Seksualitet på avveie

Lesetid: 7 minutter

En 18 år gammel kvinne fra Uganda ble voldtatt av to regjeringssoldater da hun var 13 år. Her er et lite utdrag av hennes historie: ”Jeg var på vei hjem etter å ha vært ute på jordet og arbeidet med mamma og søsteren min. Vi møtte de to soldatene på veien. Soldatene bad oss bli med og se om vi fant noen høner. De bad mamma om å vente et stykke unna. Vi kom til et gjengrodd område, og de bad oss om å ta av oss klærne. Søsteren min begynte å kle av seg, mens jeg bare satt der. De tok tak i meg og bad meg skynde meg. Den ene soldaten begynte å kle av meg, og så voldtok han meg. Etterpå byttet de, og han som hadde voldtatt søsteren min voldtok meg. Jeg kunne ikke gå etterpå. Senere ble jeg testet på sykehuset, og de fant ut at jeg var hiv-positiv. Jeg tenker ofte på at jeg kommer til å dø, at aids ikke lar seg kurere. Da jeg fant ut at jeg var hiv-positiv, sluttet jeg på skolen, fordi jeg tenkte at jeg uansett kom til å dø. Men så fikk jeg rådgivning om hiv, og møtte noen som sa at hiv ikke er en dødsdom. Da valgte jeg å begynne på skolen igjen. Jeg skal snart begynne med hiv-behandling. Jeg er fortsatt ganske isolert i lokalsamfunnet, det er flere som er redde for at jeg skal smitte dem. Men jeg har en kjæreste som også har hiv. Vi møttes på sykehuset, og vi deler erfaringer. Jeg vil ha barn en dag. Og gifte meg”. I møte med denne 18 år gamle kvinnen og andre voldtatte kvinner, er det interessant å se hvordan de veksler mellom å være ofre og aktører. I det ene øyeblikket ser 18-åringen helt mørkt på tilværelsen, mens hun i det neste står frem som en sterk kvinne som er klar for å gjøre det beste ut av livet sitt. Det er derfor svært viktig å ikke betrakte voldtatte kvinner utelukkende som ofre.

Seksualisert vold og sex for overlevelse

Seksualisert vold og sex for overlevelse er utbredt i krigsherjede Nord-Uganda. Men hva er drivkreftene bak disse fenomenene? Og hvordan kan seksualisert vold i Nord-Uganda forebygges? I Nord-Uganda har det vært borgerkrig mellom opprørsgruppen Lord’s Resistance Army og den ugandiske regjeringen i over 20 år, noe som har ført til enorme lidelser for acholifolket, den dominerende etniske gruppen i regionen. Størstedelen av befolkningen har bodd mange år i tettpakkede flyktningleire hvor de har vært helt avhengige av matvarehjelp utenfra – noe som har hatt stor innvirkning på samfunnsstrukturen og det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Det uttalte målet med flyktningleirene har vært å beskytte befolkningen fra overgrep, men sikkerheten har vært svært dårlig. Kvinner og barn er blitt voldtatt av soldater fra både regjeringsstyrken og LRA, men også sivile menn i leirene har utført seksuelle overgrep. I tillegg opplever mange acholikvinner å bli voldtatt av sin egen partner. Den ekstremt vanskelige sosioøkonomiske situasjonen har også resultert i at flere jenter og kvinner har begynt å selge sex for å overleve. Under vårt feltarbeid i Nord-Uganda gjorde vi dybdeintervjuer med mer enn 60 mennesker i seks flyktningleire i Gulu og Amuru: Kvinner og menn i leirene, voldtatte kvinner og jenter, prostituerte, tradisjonelle ledere og hjelpearbeidere. I tillegg hadde vi fokusgruppediskusjoner om kjønnsroller, seksualitet, prostitusjon og seksualisert vold.

Tap av maskulinitet

Det ekstremt vanskelige livet i flyktningleirene har resultert i at mange menn ikke har vært i stand til å leve opp til de tradisjonelle forventningene til menn og maskulinitet i acholikulturen. Tradisjonelt sett skal en mann forsørge og beskytte sin kone og familie, noe som ble svært vanskelig i flyktningleiren. Et annet problem er at færre menn har vært økonomisk i stand til å gifte seg – de har ikke hatt råd til å betale brudepris, noe som er helt avgjørende for å kunne gifte seg. Maskuliniteten og selvfølelsen til mennene er dermed blitt truet på flere fronter, og dette har gitt seg utslag i utstrakt alkoholmisbruk, selvmord og vold i nære relasjoner – deriblant seksualisert vold. Kvinnene, derimot, fikk på mange måter flere rettigheter i flyktningleiren. Mange hjelpeorganisasjoner har hatt som mål å styrke kvinners stilling, og flere kvinner er blitt bevisste på sine egne rettigheter. Paradoksalt nok kan dette ha ført til mer seksualisert vold, ettersom konfliktnivået mellom menn og kvinner økte i flyktningleiren.

Voldtekt som våpen i krig

Soldater, både fra den ugandiske regjeringsstyrken og LRA, har utført en rekke grove voldtekter av kvinner og jenter i Nord-Uganda. Kvinner har vært særlig utsatt for overfallsvoldtekter når de har dratt ut av leirene for å dyrke jorden, eller gått lange distanser på jakt etter vann og brensel. Voldtekt er blitt brukt som et våpen i krig. Ved å voldta kvinner og barn har soldatene kommunisert til acholimennene at de ikke er i stand til å beskytte sine kvinner og barn, og at de dermed ikke klarer å leve opp til de tradisjonelle mannsidealene. Dette sårede mannsbildet har sannsynligvis bidratt til mer seksualisert vold i nære relasjoner, da menn har tydd til vold for å befeste sin posisjon. Voldtekt av medflyktninger Det er ikke bare soldater som har voldtatt kvinner i Nord-Uganda, også sivile menn har utført en rekke voldtekter. Et scenario som ble referert til gjentatte ganger er tilfeller hvor en kvinne har ”spist” en manns penger, altså blitt påspandert mat og materielle ting, men likevel ikke vil ha sex med mannen. Da kan gjerne mannen svare med å voldta kvinnen. Dette kan tolkes som en måte for mannen å understreke sin makt og overlegenhet overfor kvinnen på. Her blir også mye av skylden lagt på kvinnen – hun fikk bare som fortjent. Mye av skylden etter en voldtekt blir ofte kanalisert over fra den mannlige gjerningsmannen til det kvinnelige offeret, noe som igjen illustrerer hvor patriarkalsk acholisamfunnet er.

Voldtekt av ektefelle eller kjæreste

At en mann tvinger ektefellen eller kjæresten sin til sex, er den vanligste formen for seksualisert vold i Uganda. Men det er vanskelig å komme opp med eksakte anslag på hvor utbredt dette er, ettersom partnervoldtekt ofte blir regnet som et privat anliggende. Voldtekt av ektefelle er ikke en ulovlig handling, ifølge ugandisk lov. En hovedgrunn til dette er at idet brudeprisen er betalt, blir kvinnen ansett for å være mannens private eiendom. Dermed er det også mannens rett å ha sex med sin kone når han vil. Flere av respondentene våre fremhever at menn har sterk seksualdrift, noe som kan føre til at de tvinger sine partnere til sex for å få tilfredsstillelse. Menn blir på denne måten fratatt mye av ansvaret også for denne typen seksualisert vold – de kan rett og slett ikke noe for det. En sterk seksualdrift blir ansett som et svært viktig uttrykk for maskulinitet i acholikulturen. Ettersom mennene fikk svekket sin maskulinitet på så mange fronter i flyktningleirene, kan seksuelle overgrep mot partner ha blitt en måte å vinne tilbake kontrollen på. Våre respondenter peker på at menns utstrakte alkoholmisbruk også har bidratt til en økning i antallet partnervoldtekter i flyktningleirene.

Sex for overlevelse

Kvinner og jenter som selger sex i bytte mot penger, varer eller tjenester opplever svært høy grad av stigmatisering i acholisamfunnet. Enker, ugifte jenter, kvinner som er aleneforsørgere og kvinner som er blitt forlatt av soldater er ifølge våre respondenter de som i størst grad er nødt til å selge sex for å overleve. Det er interessant å legge merke til at respondentene våre veksler mellom å betrakte prostituerte kvinner som ofre og agenter. På den ene siden sier de at kvinnene og jentene selger sex på grunn av fattigdom, men på den andre siden omtaler de dem som late. De prostituerte gidder ikke å dyrke jorden, de selger heller sex, sier flere. Videre blir de prostituerte sett på som svært umoralske, de blir ikke betraktet som ”ekte” kvinner fordi de er så promiskuøse – de er lette på tråden. Ideelt sett skal en acholikvinne være jomfru når hun gifter seg, eller i hvert fall ikke ha hatt mange partnere. For en mann er ikke dette tilfelle, noe som reflekterer den patriarkalske samfunnsstrukturen. Et annet viktig punkt er at mange respondenter er av den oppfatning at de prostituerte er hiv-positive, og at de selger sex fordi de vil spre viruset til så mange som mulig. Det er vanskelig å vurdere sannhetsgehalten i denne påstanden. Både blant de prostituerte og kundene finnes det nok hiv-positive som på grunn av bitterhet vil spre viruset til andre, men dette kan også være uttrykk for en ytterligere stigmatisering av kvinnelige prostituerte. Hiv blir automatisk knyttet til alt som er umoralsk. Selv om det er viktig å ikke beskrive kvinner i Nord-Uganda utelukkende som ofre, inkludert de prostituerte, så er det ikke vanskelig å argumentere for at det store flertallet av kvinnelige prostituerte i Nord-Uganda selger sex som følge av strukturell tvang. Som en 29 år gammel prostituert kvinne sa: ”Jeg gjør ikke dette fordi jeg vil, jeg gjør det på grunn av fattigdom.”

Hvordan forebygge seksualisert vold og tvungen prostitusjon i Nord-Uganda?

Flere hjelpeorganisasjoner fokuserer mer på å hjelpe ofrene for seksualisert vold enn å forebygge nye overgrep. Det er selvfølgelig avgjørende at kvinner som opplever seksualisert vold får den oppfølgingen de trenger, men det er like viktig å arbeide aktivt for å bekjempe seksualisert vold. Det store flertallet av våre respondenter mener at seksualisert vold og tvungen prostitusjon er av det onde, og at bekjempelse av seksualisert vold er viktig for utvikling. Mange respondenter mener at seksualisert vold kan ”utryddes” fra samfunnet gjennom fysisk, psykisk, eller rettslig avstraffelse av voldtektsmenn, horekunder og prostituerte. Hovedargumentet er at dette vil skremme andre fra å gjøre det samme. I tillegg blir tradisjonelle ritualer ansett som viktige.

Det blir altså lagt stor vekt på juridiske prosesser, men dessverre har det ugandiske rettssystemet liten kapasitet. Flere av respondentene våre har negative erfaringer på dette området, særlig kvinner som voldtas av sine ektemenn har liten tillit til rettssystemet. Juridiske tilnærminger til seksualisert vold har også begrenset forebyggende effekt, ettersom de underliggende årsakene til fenomenet ikke blir belyst. Den patriarkalske samfunnsstrukturen og sosial kollaps i flyktningleirene er hoveddrivkreftene bak seksualisert vold og sex for overlevelse i Nord-Uganda. Ettersom årsakene i høy grad er strukturelle, er mer proaktive forebyggingsstrategier nødvendige. Holdningsskapende arbeid er blant de mest effektive tiltakene mot seksualisert vold. For å kunne lykkes, er det avgjørende at det holdningsskapende arbeidet blir utøvd i tråd med den lokale kulturen, både når det gjelder formidlingsmetode, utforming av budskap og bruk av eldre autoriteter. Blant annet er det svært viktig å få frem budskapet om at beskyttelse av kvinner ikke er et vestlig fenomen, men et universelt fenomen, som også er nedfelt i acholifolkets tradisjoner. Lokalt eierskap er nøkkelen til positiv sosial endring, og man kan ikke undervurdere viktigheten av å involvere både menn og kvinner. Ved å fokusere på menn og kvinner samtidig, og relasjonene mellom dem, kan begrepene om maskulinitet, femininitet og seksualitet utvides og tilpasses slik at menn ikke trenger å ty til vold for å befeste sin posisjon. Nøkkelen til å bekjempe seksualisert vold i Nord-Uganda ligger i å utvikle lokalt forankrede forebyggingsstrategier, som også evner å utfordre de underliggende strukturelle årsakene til seksualisert vold. Dette er selvfølgelig svært komplisert, men å investere tid og penger i å bekjempe seksualisert vold mot kvinner er avgjørende for å fremme en bærekraftig og fredelig utvikling, både i Nord-Uganda og i verden som helhet.