Kjønnskampen om karakterene

Lesetid: 4 minutter

Forskning viser at gutter ikke føler seg hjemme i den norske skolen. De kvinnelige lærerne dyrker jentene i et feminisert læringsmiljø. Konsekvensen? Guttene bråker mens jentene slår dem i alle fag.

Eller vi kunne sagt:

Forskning viser at det er kjønnsvariasjoner i karakteroppnåelsen i den norske skolen.

Gutter oppnår i snitt lavere karakter enn jenter i skolen. Forskning forteller om det, og saken har all verdens mediepotensial. Konfliktaspektet, pressens klassiske innfallsvinkel, er åpenbart: Norge er likestillingens land, men nå har likestillingen gått for langt og guttene blitt skadelidende. Statistikk er tydelig tale og forskere står klare for å bekrefte at guttene har blitt skoletapere. I mediene er ekspertenes hyppigste forklaringsmodell at kvinnedominansen i skolevesenet reflekteres i de nye reformene og former miljøet i klasserommene. Dette har resultert i en feminisert skole hvor guttene føler seg fremmedgjort.

Etter å ha blitt kjent med saken gjennom media var jeg overrasket over at det pedagogiske forskningsmiljøet kunne være så enig i noe som jeg var så motvillig til å godta: at jenter er favorisert i skolen. De stereotype beskrivelsene av jenter og gutter syntes for meg utdaterte og jeg var overrasket over at ingen skulle snakke om hva kjønn egentlig er, i en sak der kjønn var utgangspunktet.

Bare et glimt inn i pedagogikken viser at enigheten om årsakene til gutters svakere karakteroppnåelse ikke er så stor som den først syntes. Og et øyekast inn i statistikken avslører at karakterprestasjoner i skolen varierer i tillegg til kjønn, mellom klasse, familiebakgrunn og geografi, og er en kompleks problemstillings som er aktuell i hele vesten, ikke bare i Norge. Ved å velge ut og orkestrere stemmene fra meningsfeller, simulerte artiklene en debatt uten motstemmer og uten kompleksitet. Dette skjedde på bekostning av den virkelige problemstillingen: Hva kan vi gjøre for elevene våre i en skole der ikke alle ser ut til å ha like muligheter?

Fotografiet av et klasserom

Bildet av klasserommet i den norske skolen har vært den samme i flere tiår: Jentene sitter flinke og stille ved pultene sine mens guttene kaprer lærernes oppmerksomhet med bråk og sprell. Den pedagogiske forskningen på 70- og begynnelsen av 80-tallet viste hvordan jentene kom i skyggen av guttene. Klasserommet var verken et spillerom eller et talerom for jentene. I dag rapporterer media at jentenes karakterer i snitt ligger over guttenes. Bildet av klasserommet er det samme: lydige jenter og viltre gutter, men med nye forklaringsmodeller endrer historien om skolen seg. Guttenes oppførsel er en konsekvens av mistilpassethet, og karakteroppnåelse har blitt et kappløp som guttene taper.

Historien om en skole

Temaet ”kjønnsvariasjoner i karakteroppnåelse i skolen” åpner for et mangfold av mulige perspektiver og bidragsytere. Fra et utvalgt knippe avisartikler om emnet kan vi se at journalistene bruker klassisk komposisjon for å gi liv til historien om skolen: Saken presenteres med utgangspunkt i forskning og/eller rapporter. Journalistene fremhever guttenes underlegenhet i forhold til jentene, og eksperter fra det pedagogiske feltet kommenterer tallmaterialet: De mener at guttene ikke presterer fordi de ikke passer inn i skolen. Det er lett for oss lesere å oppfatte disse som representanter for et enhetlig forskningsmiljø. Som en kontrast til de teoretiske ekspertene slipper ofte elevene også til. De kommenterer skolehverdagen fra et praktisk perspektiv, og er motvillige til å gi skolen skylden for guttenes oppførsel. Men elevene er unge og snakker med utgangspunkt i et praktisk perspektiv – de blir derfor ikke en motstemme som skaper debatt i tekstene. De kjenner ikke til noe annet enn den skolen de er oppdratt i.

Jentene mot guttene. Klar-ferdig-GÅ!

Både journalistene, ekspertene og elevene tar utgangspunkt i motsetningsparet gutt-jente.  Hva disse kjønnsforskjellene består i knyttes til pedagogiske metoder. Jentene er lydige og samhandlingsorienterte og knyttes til læringsmetoder som krever stillesitting, passiv læring og fokus på kommunikasjon og samhandling i undervisningen. Guttene derimot, er aktive, kreative og krevende. Disse egenskapene får ikke innpass i skolen slik den er i dag: kvinnedominert , med en pedagogisk plattform som ikke gir guttene rom for å utfolde seg.

”Skolen som læringsarena” er en kjent metafor i skolenorge. Vi er vant til å tenke på skolen som ”arena”, og dette danner grunnlaget for en konkurransefokusert forståelse av utdanning. I mediedekningen av skolen beskriver journalistene skolen som kamparena der karakterprestasjoner er det ultimate mål. Vi leser overskrifter som: ”Jentene slår guttene i alle fag” og ”Gutter er skoletapere”, og tenker tilbake på gymtimer med ”guttene mot jentene”.  Men i en konkurranse skal startstreken være rett og banen like lang på begge sider, slik at når læreren blåser i fløyten skal alle deltakerne ha lik mulighet til å vinne. I dette tilfellet ser vi at jentenes banehalvdel definitivt er mye bedre enn guttenes. Avisartiklene forteller oss at guttene rett og slett ikke kan prestere under dagens vilkår.

Skolen i mediene – kunsten å opprøre leseren på riktig vis

I Norge skal historien om den sterke offentlige skolen handle om kvalitet og like muligheter. De gangene mediene tar tak i skolesaken er det som regel som vaktbikkje: De peker på skjevheter i systemet og viser hvordan skolen ikke lever opp til samfunnets idealer.

Mediene er ofte vår første kilde til kunnskap og de dikterer aktualitet på mange felt. I noen saker stiller det seg likevel litt annerledes, skole er blant dem. Vi har vært elever, vi har barn, barnebarn og nabounger i skolen, og vi kjenner minst ett eller to mennesker som jobber i en eller annen utdanningsinstitusjon. Vi ”kan” skolen.

Ideen om mottakeren skaper rammer for avsendere, spesielt i profittavhengige medier. Når den norske pressen dekker opptøyer i Midtøsten eller presidentvalg i USA snakker de til et publikum hvor de fleste av oss ikke eksperter, men åpne for ny kunnskap. Vi er ikke nødvendigvis like åpne når det gjelder skole – her har de aller fleste av oss allerede gjort oss opp en mening. Å vise frem konflikter og sensasjoner er en av måtene mediene vekker interesse og gjør seg selv relevante, men de skal samtidig ikke fjerne seg fra publikums verdier og idéverden. I en dagsavis skal leseren kunne identifisere seg med verdisynet som presenteres, hvis ikke svekkes avisens kundegrunnlag. I skolesaken kan det se ut som at pressen vil stryke leseren medhårs. Men vil vi det?

Komplisert kompleksitet. Blir det for mye for oss?

Stadig når jeg lurer på hvor det blir av dybden i dagspressen får jeg det samme svaret: Folk vil ikke ha kompleksitet, de vil ha lett tilgjengelig informasjon. Så jeg lurer: Blir det for mye for oss?

Når dagspressen så endimensjonalt skriver om kjønnsvariasjon i karakteroppnåelsen i den norske skolen undervurderer de både sin egen rolle som aktører i den offentlige debatten, og samtidig oss leserne. I ”Mediebilder av en kjønnet skole” håper jeg å vise at medieformatet kan makte langt bredere og mer innsiktsrike tolkninger av utfordringene vi står overfor i en skole der ikke alle ser ut til å ha like muligheter.

 

  • Erle

    Kjempebra innspill her! Gleder meg til å lese resten av oppgaven!

  • Jeg har kommentert og utdypet på indregard.no.

  • Helga Øvsthus Tønder

    Glad for å se at innlegget mitt engasjerer! Sigve: artikkelen på indregard.no kommenterer en hel del poenger som jeg ikke fikk gått så nært inn på i analysen min som jeg kunne ønske. Jeg er glad for at du tar dem opp her.

    Både klassebakgrunn og måten vi måler ferdigheter er ufortjent underkommunisert i skoledebatten i dag, og vi bør grave dypere og rope høyere om det. Likevel synes jeg også at det er interessant at karakteroppnåelsen til gutter og jenter er i endring i hele den vestlige verden. Hvordan kan vi forklare dette skiftet? Reflekterer elevenes karakteroppnåelse en samfunnsendring, eller er karakterene en målestokk som er ute av takt med de verdiene og egenskapene samfunnet ellers belønner?

    Hvordan gutter og jenter av ulik bakgrunn blir møtt i skolen, og spillerommet de opplever at de har der (både sosialt og faglig) vil påvirke måten de oppfatter seg selv og mulighetene de har i den verden som de trer inn i etter skolen.

  • Pingback: Minimal Brain Difference : indregard.no()

  • Sexy Sadie

    Jeg har tro på det der med samfunnnsklasse er den variabelen som er den største faktoren og så blir det arbeiderklassens sønner som blir tapere.