvers av enkeltmennesker, slik Husserl og Dennett gjør. At noe er subjektivt synes nemlig å bety at det ikke er tilgjengelig for andre enn dette enkelte mennesket. Din opplevelse er nettopp din. Du kan riktignok i en forstand gjøre den objektivt tilgjengelig ved å fortelle om den til andre, men dette vil fortsatt ikke bety at disse andre vil oppleve det samme som du gjorde, på den samme måten. Hvis det hadde vært slik, kunne våre konsertgjengere like godt blitt hjemme og spart seg billettpengene. Konserten kunne de alltids ha lest om i morgendagens avis, og fått det samme utbyttet.

På bakgrunn av dette kan det virke som forståelse av bevissthet dypest sett begrenser seg til forståelse av ens egen bevissthet. En slik konklusjon er naturligvis lite tilfredsstillende for Husserl og Dennett. La oss derfor se på hvordan de hver for seg forsøker å unngå den.

Å forstå seg selv

Edmund Husserl, Kilde: Wikimedia Commons

For Edmund Husserl representerer prosjektet om en forståelse av bevissthet nøkkelen til hva forståelse er som sådan. Uansett hva vi ønsker å forstå, hevder Husserl, er vårt utgangspunkt alltid at dette opptrer for vår bevissthet på en eller annen måte, enten det gjelder en matematisk formel, et rovdyrs jaktmetoder, eller noe helt annet. For virkelig å forstå noe må vi, i følge Husserl, ikke bare undersøke ting ”utenfra” eller ”objektivt” – slik man gjør i fysikken eller biologien. Man må også undersøke tingene ”innenfra” eller ”subjektivt” – slik de opptrer som fenomener for bevisstheten. Dette er fenomenologiens utgangspunkt. En slik subjektiv undersøkelse innebærer ikke bare å forstå fenomener enkeltvis, men også å forstå hvordan noe kan opptre (for vår bevissthet) overhodet. Forståelsen av bevissthet som sådan blir derfor svært viktig for det fenomenologiske prosjektet.

For å oppnå en slik forståelse, må vi i følge Husserl innta det han kaller en fenomenologisk innstilling. Dette innebærer å forholde oss til fenomenene på en bestemt måte, og, gjennom dette, bryte med det han kaller en naturlig innstilling. I den naturlige innstillingen, som vi til vanlig befinner oss i, synes vi å betrakte fenomenene først og fremst på en praktisk måte. Vi underlegger dem bestemte formål, og forstår dem i kraft av disse. Hvis vi for eksempel ønsker å henge opp et bilde, vil vi kanskje se etter en hammer som et middel til å oppnå dette. I følge Husserl innebærer dette en dømmende eller bestemmende væremåte. Når vi ser hammeren, er det fordi vi har evnen til å bedømme at dette nettopp er en hammer.

Edmund Husserl (1859-1938) var en tysk filosof, som regnes som grunnleggeren av fenomenologien. Hans ideer om intensjonalitet, tidsbevissthet, intersubjektivitet og livsverden har hatt stor påvirkningskraft, også utenfor filosofien.

I den fenomenologiske innstillingen er vi imidlertid ikke først og fremst opptatt av denne bestemmelsen i seg selv, men de forutsetninger som må ligge til grunn for den. Med andre ord er vi her opptatt av hva som gjør at vi opplever hammeren som en hammer. Gjennom å generalisere denne undersøkelsen til å omfatte alt som er, vil vi, i følge Husserl, kunne finne essensielle trekk ved bevisstheten – trekk som kan gi oss en forståelse av hva bevissthet er som sådan.

Vi skal i her ikke gå i detalj angående Husserls analyser, men simpelthen bemerke oss et fellestrekk ved dem. De ble alltid utført i første person. Husserls utgangspunkt var alltid hans egen personlige opplevelse, og han utledet sin beskrivelse av bevissthet på bakgrunn av dette. Han arbeidet altså ikke slik en nevrolog eller en empirisk orientert psykolog gjør, som utfører sine undersøkelser på andre mennesker i tredje person. Årsaken til dette er ikke historisk. Allerede på Husserls tid var oppfatningen om at virkeligheten dypest sett er materiell eller fysisk, og dermed må analyseres gjennom en form for naturvitenskap, relativt utbredt.

Å forstå den andre

Daniel Dennett, Kilde: Wikimedia Commons

For Daniel Dennett, i motsetning til Husserl, ligger vår mulighet til å forstå bevisstheten nettopp i å kunne analysere den naturvitenskapelig – i tredje person. Med dette mener han imidlertid ikke at vi skal begrense vår studie til hjernen eller kroppen alene. I likhet med Husserl mener Dennett at vi må ta utgangspunkt i den subjektive opplevelsen, siden det er denne vi ønsker å forstå. De to skiller imidlertid lag i synet på hva denne forståelsen innebærer. Mens Husserl ønsket å beskrive bevisstheten, ønsker Dennett å forklare den. Denne forskjellen, som vi snart skal komme tilbake til, utgjør kanskje den mest sentrale motsetningen mellom de to tilnærmingene.

Dennett er altså ingen fenomenolog i Husserls forstand, men presenterer en metode han kaller heterofenomenologi. I motsetning til fenomenologien er det her ikke ens egen bevissthet man tar utgangspunkt i. Som navnet antyder, er heterofenomenologien først og fremst opptatt av et annet menneskes bevissthet. Det finnes en viktig grunn til dette. Heterofenomenologien hviler nemlig på muligheten av å se sammenhenger mellom den subjektive opplevelsen og de objektive biologiske prosesser som foregår i kroppen. Dette er et område som i prinsippet synes å være utilgjengelig for Husserls fenomenologi, førstepersonsorientert som den er. På samme måte som vi ikke kan se våre egne øyne i første person, kan vi heller ikke oppleve vår egen hjerne på denne måten.

Daniel Dennett (f. 1942) er en amerikansk filosof som arbeider med bevissthetsfilosofi, vitenskapsfilosofi, biologiens filosofi og kognitiv vitenskap. Oppgaven baserer seg i hovedsak på hans bok Consciousness Explained (1991).

Hvis vi imidlertid trekker inn et annet menneske i tillegg til oss selv, blir en slik observasjon mulig. Gjennom dette kan vi, i følge Dennett, korrelere det subjektive med det objektive, og dermed muliggjøre en forklaring av opplevelsen. Bevisstheten sett som noe i seg selv er nemlig, slik Dennett ser det, ikke virkelig, slik som kroppen er virkelig. Bevisstheten er, i følge Dennett, dypest sett er en fiksjon, skapt av kroppens biologiske prosesser. Å forstå bevissthet innebærer dermed å føre den tilbake til disse biologiske prosessene.

For å kunne gjennomføre en slik forklaring må det subjektive gjøres offentlig eller objektivt tilgjengelig, slik at heterofenomenologen får tilgang til det. Siden hun ikke analyserer sin egen opplevelse, er hun avhengig av at den andre (som innehar opplevelsen) formidler den til henne. I følge Dennett kan vi nemlig ikke begrense oss til å studere den andres atferd (slik behavioristene på 1950-tallet gjorde). En slik studie vil, i henhold til subjektets opplevelse, begrense seg til hvordan denne uttrykkes gjennom kroppspråket. Siden det ikke synes å være noen direkte korrelasjon mellom opplevelse og uttrykk (man kan for eksempel rødme av ulike årsaker, på bakgrunn av flauhet eller kanskje på grunn av fysisk utmattelse), vil dette neppe være tilstrekkelig for å oppnå en forståelse av subjektets opplevelse. I henhold til Dennett trenger vi en rapport formidlet av subjektet selv. Det vil så være heterofenomenologens oppgave å fortolke denne i henhold til gitte regler, slik at den kan inngå i en vitenskapelig forklaringsmodell. Gjennom dette vil man, i følge Dennett, danne et grunnlag for en objektiv vitenskapelig forklaring av opplevelsen, og dermed til sist også bevisstheten i sin helhet.

Spørsmålet blir så om Dennetts metode muliggjør en slik forklaring. Slik vi nettopp har sett, forutsetter man her at vi evner å fortolke en rapport om et menneskes opplevelse. Hvordan kan vi så gjøre dette? I følge Dennett avhenger det av at vi kan innta det han kaller en ”intensjonal innstilling” (intentional stance). Dette innebærer at man skal tolke rapporten som om den omhandler det som faktisk opptrer for et menneskes bevissthet, slik subjektet som undersøkes opplever at den gjør. Man må her altså ”sette seg i den andres sted”, og forsøke å forstå den andres opplevelse som om den skulle ha vært ens egen. Dette synes å stemme. Hvis jeg skal forstå hva du forteller meg hvis du for eksempel rapporterer at du opplever å elske et annet menneske, synes det åpenbart at jeg bare kan gjøre dette på bakgrunn av min egen subjektive opplevelse av selv å ha elsket noen. Foruten dette virker det umulig for meg å forstå din opplevelse, slik at det også blir umulig for meg å fortolke den, eller å gjøre den tilgjengelig for en naturvitenskapelig forklaringsmodell.

Heterofenomenologens egen subjektivitet synes altså å være en mulighetsbetingelse for den heterofenomenologiske metoden. Dette er problematisk – i hvert fall så lenge metoden er ment som en vei til en objektiv forklaring av det subjektive. I det heterofenomenologen inntar den intensjonale innstilling, introduserer hun sin egen subjektivitet inn i den heterofenomenologiske forklaringsmodellen. Dermed introduseres på nytt det som skulle forklares i utgangspunktet. Vi får en ny subjektivitet å forklare. Forsøker vi imidlertid å gjøre dette gjennom den heterofenomenologiske metoden, støter vi imidlertid på store problemer. Forklaringen må jo fortsatt gjennomføres av en annen, som da igjen vil innføre en ny subjektivitet. Dermed havner vi i en uendelig regress av forklaringer som aldri vil ta oss til bunns i saken.

Tilbake til forståelsen av seg selv

Hovedproblemet bak denne fastlåste situasjonen synes å være at heterofenomenologen er metodisk avskåret fra forståelsen av sin egen subjektivitet. Dette er forståelig, da en slik selvforståelse ikke er forenelig med Dennetts ambisjon om å forklare bevisstheten objektivt. Hvis vårt mål først og fremst er å forstå bevissthet, ser det imidlertid ut til at vi bør oppgi denne ambisjonen. Ved å gjøre dette kan vi uten problem tillate heterofenomenologen å ta i bruk sin egen subjektivitet (slik hun uansett må) i sitt virke som fortolker. Dette åpner for at fortolkningsprosessen også kan inkludere fenomenologisk analyse i Husserls forstand. Gjennom dette kan (hetero)fenomenologen ikke bare analysere den andre, men også seg selv, og dermed stoppe regressen jeg pekte på ovenfor. I lys av dette kan vi se hvordan Dennetts og Husserls teorier sett i sammenheng vil kunne gi oss et bedre grunnlag for å forstå bevissthet enn de kan gjøre hver for seg.

 

— — — —

Les hele Thomas Alexander Vaags sin oppgave: Kan selvet erkjennes? Selvet og selverkjennelse i lys av Daniel Dennetts heterofenomenologi og Edmund Husserls fenomenologi