Masterbloggen

Klimasårbarhet blant nordmenn

Lesetid: 7 minutter

Sårbarhet har vokst fram som et viktig konsept innenfor klimaforskning og politikk, men det kan være forvirrende. Konseptet samler flere forskjellige forskningsfelt som ofte har ulikt syn på hva begrepet bør inneholde. Min studie viser at vi må skille mellom objektiv sårbarhet, som forskere ofte jobber ut ifra, og subjektiv sårbarhet, som individer relaterer seg til.

Hvorfor er klimasårbarhet og tilpasningsdyktighet viktig i et norsk perspektiv? Norge regnes tross alt for å være et av landene som er best rustet mot klimaendringer. Det er interessant blant annet fordi så mange nordmenn velger å flytte til varmere strøk etter pensjonsalder.

Utgangspunkt, ikke endepunkt

Fra et sosialt perspektiv refererer sårbarhet til en menneskelig dimensjon og blir bestemt ut i fra individers og gruppers evne til å mestre, komme over og tilpasse seg til eksternt stress som deres levebrød og velvære blir utsatt for.

I masteroppgaven min ser jeg på menneskers personlige klimasårbarhet i en spesifikk kontekst; nordmenns klimasårbarhet for hetebølger. Jeg ser spesielt på nordmenn som har valgt å flytte til Spania, et av landene som anses som de aller mest sårbare i Europa for ekstrem varme og hetebølger i framtiden.

Oppgaven har som mål å forstå sårbarhet som et utgangspunkt, i motsetning til endepunkt, som det stort sett har vært blitt fokusert på i tradisjonell klimaforskning hittil. Ved å se på klimasårbarhet som et utgangspunkt er det lettere å identifisere hvilken politikk og hvilke tiltak som må til for å kunne redusere klimasårbarheten.

Jeg gjorde en kvalitativ studie og intervjuet nordmenn som har valgt å bosette seg i Spania, hele eller store deler av året. Utvalget besto av kvinner og menn i alderen 64-91 år. Når det kommer til klimaendringer i form av ekstrem varme og hetebølger er de mest sårbare gruppene eldre og spebarn. Det er ved pensjonsalder at sårbarheten for varme virkelig øker. I kombinasjon med en rekke sosiale og kognitive faktorer kan dette være avgjørende for de vanligvis ressurssterke nordmennene i utlandet fordi flere av kroppens fysiologiske funksjoner endrer seg jo eldre vi blir. For eksempel minsker tørstfølelsen og evnen til å svette når kroppstemperaturen blir for høy.

For å utforske nordmennenes sårbarhet for hetebølger brukte jeg den såkalte sårbarhetsfunksjonen, hvor sårbarhet er en funksjon av eksponering, sensitivitet og tilpasningskapasitet. Dette er en relativt enkel modell som ofte brukes innen klimaforskningslitteraturen, for eksempel av IPCC. Jeg brukte også en prosessmodell for å kunne forklare de mer subjektive, kognitive sidene ved (mangel på) tilpasning, fordi sårbarhetsfunksjonen ikke kan forklare disse.

Psykologiske dimensjoner av klimaendringer

Siden klimaendringer begynte å bli oppfattet som et alvorlig problem tidlig på 80-tallet, har forskere fra mange fagfelt forsket på og vurdert mulige konsekvenser dette kan ha for oss. Men, med få unntak, er lite forskning blitt gjort på den psykologiske dimensjonen av klimaendringer og tilpasning. Til tross for folks overbevisninger om at risiko, sannsynlighet og tilpasningsmuligheter er mye av drivkraften bak en eventuell tilpasningsprosess, har altså kognisjonen hittil i stor grad blitt utelatt fra forskningen.

I utformingen av våre oppfatninger er det spesielt to kognitive prosesser som er av betydning; risk og adaptation appraisal. Disse prosessene viser hvordan personer vurderer sannsynligheten og skadepotensialet til en klimatrussel, og sin egen evne til å unngå å bli skadet av denne. Mennesker oppfatter risiko og handler deretter på to forskjellige måter. ”Risiko som følelser” refererer til våre intuitive reaksjoner, mens ”risiko som analyse” har med logikk, fornuft, og vitenskapelige overveielser å gjøre. Det er førstnevnte som er den dominerende måten mennesker vurderer risiko på, og kan kalles intuitiv affekt. Det viste seg i en studie på 90-tallet at det er følelser framfor hva vi tror og tenker om en risiko som betyr noe for oss i en nødssituasjon. Spesielt negativ affekt har vist seg å være viktig for motivasjonen til å gjøre tilpasningstiltak.

Min studie viste forøvrig at mange oppfatter informasjon fra forskning og myndigheter som skremselspropaganda, fordi personlig erfaring så langt ikke har stemt overens med informasjonen de har fått. De har ikke opplevd negative konsekvenser av hetebølger ”på kroppen”, ved for eksempel et heteslag.

Det kan imidlertid være farlig å kun stole på personlig erfaring, siden det er bevist at vi mennesker ofte husker dårlig fra ett år til et annet. Blant informantene husket kun én hetebølgen i 2003, som tok livet av 15 000 mennesker i Spania og over 30 000 totalt i Europa. De fleste så liten sammenheng mellom ekstremvær og klimaendringer. Det illustreres ved utsagnet:

“Det er umulig eller unødvendig å tilpasse seg”.

Feiloppfatninger og kunnskapsmangel kan avgrense mennesker fra tilpasningsmuligheter og føre til feiltilpasning eller fullstendig svikt i tilpasning. Dette vil gjøre informasjonen som finnes om strategier og tiltak overflødig, og motivasjonen for å tilpasse seg vil være liten eller fullstendig fraværende.

Det viste seg også at til tross for en relativt bred enighet blant samfunnsvitenskapene om at sosiale relasjoner som nettverk og sosial kapital har en positiv effekt på sårbarhet (dvs reduserer sårbarheten), så finnes det visse forutsetninger for at det skal være slik. Denne studien viser at sosiale nettverk kan være av betydning for sårbarheten til de eldre i samfunnet, som det som ble undersøkt i Fuengirola (Spania). Viktige forutsetninger er imidlertid at de tror at klimaendringer er virkelige og at det er mulig og lurt å tilpasse seg disse for å begrense sin egen sårbarhet.

Tillit er viktig

Flere av informantene brukte begrepet skremselspropaganda gjentatte ganger. Det gjør at begrepet tillit får en viktig betydning. Rollen tillit har i informasjon om klimaendringer er viktig fordi dokumentert informasjon blir kun brukt dersom kilden oppfattes som pålitelig. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke finnes noen uladet måte å presentere denne typen informasjon på. Informasjonen og de sosiale, kulturelle, institusjonelle prosessene kommer alltid til å påvirke hverandre når det gjelder måten oppfatninger om klimaendringer forsterkes eller svekkes på.

Studien viser et relativt klart skille mellom to grupper. På den ene siden finner vi de som velger å stole på at dersom klimaendringer virkelig eksisterer, gjør myndighetene det de kan for å begrense eventuelle negative konsekvenser. På den andre siden de som ikke hadde tillit til myndighetene og mener at myndighetene kun driver skremselspropaganda fordi ”noen skal tjene penger”. Utfallet av begge disse synspunktene er imidlertid det samme; få gjør noe personlig for å tilpasse seg.

Flertallet av informantene hadde ikke utbredt kunnskap om hva de kan gjøre for å minske sin egen sårbarhet. Bortsett fra å minske soleksponering, ved å unngå å være ute i sola når den står høyest på himmelen, og å minske sensitiviteten ved å drikke vann, var oppfatningene hos de fleste at

”man må bare ta det som det kommer”.

Spesielt var kunnskapen lav om hva sykdommer som diabetes og hjerte- og karsykdommer og medisiner kan ha å si for klimasårbarheten. Få av informantene knyttet alder til klimasårbarhet til tross for at ”de ikke tåler varmen like godt som før”.

Av andre utfordringer som dukker opp når man velger å flytte til utlandet var en barriere spesielt stor; språket. Kun et par av informantene snakket spansk godt nok til å holde en samtale. Det betyr blant annet at mange ikke forstår informasjonen som gis av spanske myndigheter. For de fleste er det den største hindringen for integrering i det spanske samfunnet, i tillegg til at det er en viktig barriere i å tilegne seg den kunnskapen man trenger i klimatilpasning for eksempel gjennom radio, tv og aviser.

Hva så? Betydningen for tilpasning

Det jeg fant som er av spesiell betydning, er at de sårbarhetsfaktorene som forskere til nå har kommet frem til ofte ikke gjenkjennes av menneskene i den mest sårbare gruppen, de eldre. Vi kan altså se et skille mellom det som kalles objektiv sårbarhet, som forskere stort sett er enige om, og subjektiv sårbarhet, som individer relaterer seg til. Det finnes ikke nødvendigvis en god kobling mellom objektiv og subjektiv sårbarhet, fordi menneskers oppfatninger skapes blant annet av ubevisste tolkninger av tidligere erfaringer, påvirkning fra media og følelser. Disse ligger til grunn for (mangel på) tilpasning.

Dersom en person ikke anser seg selv som sårbar for hetebølger, vil han eller hun derfor heller ikke gjøre noe bevisst for å tilpasse seg disse forholdene. Jeg fant imidlertid noe jeg valgte å kalle ubevisst forhåndstilpasning; det viste seg at mange velger å reise hjem (fra Spania) på den varmeste tiden av året, men uten at de selv mener at årsaken til det er den høye temperaturen.

Studien viser hvordan klimatilpasning ofte nedprioriteres fordi informantene ikke ser relevansen av informasjon som sendes ut av de spanske myndighetene. Det bør også påpekes at denne informasjonen kun sendes ut til de som er fastboende i Spania, og kun finnes på spansk. Det betyr at folk som oppholder seg lenge i Spania uten å være fastboende ikke får noe informasjon i det hele tatt om hvordan de bør unngå de verste konsekvensene av ekstrem varme.

Det vil i framtiden være nødvendig å studere gapet mellom den subjektive og den objektive sårbarheten nærmere, samt å integrere psykologi i klimaforskningen for å få en bedre forståelse av hva vi kan gjøre for å få sårbare grupper til å gjøre nødvendige tilpasninger.

————–
Cathrine Ruud skrev masteroppgaven innenfor PLAN-prosjektet – Potential and Limits for Adaptation in Norway – ved UiO, mens hun var ansatt som vitenskapelig assistent ved CARAVAN-prosjektet – Climate Adaptation: A Regional Assessment of Vulnerability and Adaptive Capacity in the Nordic Countries.

Til nåværende og kommende masterstudenter sier hun følgende:
“Arbeidet med masteroppgaven er ikke alltid like lett. Velg et tema du virkelig interesserer deg for og engasjer deg i det! Skriver du innen et prosjekt veilederen din eller instituttet ditt driver, kan du dra nytte av at det er flere forskere med på prosjektet, og at de interesserer seg for akkurat det du skriver om!”