Musikk er også språkkunst

Hvorfor er det slik at bokbransjen har omfattende kulturpolitiske ordninger og bransjepolitiske avtaler, mens musikkbransjen er overlatt til markedet alene? Min hovedfagsoppgave ble skrevet før de store debattene om fildeling i musikkbransjen. Oppgaven har imidlertid fått fornyet aktualitet, da det i dag er vanskelig å få betalt for musikken man produserer overhodet.

Kultur eller kommers

I oppgaven Culture or commercialism? An analysis of the power balance between producer and retailer in the Norwegian book and music industry, ser jeg på forholdet mellom produsent og utsalgsledd i de to bransjene. I bokbransjen har bransjeorganisasjonene Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1965 hatt en avtale seg i mellom som regulerer handelen. Bøker har fast pris i fire måneder før bokhandelen kan senke prisen. Fastprisperioden har med forfatternes inntjening å gjøre, de får royalty av utsalgspris. I tillegg forplikter mange av bokhandlerne seg til å ta inn et førsteeksemplar av alle nye, norske skjønnlitterære bøker, og får til gjengjeld 70 % rabatt. I musikkbransjen finnes det ingen slike avtaler mellom produsentene og utsalgsleddene (de få som er igjen). Platebutikkene bestemmer selv hvilke plater de tar inn, og noen ganger tas de sågar med på råd av produsentene: «Hvis jeg ga ut denne plata, ville du tatt den inn da?» Vi ser at forlagene har mindre risiko knyttet til det å nå ut i handelen enn norske plateselskaper har.

Globalisering i kulturbransjene

Musikkbransjen bærer mye større preg av globalisering enn bokbransjen. I musikkbransjen har man et begrep om internasjonalt repertoar, dette er musikken som selges på tvers av alle regionale områder. Denne er i essens angloamerikansk i uttrykket. Det har sin bakgrunn i at musikkbransjen i USA vokste seg stor i begynnelsen av 1900-tallet. Myndighetene i USA la stor vekt på å spre den amerikanske kulturen til andre deler av verden, og USA presset også gjennom at det skulle være fri flyt av informasjon og underholdning i hele verden i UNESCO. Den angloamerikanske musikkbransjen har beholdt sin posisjon i markedet siden. De internasjonale plateselskapene har kontorer i mange land, en bransjestruktur som legger til rette for at internasjonalt repertoar, som Lady Gaga, Rihanna og Katy Perry kan selges over hele verden. Dette internasjonale repertoaret, som utgjør en stor del av musikkmarkedet i Norge, må norske artister konkurrere mot. Som vi vet er bokbransjen ikke internasjonalisert på samme måte. I bokbransjen i Norge er andelen norske forfattere som utgis, selges og debatteres, stor. Bokbransjen i Norge har jobbet hardt for å demme opp for utenlandske bøker, blant annet gjennom kulturpolitiske tiltak som innkjøpsordningen for ny, norsk litteratur (opprettet i 1965). Norsk kulturråd ble opprettet for å forvalte ordningen. Innkjøpsordningen kjøper inn norske bøker og distribuerer dem til landets biblioteker.

Språkkunst også i musikken

En annen kulturpolitisk skjevhet mellom bransjene er at det er ulik moms på plater og bøker. Bøker er fritatt for moms, mens plater har 25 % moms. Staten tar altså inntekter fra musikkbransjen, men lar bokbransjen beholde hele utsalgsprisen. Kulturpolitikken i de to bransjene henger tett sammen med graden av internasjonalisering: Kulturpolitikere ser ingen grunn til å støtte bransjer som er dominert av angloamerikansk kulturimperialisme. I Norge har både avisbransjen og bokbransjen momsfritak, for disse bransjene bidrar til å utvikle språket i vår unge nasjon. Men, er det ikke sånn at også norske artister gjennom sine låter bidrar til å utvikle språket?

Utvid innkjøpsordningen for ny, norsk musikk

Norske plateselskaper og norske kontorer av internasjonale plateselskaper, som blant annet har brakt oss artister som Lillebjørn Nilsen, Anne Grete Preus, Dum Dum Boys, De Lillos, Odd Norstoga og Erik og Kriss har ikke handels- eller kulturpolitiske vilkår som styrker deres arbeid i å utvikle de norske talentene. Plateselskapene må satse på det som er økonomisk lønnsomt. De vil nok aldri kunne oppnå like gode handelsvilkår internt i bransjen som bokbransjen, siden 70 % av musikkmarkedet domineres av internasjonale plateselskaper som slett ikke er interessert i sånne avtaler. Derimot kunne innkjøpsordningen for ny, norsk musikk med fordel utvides. Ordningen kjøper inn en så liten andel av det som gis ut at det kan sammenlignes med å vinne en liten lottopremie å bli kjøpt inn. For at ordningen skal kunne skyve på det faktum at musikkbransjen er henvist til å fokusere på økonomisk lønnsomhet, må den bli så omfattende at man som plateprodusent er rimelig sikker på å bli kjøpt inn dersom det satses på kvalitet. Å utvide denne ordningen ville treffe riktig. Den ville komme alle norske artister til gode, og ville gi både norske avdelinger av internasjonale plateselskaper og de helnorske plateselskapene kjærkommen støtte som er nødvendig for å utvikle talenter.

Oppgaven er skrevet ved University of Warwick i England. Jeg gikk på et masterstudium i kreativ industri i selskap med 20 studenter fra ulike verdenshjørner; Creative and Media Enterprises. Den ble levert i 2004.