Klynger løser ikke innovasjonsutfordringen

CC BY 2.0 | Dave Gray

Utviklingen de siste årene av såkalte geografiske næringsklynger er blitt løftet frem av både teoretikere, politikere og næringslivsledere som en av de viktigste forutsetningene for å få til økt innovasjon i næringslivet. Vår masteroppgave indikerer at fokuset på næringsklynger er overdrevet, og at andre elementer er vel så viktige for å sikre fremtidig innovasjonsevne i Norge.

Det norske paradokset

Til tross for at Norge er i verdenstoppen på oversikten over brutto nasjonalprodukt per innbygger, viser det meste av forskning og statistikk at innovasjonsgraden i Norge er lav. Ikke bare er den lav, men den er faktisk synkende over de siste årene. Det at vi har så høy produktivitet, samtidig som vi skårer lavt på innovasjonsbarometre, omtales ofte som det norske paradoks.

Kunnskapsbasert innovasjon

Når fremtidens næringspolitikk skal utformes vil det være svært viktig for både politikere og næringslivsledere å vite mer om samspillet mellom kunnskap og innovasjon, og hvordan dynamikken mellom disse endres i områder som har sterke næringsklynger. Ettersom næringslivet og arbeidsoppgavene som skal utføres blir stadig mer krevende, er tilgang på kunnskap gjennom skarpe hoder, førsteklasses utdanningsinstitusjoner og forskning viktigere enn noen gang før. Innovasjonen må i stadig større grad være kunnskapsbasert.

For å studere dette samspillet har vi:

  • Analysert hvordan beholdning av kunnskap, tilgang på kunnskap og flyt av kunnskap påvirker selskapers evne til å innovere.
  • Undersøkt hvorvidt selskaper som er lokalisert i næringsklynger opplever disse klyngene som en katalysator for forholdet mellom kunnskap og innovasjon sammenlignet med selskaper som er lokalisert i områder uten klyngedannelser.

Den norske offshore industrien

Som ramme for studiene har vi valgt den norske offshoreindustrien. Dette ble gjort av flere grunner.

  • Dette er en av Norges aller viktigste næringer; den står for over 15 % av vårt brutto nasjonalprodukt i 2008.

  • Industrien er spredt utover mesteparten av Norge, med klare klyngedannelser i flere regioner, deriblant Stavanger-regionen, Agder-regionen og Oslo-regionen (se figur).
  • Dette en bransje som har så mye som 50 % flere innovative selskaper enn landsgjennomsnittet.
  • Dette er kanskje også den industrien i Norge som står overfor de største utfordringene med tanke på omstillinger de neste årene.

Alt i alt utgjør denne industrien en svært interessant ramme for å studere samspillet mellom kunnskap, innovasjon og næringsklynger.

Klyngetanken har vært en sovepute

Stikk i strid med Michael Porters klyngeteorier har lokalisering i nærhet til andre bransjeaktører alene, være seg konkurrenter, kunder eller leverandører, ikke en positiv effekt på selskapers innovasjon.

Hovedargumentet i populær klyngeteori er jo nettopp at geografisk nærhet til industriaktører er en grunnleggende driver for innovasjon. Dette begrunnes blant annet med at nærhet vil øke uformell kommunikasjon, noe som igjen vil øke kunnskapsdeling, og igjen virke positivt på innovasjon. Dessverre er det ikke nødvendigvis slik at uformell kommunikasjon automatisk er en mekanisme for kunnskapsdeling.

De virkelige innovasjonsdriverene

Det som derimot viser seg særdeles viktig for innovasjon er beholdning av kunnskap i bedriften og flyt av kunnskap mellom bedrifter i industrien. Beholdning av kunnskap bygger bedriften opp gjennom å ansette kandidater med høy utdanning. Våre funn bekrefter at jo høyere gjennomsnittlig utdanningsnivå man har i selskapet, desto større sannsynlighet er det for at bedriften er innovativ. Dette støtter opp under eksisterende teori og empiri som konkluderer med at høy utdanning gir bedre evne til komplisert problemløsning, samt bedre bruk av avansert teknologi. Offshoreindustrien kjennetegnes ved at den har en relativt godt utdannet arbeidsstokk sammenlignet med mange andre industrier i Norge. Dette vil det være avgjørende at man fortsetter å fokusere på for å sikre fremtidig innovasjonskraft og konkurranseevne.

Når det gjelder flyt av kunnskap viser våre funn at ansatte som flytter på seg (dvs. bytter arbeidsgiver) innad i bransjen har en positiv effekt på innovasjon. Dette tolker vi som en sterk mekanisme for kunnskapsdeling: Nyansatte kandidater med erfaring fra konkurrenter, leverandører eller kunder innad i bransjen bringer med seg viktig kunnskap og ekspertise som kan brukes på nye måter i den nye bedriften.

Våre funn indikerer videre at selskaper som er lokalisert i næringsklynger får en ekstra positiv effekt av denne mobiliteten. Vi kan tolke dette som at næringsklynger virker som en katalysator på den positive innovasjonseffekten som følger av mobilitet av ansatte. Det vil si at industrispesifikk kunnskap tilegnet via nyansettelser fra klyngen har en sterkere effekt på innovasjon enn industrispesifikk kunnskap tilegnet fra utenfor klyngen, ettersom denne kunnskapen i større grad kan nyttiggjøres når den gjenbrukes i samme klynge.

En faktor som ofte blir utelatt i denne sammenheng, også i denne studien, er nettverksplassering. Et sterkt profesjonelt nettverk, samt riktig plassering i dette nettverket, kan nemlig fungere som en viktig kunnskapsdelingsmekanisme. Sett i samspill med nettverk vil muligens geografisk nærhet til industriaktører spille en viktigere rolle for innovasjon.

Slik stimulerer man til innovasjon

Det vil først og fremst være viktig for industrien å fokusere på utvikling og riktig plassering av den tilgjengelige, spesialiserte kunnskapen. Det vil helt klart bli en nøkkelutfordring i fremtiden å rekruttere de beste kandidatene med den relevante kunnskapen, og vår studie viser at dette bør stå øverst på lederes agenda.

Bedriftsledere må legge til rette for at de ansatte kan flytte på seg. Det er selvsagt viktig å holde på godt kvalifisert personell, men å ha en viss grad av turnover i bedriften viser seg å være positivt for innovasjonskraften for selskapene vi har studert.

Det å la de ansatte få prøve seg i andre divisjoner og lokasjoner internt i bedriften vil også ha positive utslag for innovasjonen. Dette er en stor utfordring, og mange av lederne intervjuet i studien pekte på at norske arbeidstakere er mye mindre mobile enn sine utenlandske konkurrenter.

For myndighetene vil det først og fremst være avgjørende å sikre god kvalitet på kunnskapen bedriftene trenger. Norge scorer lavt på rankinger over verdens beste universiteter, og andelen realfagstudenter er stadig synkende. Dette er paradoksalt når man vet at offshoreindustrien og andre kunnskapsintensive næringer er avhengig av høyt kompetente kandidater for å kunne være konkurransedyktige. Våre resultater indikerer også at myndighetene bør fokusere på å bygge opp noen få, sterke forskningsmiljøer i stedet for å bygge mange universiteter som er spredd rundt i hele Norge.

For både myndigheter og bedrifter vil det være viktig å opprette mekanismer for deling av kunnskapen aktørene i industrien besitter. Et eksempel på en slik mekanisme kan være klynge- eller industrifremmende tiltak som for eksempel NODE, KonKraft eller OG21.  Tanken bak disse er å skape en fellesforståelse for problemer og utfordringer og dermed skape et kunnskapsforum som kan bidra til nye løsninger og produkter. Ettersom våre funn viser at geografiske klynger ikke alene har en positiv virkning for selskapers innovasjon eller lønnsomhet, vil møteplasser og nettverksbyggende tiltak som fremmer kunnskapsdeling, ha positive effekter for selskaper som utveksler kunnskap i disse foraene.

Vi argumenterer derfor for at myndighetene må støtte, legge til rette for, og promotere slike tiltak. Også bedrifter og ledere må bygge opp og delta aktivt i slike initiativer for å skape et innovativt miljø som både kan samarbeide om prosjekter og klyngeutvikling, og samtidig opprettholde fornuftig og innovasjonsdrivende konkurranse.

Vår studie dokumenterer at det å samle relaterte bedrifter i næringsklynger alene ikke løser innovasjonsutfordringene vi står ovenfor. Fremtidens konkurransefortrinn og innovasjonskraft bygges først og fremst gjennom systematisk arbeid med foredling og deling av kunnskap. Dette er et ansvar både næringslivsledere og politikere må være seg bevisst.

  • K.E

    Spennende synspunkt presentert gjennom en meget bra oppgave!

    Har forfatterene gjort seg opp en mening om klyngedannelse, og dets påvirkning på økonomiskt vekst? Vi ser jo ofte hvordan dannelse av næringsklynger bidrar til å skape en mer “bottoms-up” tilnærming til vekst, der næringsklyngende legger grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig vekst, slik som for. eks i velferdsstaten Norge.

    Motsetningen ser man til stadighet i såkalte overfladiske økonimer, der mangel på klyngedannelse igjen skaper et sviktende fundament for økonomisk vekst. Dette er et typisk eksempel på ressursdrevne utviklingsland (Nigeria etc), men oppleves også i den vestlige verden, eksempelvis i Irland.

  • Hei!
    Takk for tilbakemelding på innlegget vårt.

    Vi har ikke studert de makroøkonomiske effektene av klynger i vår oppgave. Det er derimot flere artikler vi referer til i oppgaven vår som dokumenterer de effektene du referer til, der næringsklynger ofte brukes som en forklaringsvariabel for økonomisk vekst i landene som studeres. Det vi sier i vår studie er at dette alene ikke er nok, og at graden av innovasjon (og økonomisk vekst på selskapsnivå som vi også har testet mot) ikke hovedsaklig skyldes eksistensen av næringsklynger, men andre faktorer.

    Jeg tror likevel det er viktig å understreke at det ikke kan være myndighetenes rolle å opprette næringsklynger. Det må, som du helt riktig poengterer, komme fra en “bottom-up”-tankegang der initiativene kommer fra selskapene selv. Eksempler på klynger der myndighetene spiller en svært stor rolle, f.eks. i Kina, mener jeg ikke er bærekraftig (og har skrevet mer om det her http://chph.no/2010/06/14/does-china-provide-a-sustainable-competitive-environment/).

  • Pingback: Fikk du med deg alt? | Masterbloggen()

  • Ingen grunn til å vente økt innovasjon og verdiskaping fra en ”klump”.

    Takk for gode synspunkter og vel verd sommerlesing.

    I diskusjonene rundt klynger opplever vi ofte at man setter likhetstegn mellom en geografisk konsentrasjon av bedrifter, og en klynge. Men en ”klump” av bedrifter er ikke nok!

    Det meste av økonomisk virksomhet foregår i geografisk avgrensede områder – i byer og tettsteder, og i geografisk avgrensede næringsmiljøer. Men den ettertraktede ”klynge dynamikken” kommer først når slike næringsmiljøer blir preget av at det eksisterer ulike former for samvirkegevinster. Mellom bedrifter, mellom bedrifter og FDoU og akademia mv.

    At produktiviteten, og dermed lønnsomheten, i en bedrift påvirkes positivt av det å ligge i nærheten av andre bedrifter og kunnskapskilder. Felles arbeidsmarked, felles markedsmuligheter, felleskap gjennom en verdikjede, krevende kunde og leverandør forhold, felles eksponering mot utlandet, felles forståelse av FoU og utdanningsbehov mv. Akademia som er innrettet mot næringslivets behov, FoU institusjoner som arbeider mot samme mål etc.

    Ja, jeg tror dere har rett i at uten at det tas aktive grep for å få felles forståelse av verdien av dette, og at dette følges opp av aktive grep for å realisere verdien som ligger i dette,- forblir man en ”klump” av bedrifter.

    Jeg ser at Innovasjon Norge gjennom sine programmer Norwegian Center of Expertise og ARENA, kvalifiserer miløene etter om disse klyngemekanismene er etablert og løpende utvikles. Mange faller da med rette bort.

    I så måte forsterker det offentlige kun initiativ som næringsliv/FoU/Akademia mv selv har etablert og er engasjert i. Klynger kan jo ikke besluttes av det offentlige.

    Samtidig brukes det svært lite penger på innovasjonsmiljøer, ifht enkeltbedrifter. Så det synes å være et potensial for å stimulere mer innoavasjon i samarbeid i Norge.

    Nok en gang, takk for gode synspunkter og vel verd sommerlesing.