Latter – et sosialt smøremiddel

Latter spiller en viktig rolle i vårt sosiale liv. Latter er heller ikke bare moro. Tvert imot er latter viktig for å få en samtale til å gli godt og for å unngå potensielt vanskelige situasjoner. Å vite når man skal le er en viktig del av det å være et samhandlende menneske.

I min oppgave ønsket jeg å undersøke hvordan deltakerne i en samtale bruker latter som ressurs i kommunikasjonen. Studien startet med en interesse for latter og humor som kommunikative fenomen. Etter hvert som jeg oppdaget at latteren i gruppen jeg studerte i svært mange tilfeller ikke var knyttet til åpenbare humoristiske situasjoner, ble jeg interessert i å se nærmere på hva slags funksjon denne latteren hadde i gruppesamtalene. Jeg fant blant annet at latter ble en effektiv strategi for å ufarliggjøre potensielt konfliktfylte tema, for å styrke gruppefølelsen og for å fremstille seg selv som et samarbeidende og tillitvekkende gruppemedlem.

Materialet for oppgaven bestod av tre videoopptak av fire studenter, over ett studiesemester. Studentene tok et tverrfaglig emne på NTNU som heter Eksperter i Team, og kom dermed fra fire forskjellige fag. Her skulle de jobbe sammen om en prosjektidé de selv kom opp med, og materialet ga slik muligheten til å fange autentiske samtaler mellom mennesker som ikke kjente hverandre fra før, og som hadde med seg ulik fagbakgrunn og erfaringer inn i gruppen. Som sosialiserte (og ikke minst siviliserte) mennesker vet vi når det passer å le, og ikke minst når det ikke er passende.

Det var mye latter i opptakene, og som samtaleforskeren Viveka Adelswärd (1991) poengterer: Selv i en institusjonell samtale mellom mennesker som ikke kjenner hverandre fra før kan latter oppstå så ofte som en gang i minuttet. Dette betyr imidlertid ikke at det skjer eller har blitt sagt noe morsomt hver gang noen ler. Så hva er denne tilsynelatende ”uhumoristiske” latteren for noe?

Latter som strategi for å bevare ansikt

Et mønster som gjorde seg gjeldende tidlig i analyseprosessen var at latteren i materialet så ut til å henge sammen med det sosiologen Erving Goffman benevner som strategier for å bevare ansikt, eller såkalte høflighetsstrategier. Begrepet ”losing face” kan oversettes til det norske uttrykket ”å tape ansikt”. Hvis vi ikke får anerkjennelse fra omverdenen for hvordan vi presenterer oss selv, taper vi altså ansikt. Å studere dette sosiale fenomenet omtaler Goffman som å studere interaksjonens ”trafikkregler”, og ansikt og høflighet handler slik sett om hvilke forventninger vi har til hvordan vi skal oppføre oss i interaksjon.

En tverrfaglig sammensetning og det at gruppedeltakerne ikke kjenner hverandre fra før, kan gjøre at et ønske om felles forståelse og et trygt gruppemiljø er fremtredende. Studentgruppens arbeid bestod i stor grad av å foreslå diskusjon om ulike løsninger og bedømme hverandres forslag. Naturlig kan det oppstå delte meninger i gruppen, og man må prøve å komme til enighet. Slike beslutningsprosesser inviterer til mye ansiktsarbeid fordi man gjerne ønsker så høy grad av enighet som mulig. Gruppedeltakernes ulike faglige kompetanse har mye å si i denne sammenhengen, fordi det kan bli en kamp om hvilken kunnskap som skal ligge til grunn i forskjellige sammenhenger.

I gruppen jeg studerte fant jeg at ansikt ofte ble bevart gjennom latter, og jeg valgte etter hvert å skille mellom to typer av ansikt: gruppemedlemmenes individuelle ansikt og gruppens kollektive ansikt.

Latter for å bevare eget ansikt

Mye av latteren som ble analysert i oppgaven, fant jeg der det foregikk faglige forhandlinger om gruppeprosjektet. Tre av gruppemedlemmene hadde mer teknologisk faglig innsikt, og noen forhandlinger dreide seg dermed om hvor langt gruppen skulle gå i å ta i bruk tekniske løsninger. Gruppemedlemmet uten teknologisk fagbakgrunn, Eva, var gjerne ikke så opptatt av dette, mens de andre tre var naturlig mer interessert i denne delen av prosjektet. I disse forhandlingene oppstod det gjerne latter i forbindelse med hvordan gruppemedlemmet uten teknisk fagbakgrunn fremstilte egen kompetanse, gjerne initiert av Eva selv. I et par eksempler bruker hun latter i forbindelse med at hun omtaler sin egen kompetanse som ”typisk feminin” eller tar forbehold om at dette er en del av prosjektet hvor hun ikke er på hjemmebane. Latteren får funksjonen å ufarliggjøre manglende kompetanse, og de andre gruppemedlemmene samarbeider om å opprettholde Evas ansikt disse eksemplene.

Mange av eksemplene jeg fant var naturlig nok også knyttet til humor, for eksempel hvis noen i gruppen ytret en ironisk kommentar til en av de andre. Vedkommende kunne da le av sin egen kommentar for å signalisere til de andre at ”dette er ikke alvorlig ment”. Kommentaren ble også møtt med latter av de andre, og slik signaliserer de at de har forstått kommentarens humoristiske tilsnitt. Dersom latteren hadde uteblitt, ville det kunne oppfattes som at ironien ikke ble forstått, og vedkommendes kommentar kunne dermed virke upassende eller i verste fall frekk. Samtidig er det viktig for den som ytrer en ironisk kommentar å vise seg som et sivilisert gruppemedlem, og å le av sin egen kommentar blir dermed en effektiv måte å gjøre dette på.

Latter for å bevare gruppens ansikt

Behovet for enighet og det å ha det hyggelig sammen, var fremtredende i materialet. Dette kommer blant annet tydelig frem i eksempler hvor et av gruppemedlemmene sier noe som er ment humoristisk. Disse ytringene blir jevnt over alltid møtt med latter fra minst ett annet medlem i gruppen, og i noen tilfeller utvikler disse sekvensene seg til en hel kjede av humoristiske ytringer hvor alle bidrar enten med å bygge videre på humoren med nye innspill, eller med mye latter. Samtidig som disse eksemplene sier en hel del om gruppemedlemmenes individuelle ansikt, gjennom at hver og en for eksempel fremstiller seg som sosialt samarbeidende personer med sans for humor, er latteren også med på å bekrefte det kollektive gruppeansiktet, altså gruppens samlede selvbilde. For faglærere og studentassistenter som iakttar gruppen utenfra, bidrar slike sekvenser til at gruppen oppfattes som et trivelig og trygt sted å være. Man får inntrykk av at gruppemedlemmene er på nett, og at de har noe til felles. Felles latter kan være med på å styrke gruppefølelsen i en arbeidsgruppe som i mitt materiale.

Latter som sosialt fenomen

Jeg har trukket frem bare noen få eksempler i denne bloggen, men jevnt over gir det fulle materialet et godt bilde av latterens dynamiske funksjon i samtaler. Latter får en formildende funksjon, den opprettholder og skaper relasjoner, ufarliggjør potensielle konflikter, og kan bekrefte og godkjenne hverandres ytringer.

Særlig fascinerende var det å oppdage hvordan ansiktsarbeid er en gjennomgående ingrediens i sosial interaksjon, og hvordan latteren i så måte spilte en vesentlig rolle i samtalene mellom studentene. Latter kan forstås som olje i samtalemaskineriet, og særlig spennende er det å se hvor sosialisert vi er til å vite når det passer, og når det slett ikke passer å le. Latter er på denne måten en viktig del av vår kommunikative kompetanse.

  • Gittan Wentzel

    Veldig interessant å lese om latterens mange funksjoner. Nå skal jeg lese mer om det i Rustads hovedfagsoppgave…

  • http://www.facebook.com/trolor Trond Bakke

    Eg har observert eit fenomen eg sjølv kaller sosial latter. Av og til når ein berre møter arbeidskollegaer på gangen eller ein annan plass så sier ein hei og ler litt. Det til tross for at det ikkje har skjedd noko morosamt.