Masterbloggen

Omveltninger i sansenes rike

Lesetid: 3 minutter

Islandskdanske Olafur Eliasson er en av samtidens mest kjente kunstnere. Allerede smått legendariske utstillinger ved verdens viktigste kunstinstitusjoner som MOMA i New York og Tate Modern i London og offentlige kunstprosjekter som The New York City Waterfalls (2008) har befestet hans posisjon som en av 00-tallets mest sentrale aktører.

Naturen og naturfenomeners tilstedeværelse i Eliassons kunst er bemerkelsesverdig, og installasjonenes bruk av materialer som vann, jord og mose og gjenskapelser av naturfenomener som solen, en regnbue eller en foss, er høyst forførende og sanselig. Verkene vender seg direkte til betrakteren og krever at en engasjerer seg aktivt og med alle sanser. Dette understrekes av titlene, hvor en ofte finner personlige pronomen, f.eks. Your black horizon (2005). Men ved å gjøre verkets underliggende konstruksjon synlig – vannslanger, speil og lyspærer – bryter Eliasson den umiddelbare illusjonen og deltagelsen, og slik oppfordrer han betrakteren til refleksjon over seg selv og sine omgivelser.

Min masteroppgave er en undersøkelse av forholdet mellom kunst, natur og politikk i Eliassons installasjoner. Mine hovedanalyser er av installasjonene Beauty (1993), 360º room for all colours (2002) og Multiple Grotto (2004), men flere av hans øvrige verk samt verk av andre kunstnere blir diskutert.

Hovedmålet med studien var å undersøke hvordan Eliassons sanselige installasjoner relaterer til deres naturlige omgivelser. Basert på egne verksanalyser beskriver jeg erfaringen man har i møte med verkene som en intensivert tilstedeværelse, ikke bare i forhold til utførelsen av installasjonen og dens materielle (og immaterielle) kvaliteter, men som et økt nærvær til omgivelsene betrakteren befinner seg i. Videre undersøker jeg hvordan installasjonene representerer og fortolker natur, og hvordan naturen får formidle en sublim, relasjonell og politisk opplevelse gjennom den estetiske erfaringen.

Betrakternes individuelle og kollektive opplevelse av fenomener som regnbuer, fargepersepsjon og speilrefleksjoner i Eliassons verk beskrives og fortolkes gjennom tre teoretiske perspektiv som strukturerer studien: den sublime erfaring slik den er beskrevet av den franske filosofen Jean Francois Lyotard (1924-1998) , relasjonell estetikk slik den er postulert av den franske kuratoren Nicholas Bourriaud (1965 – ) og forholdet mellom politikk og estetikk, slik den franske filosofen Jacques Rancière (1940 – ) har formulert det.

Min tese er at det i Eliassons kombinasjon av relasjonelle og sublime erfaringer synliggjøres en potensielt politisk verdensanskuelse. Hvorvidt et verk som Beauty best kan erfares som en «erotisk» sanseopplevelse i Susan Sontags (1933-2004) ånd, det vil si ren, ufortolket opplevelse, eller gjennom hermeneutisk fortolkning i tradisjonen etter Hans G. Gadamer (1900-2002) besvares ved å la verket selv mediere mellom de to tilnærmingene. Eliassons verker er sterkt sanselige men forutsetter også en selvbevisst betrakter og deltager.

En vanlig tilnærming til det spektakulære i Eliassons kunst er tesen om den sublime erfaring, der betrakteren overmannes av naturrepresentasjonenes hyperrealisme og store skala. Et moment som bidrar til å bryte den sublime erfaringen er at Eliasson bevisst plasserer sine verker i sosiale sammenhenger. Verket fungerer som en katalysator for sosiale situasjoner, i tråd med Bourriauds relasjonelle estetikk. Samtidig er dette sosiale perspektivet for snevert som forklaringsmodell for fascinasjonen ved verkene.

En mer helhetlig fremstilling får vi gjennom Jacques Rancières reformulering av forholdet mellom politikk og estetikk. Rancière kritiserer både Lyotards begrep om det sublime og Bourriauds relasjonelle estetikk som representanter for en kunstforståelse som tror den er postmoderne, men som viderefører modernismens grunnsyn. Ifølge Rancière fører begge estetikkene hver på sin måte tilbake til hva han kaller «det etiske regime» for kunst, der politisk dissens er eliminert.

Rancièrs begrep om «La partage du sensible» er av særlig interesse for vår forståelse av Eliassons installasjoner. «La partage du sensible» kan oversettes til fordelingen av det sansbare, det som til enhver til er tilgjengelig for oss. Det interessante i denne sammenheng er ikke fordelingen av det sansbare per se, men hvordan fordelingen alltid innebærer at noe utestenges. Rancière hevder at det er her det spesifikt politiske oppstår, når det som er stengt ute trenger inn i det ordnede.

Eliasson redefinerer kunstens politiske potensial ved å reforhandle fordelingen av det sansbare. Han visker ut forestillingen om kunstens autonomi, altså tanken om at kunsten eksisterer uavhengig av samfunnet forøvrig. Hvordan, og i hvilken forstand kan så Eliassons installasjoner skape et kritisk utgangspunkt for å se verden? Det er et skarpt skille mellom hva Eliassons kunst er, hvilken opplevelse den gir, og hva den gjør, hvilken erfaring den gir. Hans installasjoner symboliserer og aktualiserer slik mangelen på et felles kritisk ståsted i dagens samfunn. Muligens kan vi hevde at naturen, på grunn av økt fokus på klimaendringer – eller på grunn av selve klimaendringene? – trenger seg inn i vår erfaringsverden og slik, ved denne inntrengingen, blir deltager i politikken.

———-

Synnøve Vik (f. 1981) er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Bergen (2009). Hun jobber som formidlingskonsulent i Norske Kunsthåndverkere, som kunstkritiker i magasinet Billedkunst og som frilans skribent. Vik er student ved Kunsthøgskolen i Bergens kuratorstudium, og er kurator for Opplandsutstillingen 2011. Vårsemesteret 2011 tiltrer hun som PhD-stipendiat i visuell kultur tilknyttet Nomadikon-prosjektet ved UiB.

———-

Dersom du vil vite enda mer om Olafur Eliassons kunst kan du lese Solveig Lønmos innlegg her på Masterbloggen. Fagredaktør for kunsthistorie, Eva Rem Hansen, har også skrevet et innlegg om Synnøve Vik og Solveig Lønmos masteroppgaver.