Terningkastets hemmeligheter

Bokanmeldelser blir stadig mer preget av terninger. Men hva slags mystiske kriterier ligger bak de ulike terningkastene? Det ville jeg finne ut i min masteroppgave i medievitenskap; «Terningkast og litterære kriterier».

31. mars 1952 dukket terningkastet for første gang opp i norsk presse. Filmskaper og journalist Arne Skouen hentet ideen fra krigstidens USA, der New York Daily News hadde brukt terningen for å bedømme et kunstuttrykk. Først presenterte han ideen for Dagbladet, men fikk dårlig respons. VG syntes derimot det var en god idé, og lot Skouen bruke terningen i noen av sine filmanmeldelser på 1950-tallet. Først i 1981 gjorde avisen det til en vane å bruke terning i kulturanmeldelser. Den gang var Dagbladet blant terningens mest høylytte kritikere. I 1994 var situasjonen en helt annen. VG droppet terningkastet da Johan Jørgen Holst ble begravet på TV, mens Dagbladet ga en sekser. Betyr det at begravelsen var like god som Per Pettersons roman «Ut å stjæle hester?»

Jeg har tatt for meg tilsammen 30 anmeldelser av ti norske romaner fra perioden 2000–2004. Avisene var VG, Nordlys, Fredrikstad Blad og Oppland Arbeiderblad. Anmeldelsene var skrevet av 17 ulike personer, og terningkastene varierte fra 2 til 6. Jeg undersøker hvordan anmelderne forholder seg til et sett vanlige kriterier for litterær kvalitetsvurdering, definert av Monroe C. Beardsley og Per Thomas Andersen.

Terningkast 1 er sjelden å se i bokanmeldelser. I 2004 anmeldte VG 59 norske romaner, og ingen fikk laveste terningkast. Eneren var forbeholdt oversatte romaner, eller sjangre utenfor skjønnlitteraturen. Knut Faldbakken, forfatter og bokanmelder i VG, mener toeren i norsk litteraturkritikk like gjerne kunne vært en ener: «Toeren er bånn, men man slenger på en prikk for ikke å la selve øksa falle og blodet sprute. Vi er jo ikke så flinke til det i Norge», sier han.

Terningkast 2 er ikke vanskelig å finne i bokanmeldelser. Her kritiseres romanen ofte for ikke å innfri grunnleggende skjønnlitterære kriterier. Handlingen mangler sammenheng og logikk. Historien holder ikke, intrigen er usannsynlig og ting skjer uten at vi skjønner hvorfor. Løse tråder nøstes aldri opp, romanen spenner over for mange temaer og redigeringen er ikke stram nok. I disse anmeldelsene fant jeg også den mest usaklige kritikken. Flere anmeldere er lei av romanens tema, og Fredrikstad Blad klager over at forfatteren ikke skriver nok om Fredrikstad. Blant 250 bokanmeldelser i VGs nettarkiv, får fjorten romaner toer på terningen. Hele fem er kriminalromaner. Også andre avviker fra den tradisjonelle romanen, for eksempel «Nød» av Are Kalvø. Noen ganger synes anmelderen å ha glemt hva slags bok som anmeldes. Krimromanen «Lik i lasta» av Kjersti Scheen får terningkast 2 i to av avisene, men ingen nevner hvor vidt boka er spennende. Om krimsjangeren sier Knut Faldbakken: «En dårlig roman kan være en brukbar krim, etter krimmens egne kjøreregler. Her står terningkasteren overfor et dilemma. Her bruker jeg ofte toeren».

Ved terningkast 3 roses flere av bøkene for å fenge leseren. Det som ser ut til å svikte her, er kompleksiteten. Anmelderne bruker ord som ’flatt’, ’repetitivt’, ’uinspirert’, ’overtydelig’, ’banalt’, ’trivielt’ og ’idylliserende’. Mens terningkast 2 ofte kritiserte romanene for å ikke henge sammen, er dette sjeldnere her. Et typisk trekk ved terningkast 3 er at forfatterne roses for å beherske språket: «Ikke dårlig skrevet rent språklig», «behersker kompliserte virkemidler og grep», «språklig driv» og «en kyndig forteller» sies det blant annet. Den såkalte trendromanen «Pure Popmusicbaby!» av Gaute Bie får terningkast 3 i to av avisene. Den typiske treer-anmeldelsen kritiserer nettopp det som kjennetegner trendromanen – at boka er triviell. Knut Faldbakken sier:

«De siste årene har vi sett konturene av en ny sjanger: Trendromanen, det kjappe, dagsaktuelle utropet som er skreddersydd for medieoppslag. Skrevet for å leses, bli konversasjonstema et par korte uker, og så glemmes. Disse er vanskelige å plassere i terninghierarkiet, fordi de sjelden oppfyller litterære kriterier, men åpenbart virker etter sin hensikt og fungerer akkurat som forfatteren har tenkt og håpet. Stjerneeksemplet er «Pornopung» av Mads Larsen.

Terningkast 4 er det mest brukte kastet. Her er det merkelig lite kvalitetsvurdering. Isteden gir anmelderen muntre handlingsreferat som vitner om engasjement. Når vi iblant får en vurdering, er denne gjerne vag og omhandler bokas intensitet. «Denne kommer du neppe til å kjede deg med», sier en. «Besnærende beretning», sier en annen. Det er lite negativ karakteristikk i disse anmelselsene, og vanskelig å se hva som kunne bedret terningkastet. Man kan kanskje gjette at bøkene mangler en slags dybde. Dette er noe som bare kommenteres ved terningkast 5 og 6. Ved terningkast 4 finnes ingen «dyptloddende psykologiske portretter» eller lignende. Det kan virke som om fireren er en sekkepost for bøker man ikke finner noen direkte feil ved, men som heller ikke er spesielt viktige. Dette er også de desidert korteste anmeldelsene.

Terningkast 5 fremhever ofte en dypere dimensjon ved bøkene: «Denne boka rommet en dybde», «her loddes selve livet», «det gis ingen entydige forklaringer», «han lar det være opp til leseren å tolke og dikte videre». Ord som ’tvetydig’ og ’dyptenkt’ brukes også, men det er vanskelig å forstå hva som menes med dem. I ulike aviser blir samme bok vurdert som både endimensjonal og flerdimensjonal, for eksempel Line Baugstøs «Skulle du komme tilbake». «Vel hastig og banal», sier Nordlys og gir terningkast 3, mens Fredrikstad Blad gir 5 og sier: «Språket er enkelt og liketil. Dette betyr ikke at Line Baugstø skriver banalt». Ingen av anmelderne forklarer hva de mener med ’banalt’, eller hvordan dette uttrykkes i bøkene.

Terningkast 6 fokuserer mye på anmelderens personlige leseropplevelse. Riktignok er bøkene både ’dyptpløyende’, ’dyptloddende’ og ’sammensatte’, men det understrekes at det ikke bare er derfor man skal lese dem. Det er fordi de er fantastiske! Ubegrunnede utbrudd av følelser er typisk for terningkast 6: «Dypt bevegende», «en opplevelse av en bok», «etter å ha vendt siste blad kjenner man seg rett og slett oppløftet og glad». Disse romanene ’trollbinder’, ’forfører’ og er ’usedvanlig fengslende’. Noe annet som kjennetegner terningkast 6, er at forfatterne gis en spesiell status: «Per Petterson er en av de helt store fortellerne i norsk samtidslitteratur». «Roy Jacobsen tilhører det absolutte toppsjiktet blant norske forfattere – og vel så det». Her kan man spørre seg hvilken betydning forfatteren som person har for vurderingen av boka. Har anmelderen på forhånd en oppfatning av forfatteren som spesielt «stor»?

Romanenes samfunnsmessige funksjon nevnes aldri i anmeldelsene, uansett terningkast. Dette burde være høyst forenelig med en journalistisk tankegang. At ingen av bøkene i mitt utvalg skulle ha politisk relevans, er tvilsomt. Det virker heller som om anmelderne unngår temaet. Når det gjelder bøkenes ’dybde’, virker dette snarere som en følelse hos anmelderen, enn som en ny erkjennelse. Men følelsen synes å bety en del for terningkastet, og nevnes bare ved terningkast 5 og 6.

Når en roman vurderes negativt, handler det mest om at historien ikke henger sammen. «Straffe» av Ingeborg Arvola får terningkast 2 i Nordlys og 5 i Fredrikstad Blad. Her er det først og fremst helheten som vurderes ulikt. «Tematikken er springende» og «de løse trådene nøstes aldri opp», sier Nordlys’ anmelder. Hun mener det foregår «story-dropping av flere underliggende tema» i teksten, og at disse ikke får nok behandling. Anmelderen i Fredrikstad Blad sier derimot at Arvola «fletter lett sammen de mange historiene». Kanskje har hun et annet syn på de underliggende temaenes rolle. Men hva hun baserer vurderingen på, får vi ikke vite.

Arne Skouen angret etter hvert på at han innførte terningkastet i avisene. I sin selvbiografi «En gammel journalists erindringer» kaller han terningen «mitt skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Når terningkastet brukes i bokanmeldelser, reduseres komplisert litteratur til en konkurranse mellom gode og dårlige produkter. Dette befrir oss fra kaos og gir en orden som gjør det enklere å ta standpunkt. Når vi har tatt standpunkt til en bok, kan vi bokstavelig talt handle. Dermed er terningkastet som skapt for et samfunn der publikum skal oppdras til kloke konsumenter og ikke først og fremst til kloke samfunnsborgere. Reklamen har allerede bygget en bro mellom bokanmeldelser og bokhandler, med sin flittige bruk av terningkast. Og enkelte bokanmeldelser med terningkast er så korte og visuelt preget av terningen at de til forveksling ligner annonser.