Tingenes teater: kunstverk av Jon Gundersen

Gjenstandsbasert kunst og collage, altså arbeider som er skapt ved å sette sammen fragmenter av ulik art, har alltid fascinert meg. Da jeg gikk i gang med masteroppgaven i kunsthistorie i 2006, falt det derfor naturlig å velge verk av en kunstner som arbeidet med assemblage, et annet uttrykk for collage som innebefatter tredimensjonale gjenstander. Denne kunstneren er Jon Gundersen (f.1942), en norsk billedkunstner som i hele sin karriere har arbeidet parallelt innenfor flere medier: collage, assemblage, installasjon og skulptur i stein og metall. Da jeg ruslet rundt i Museet for samtidskunst en ettermiddag i 1990, ble jeg fengslet av Gundersens verk Kalven (1980), en assemblage i en gammel innrammet trekasse. I masteroppgaven min valgte jeg å skrive om dette arbeidet i tillegg til to andre assemblager av Gundersen: Om å skjære seg på dun (1980) og Formiddag den vidunderlige lampen (1981). Tidligere har det ikke vært skrevet noe om Gundersens assemblager i bokser.

Kalven
Kalven forestiller et underlig poetisk skoglandskap. Dette er satt sammen av vidt forskjellige elementer som et dypblått stjernekart, sparkelhåndtak i tre, en liten dukkestol, gamle håndmalte figurer og dukketeaterkulisser av papp, samt et fargefotografi av en ufødt kalv. Gjenstandene er montert inn i en trekasse dekket med glass.

Om å skjære seg på dun
Om å skjære seg på dun kan minne om selve hukommelsens oppsamling av oppstykkete og mer eller mindre utydelige minner fra fortiden, i sin tvetydige sammenstilling av brevark, fotografier, fjær, gebiss, tannbørste og pudderdåse, alt plassert i en gammel blå arkivboks med lokk.

Formiddag, den vidunderlige lampen
Formiddag den vidunderlige lampen består av en boks som er kledd med reklameplakaten for en persiennefabrikk fra1960-tallet. Plakaten viser en ung blond kvinne stående i vinduet der hun holder persiennespilene fra hverandre med lange slanke armer. Gundersen har skåret ut det opprinnelige ansiktet fra plakaten. I bunnen av esken har han montert inn et ansikt av en ung pike hentet fra en sort/hvit reproduksjon av et gammelt maleri, som titter ut gjennom åpningen. På en hylle i boksen har han satt et hvitt sausenebb som i formen minner om Aladdins vidunderlige lampe, en krukke sølvpussemiddel og et kjøkkenhåndkle.

Psykoanalyse og surrealisme

Gjennom arbeidene viser Gundersen oss hvordan ingenting er så trivielt at det ikke i bestemte sammenhenger kan være spekket med mening. Denne holdningen finnes også i psykoanalysen og surrealismen, to beslektede bevegelser Gundersen selv har utpekt som inspirasjonskilder. Perspektivet jeg har anlagt på disse arbeidene har vært påvirket av den vanlige forståelsen av Gundersens arbeider, som også har en tendens til å se dem i lys av de kunsthistoriske bevegelsene dada og Surrealisme. I min behandling av assemblagene har jeg også latt meg inspirere av en artikkel av kunsthistorikeren Charlotte Stokes: ”Collage as Jokework: Freud’s Theories of Wit as the Foundation for the Collages of Max Ernst”. Hun hevder at Sigmund Freuds Vitsen og dens forhold til det ubevisste (1905) har fungert som forbilde for de surrealistiske collagefortellingene til den tyske kunstneren Max Ernst. Jeg mener at innsiktene fra denne boken av Freud også kan brukes til å forstå de tre kunstverkene av Jon Gundersen.

Kunstverket som vits

I Vitsen sier Freud at formen er mer avgjørende enn emnet, når det gjelder hvorvidt en vits “treffer” eller ei. Han mener at de samme mekanismene som drømmen bruker til å smugle ”forbudt” materiale gjennom en sensurerende instans i det ubevisste, også brukes i vitser som bevisste estetiske virkemidler for å omgå en sosial sensur. Mekanismene er først og fremst fortetning og forskyvning. Fortetning beskrives som en ekstrem sammentrengning av to elementer eller ord slik at de effektivt interagerer med hverandre samtidig som hvert av dem beholder sin opprinnelige betydning. Slik kan man for eksempel oppfatte sammenstillingen av ungpikeansiktet og kvinnehodet i Formiddag, den vidunderlige lampen som en konstellasjon som antyder at barnlig undring bryter fram i en borgerlig, konform tilværelse. En helhet som får stå urørt bortsett fra endring av en liten detalj som forandrer betydningen av helheten, kaller Freud for En fortetning med modifikasjon. Dette kan vi for eksempel finne i Om å skjære seg på dun der føttene på fotografiet av den nakne kvinnen er revet av under sålene. Den nederste delen av fotografiet er sammenstilt med et barberblad på den delen av det marmorerte papiret der den rosa fargen er mest konsentrert. Slik får vi assosiasjoner til skade.

Forskyvning kan i henhold til Freud innebefatte alle former for indirekte framstilling. Det kan dreie seg om utskiftning av et viktig, men støtende element med et nøytralt som virker harmløst på sensuren og fungerer som en fjern hentydning til det støtende. I Om å skjære seg på dun kan vi se at pudderkvasten er plassert rett vis à vis kjønnet på aktfotografiet. Denne fungerer dermed som en hentydning. Pudderkvasten som er prydet med en liten blå blomst, kan også henspille på aktfotografiets bryster. Vi ser dermed at forskyvning ved å benytte seg av visuelle likheter, kan skape en lek med begreper gjennom kryssreferanser.

En annen vitseteknikk Freud nevner er samme materiale brukt på forskjellige måter. I Om å skjære seg på dun kan vi se hvordan det oppstår en slik forskyvning mellom alle myke og “dunete” elementer fra fjærene via busten på tannbørsten, kvinnens hår og kjønnshår, til pudderkvasten. Det samme oppstår mellom de harde og skarpe elementene av metall. Tannbørsten ved siden av aktfotografiet kan leses som en forskyvning som viser til hele kvinneskikkelsen i abstrahert form med sin svai og med hår (bust) på toppen.  I Kalven ser vi at det er en likhet i struktur og farge, mellom trerammen, kulissetrærne, sparkelhåndtakene og kalvens varme hudfarge. Som i drømmer kan forskyvning i billedkunst også opptre i forhold til tid og sted, og i forhold til roller. I Kalven kan fotografiet av kalven ut ifra sammenstillingen med det lille paret, oppfattes som en forskyvning i forhold til forestillingen om et menneskebarn.

Kunstverket som metafor
Psykoanalytikeren Jaques Lacan har sett fortetning og forskyvning som synonyme med begrepene som i norsktimen kalles for metafor og metonymi. I Metaphor and Material Culture betegner sosialantropologen Christopher Tilley metaforer som kombinasjoner av objekter, hendelser og handlinger som befinner seg erfaringsmessig langt fra hverandre, til nye og friske konstellasjoner. Sånn blir metaforer å likne med assemblage, som assemblage blir å likne med metaforer. I boken Hverdagslivets metaforer beskriver George Lakoff og Mark Johnsons metaforen som en størrelse som ikke bare angår språket, men som styrer både tanker og handlinger og dermed måten vi lever på. De mener at mange av de begrepene som er viktige for oss, er enten abstrakte eller ikke klart avgrenset i vår erfaring (følelsene, tankene, tiden etc.). Derfor må vi få grep om dem ved hjelp av andre begreper som vi forstår på en klarere måte (romlige orienteringer, gjenstander osv.). I Om å skjære seg på dun kan vi lett få øye på Gundersens metaforbruk der han viser oss myke-, kontrastert opp mot harde, skarpe gjenstander som aspekter ved et kjærlighetsforhold. Elementer som er utydelige, som det utvannede brevet, det overbelyste fotografiet, det anløpne speilet og den morkne plastikklinjalen kan være metaforer for tid, minnene fra fortiden som svinner hen.

I Formiddag kan kombinasjonen av ansiktet og plakathodet med persiennespiler fungere som metafor for følelsen av isolasjon og innestengthet. Kombinasjonen av verkets tittel, kvinneskikkelsen og sausenebbet som minner om Aladdins lampe, kan fungere metaforisk i forhold til muligheten av å oppleve magi midt i den trivielle hverdagen. I Kalven kan det lille parets plassering ytterst på en stol oppfattes som metafor for en utsatt posisjon, å befinne seg ved en avgrunn. Det runde stjernekartets sluttede form kan fungere som metafor for noe helende og forsonlig, og fotografiet av kalven kan i verkets kontekst være en metafor for et menneskebarn, uskyld eller naturens sårbarhet.

Metonymi beskrives gjerne som en retorisk figur som trekker ut et aspekt eller et element av helheten som betegnelse på denne. Vi kan dermed for eksempel gjenkjenne de myke elementene i Om å skjære seg på dun som en metonymisk forskyvningsrekke. Likeledes kan de hengende sparkelhåndtakene i Kalven forstås som en metonymisk referanse til kua eller det nærende, livgivende prinsipp ved at de sett i forhold til kalven, kan minne om spener eller jur.

Å se arbeidene i lys av begrepene fortetning og forskyvning viser hvordan enkelte elementer opptrer sammen i det enkelte verk som en ny helhet, som gir hvert av elementene nye betydninger.  Sammenstillinger av elementer som på en eller annen måte deler et felles trekk kan oppfattes som en forskyvning av mening fra det ene til det andre. Ved å se fortetninger og forskyvninger som metaforer og metonymier kan vi enda klarere oppfatte sammenstillingene som poetiske uttrykk enn når vi betrakter dem som fortetninger. Gjennom komposisjonen i assemblagene behandler Jon Gundersen gjenstandene som aktører i sine fortellinger, et emosjonelt ladet “Tingenes teater”.  Tingene beholder sin opprinnelige identitet, samtidig som de ut fra sammenstillingen med de andre objektene i verket danner stadig skiftende betydninger som vi ikke så lett blir ferdige med.