Den vanskelige åpenheten

Det norske politiet praktiserer ulik medieprofil når etterforskning av økonomisk kriminalitet skal offentliggjøres. Og ledelsen ved Universitetet i Stavanger fremstår som hårsår for kritikk og sår tvil om den er genuint interessert i kontroversiell debatt.

Dette er hovedfunnene i en masteroppgave i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger (UiS) som ble levert februar 2010. ”Når avisen ringer – mediehåndtering i krise” er tittelen på masteroppgaven, med problemstillingen ”hvordan preges krisen av kontakten mellom krisehåndtererne og journalistene?” Utgangspunktet for oppgaven var å se nærmere på medienes rolle i krisers unnfangelse og fødsel, og samspillet eller mangel på samspill mellom de som har ansvar for å håndtere krisen og journalistene. Hensikten har vært å belyse hvordan krisen oppsto, hvordan den ble oppfattet og håndtert samt sette hendelsene inn i et større politisk perspektiv.

Oppgaven fokuserer på to vidt forskjellige kriser i norsk offentlighet de siste årene:

1. Innsidesiktelsen mot Fred A. Ingebrigtsen. Førstnevnte var gründer, styremedlem og majoritetseier i kapitalforvaltningsselskapet Acta da han mandag 16.juni 2008 ble siktet for innsidehandel av Rogaland Politidistrikt. Siktelsen ble den største nasjonale nyhetssaken den uken.

2. I den andre saken fikk UiS omdømmet satt på prøve vinteren og våren 2009 i forbindelse med faglig strid og opprivende personkonflikt i ledelsen. I denne såkalte ”varslingssaken” var Stavanger Aftenblad alene om å omtalte saken.

To offer

Innsidesaken har to offer: forretningsmannen Fred Anton Ingebrigtsen samt kapitalforvaltningsselskapet Acta. Ingebrigtsen var gründer, styremedlem og majoritetseier i Acta da han mandag 16.juni 2008 ble siktet for innsidehandel. Forretningsmannen og fem av hans venner og slektninger fikk politiet på døra mens familiene spiste frokost. Samtlige ble siktet for innsidehandel i Acta-aksjer. På Rogaland politidistrikts egen pressekonferanse etter lunsj begynte beløp i størrelsesorden 100 millioner kroner å svirre. Politiet tok for første gang i bruk den såkalte mafiaparagrafen – straffelovens paragraf 60a – i en økonomisak. I dagene etter fikk den ”styrtrike og mediesky” eventyrfiguren Ingebrigtsen brettet ut sitt liv i pressen som en mulig bankerott aksjespekulant på kant med loven.

For Ingebrigtsen ble dette en krise som uansett utfall vil merke ham og familien for livet. Hans forsvarsadvokat, Bjørn Stordrange, beskriver belastningen som en ”en menneskelig krise, økonomisk krise, familiær krise, omdømmekrise og på alle måter en langsiktig krise fordi han allerede sitter stemplet som en mistenkelig mann i åpen soning inntil saken avklares” (sitat masteroppgaven side 41). Ingebrigtsen uttaler på samme side at ”hadde jeg ikke hatt de menneskelige ressursene jeg har, ville denne saken tatt knekken på meg. Psykologen min sier at en forståelig reaksjon ville vært å ta livet sitt.”

Politiets sterke autoritet

Samtlige kilder fremhever hvor sterk politiets autoritet er i slike saker. Ingen av journalistene som er intervjuet, sier de vurderte å være kritiske til sannhetsgehalten i informasjonen fra politiet. Politi og påtalemyndighet definerte og lanserte krisen, mens journalistene fungerte som budbringere. I alle slike situasjoner er det interessant å spørre: Hvem har interesse av krisen?

Samtlige kilder i oppgaven mener at politiet gikk høyt ut da siktelsen ble presentert på pressekonferansen 16.juni. Hans Geelmuyden, en av Fred A. Ingebrigtsens medierådgivere, mener Rogaland Politidistrikt og politiadvokat Gro Stangeland i stor grad brukte mediene til å prosedere saken: ”Politiet rigget galgen, og hang Fred Ingebrigtsen opp i den, til spott og spe. Slik behandler man ikke enkeltindivider i en rettsstat” (side 55).

Styreleder i Acta, Alfred Ydstebø, syns politiet gikk ”voldsomt høyt ut”. Han nevner en hendelse som kan ha bidratt til å forsterke krisen for Ingebrigtsens del. Scenen er Actas hovedkontor i Stavanger der fire polititjenestemenn befant seg om morgenen 16.juni. Acta-styrelederen forteller side 56 i oppgaven at en av politimennene bort til ham og sa: ”Vit at vi har sterke beviser. Ikke ta Freds side”.

To av Ingebrigtsens advokater retter, uavhengig av hverandre, en mistanke mot kontroll- og politimyndighetene for å benytte Ingebrigtsen-saken til allmennprevensjon. Den ene av dem, advokat Olav Braaten, tror Økokrim ville la Rogaland Politidistrikt være prøveklut i denne saken.

Hva sier politiet selv? Det er interessant å konstatere at det fins ulike mediestrategier innenfor norsk politi. På Økokrims hjemmesider er følgende klare retningslinjer gitt for offentlighet i slike saker:

“Vi holder en lav medieprofil ved saksinntak og under etterforskning. Det er flere grunner til dette: Det er en betydelig belastning å komme i Økokrims søkelys. Vi skal ikke bidra til å øke belastningen for de mistenkte på et tidspunkt hvor det ennå er usikkert om saken vil bli avgjort med et positivt påtalevedtak (for eksempel tiltale).”

Med andre ord burde siktelsen mot Ingebrigtsen og hans venner og familie vært hemmeligholdt i starten, dersom Økokrims mediepolitikk hadde blitt lagt til grunn. Kommunikasjonsrådgiver i Økokrim, Mie Skarpaas, sier i masteroppgaven at politidistriktene ofte går tidligere ut i mediene under en etterforskning, mens Økokrim ligger lavt for heller å gå aktivt ut ved tiltaler, forelegg og dommer. Målet i begge tilfeller er mest mulig allmennprevensjon, men timingen er ulik.

Den ansvarlige politiadvokat i Rogaland Politidistrikt, Gro Stangeland, forklarer side 57 i oppgaven at hun ”kjenner ikke Økokrims mediepolitikk”. På spørsmål om politiet hadde allmennpreventive hensyn i bakhodet i mediehåndteringen av innsidesiktelsen, svarer hun:

”Media var som en følge av denne saken også interessert i innsidereglene generelt, og det har en side mot allmennprevensjon. Det at det tas ut siktelser mot brudd på verdipapirhandellovens regler må antas å ha en forebyggende effekt, og det forsøker en å kommunisere ut.”

Dette er politiets egne ord, og de styrker mistanken om at en siktelse kan brukes som et redskap av politimyndighetene mot alle som sitter i posisjon til å la seg friste av innsidehandling. Politiadvokaten understreker i samme epostintervju at politiet var forberedt på den store mediepågangen i denne saken, men samtidig overrasket over det sterke personfokuset. På dette punktet kan man mistenke politiet for å ha undervurdert innsidesakens mediepotensial og medienes personfokus.

Det er ikke urimelig å hevde at det ligger mer enn juridiske betraktninger til grunn for handlingene i denne saken. Basert på innspillene fra kildene – advokater og journalister – som har årelang erfaring fra tilsvarende tema i rettsapparatet, så fremstår jussen som et av flere virkemidler i den politiske bekjempelsen av kriminalitet. Et annet virkemiddel: Mediebruk.

Hardt prøvet universitet

I den andre casen, personalkonflikten ved Universitetet i Stavanger (UiS), erfarte jeg at ledelsen ved UiS stilte seg avvisende til å bidra til en masteroppgave som rettet kritisk søkelys mot samme ledelse. Bakgrunnen for casen var faglig strid ved UiS samt personkonflikter der det endte med at en dekan ved teknat-fakultetet anklagde rektor og direktør for mobbing gjennom en såkalt ”varslingssak”. Stavanger Aftenblad fikk tilgang til sakens dokumenter og epost-korrespondanse, og brettet den ut i all offentlighet.

Som student og forsker er man avhengig av velvilje fra omgivelsene for å kunne gjennomføre masteroppgaver, doktoravhandlinger eller andre undersøkelser. Det er avgjørende at enkeltpersoner, bedrifter, offentlige foretak, frivillige organisasjoner og andre typer virksomheter stiller opp for å kunne gjennomføre forskning, som igjen kan bringe ny kunnskap tilbake til samfunnet.

I utgangspunktet ble det ansett som lite trolig at kildene i innsidesaken ville la seg intervjue. Dette fordi Fred A. Ingebrigtsen var kjent for å skjerme seg selv, han var under etterforskning i en straffesak med sensitivt tema, og Acta-ledelsen ville formodentlig ikke ha tid til å bistå en student i en periode da konsernet slåss for å overleve. Likevel tok samtlige kilder i denne saken imot en student fra UiS med åpne armer og strakk seg langt for å få gjennomført intervjuene, inklusive Actas toppledelse samt etterforskningslederen ved Rogaland Politidistrikt.

I UiS-saken var tilfellet motsatt hva gjelder velvilje og åpenhet. Sentrale kilder i UiS-ledelsen – inklusive rektor, direktør, kommunikasjonsdirektør og styremedlemmer – valgte å takke nei til en av universitetets egne studenter som ville se nærmere på ledelsens kommunikasjonshåndtering og generelle holdning til åpenhet. Begrunnelsene var ulike, men det ble åpenbart for belastende å svare på kommunikasjonsfaglige spørsmål som i dette tilfellet var knyttet til en vanskelig sak. Jeg fikk gehør i universitetsledelsen for at dette var ”en uhyre interessant” sak, men samme leder hintet om at det sikkert var smart å finne seg et annet tema, blant annet fordi dette ville gi bedre muligheter til å få en god karakter.

Den tidligere studentrepresentanten i UiS-styret ble også utsatt for press om å ikke stille til intervju med meg. Ifølge ham ble varslingssaken ansett for å være en kontroversiell sak i styrekretser. Han bestemte seg likevel for å gjennomføre intervjuet, nesten på trass.

I varslingssaken ble altså det mest interessante funnet at sentrale ledere ved universitetet nektet å bidra. Det er på sin plass å drøfte at et universitet avviser forskning på seg selv fordi saken er kontroversiell. Riktignok var varslingssaken våren 2009 en personalsak, men den ble en svært offentlig en. Den fornærmede dekan prøvde aldri å hindre medieomtale eller forskning på saken. Han stilte seg umiddelbart positiv til en students forespørsel og svarte på alle spørsmålene, i erkjennelsen av at en offentlig institusjon som et universitet bør spille med åpne kort i gode og onde dager. UiS-ledelsen kunne valgt å unnlate å svare på de spørsmålene som ble berørt av arbeidsgiveransvaret, eller som ville vært for problematiske. I stedet ble det avslag på alle forespørsler fra i alt sju ledere og styremedlemmer. Samtidig skal det fremheves at tre styremedlemmer og to dekaner (interne toppledere) ved UiS lot seg intervjue, slik at oppgaven ble mulig å gjennomføre.

Mer betenkelig var det likevel at jeg i fjor høst ble innkalt til et møte med en intern toppleder ved UiS, et møte som foregikk i minnelige former, men som var et forsøk på påvirkning. I løpet av møtet ble undertegnede presentert for en rekke innvendinger. Vedkommende leder – som ikke har noe faglig ansvar for studenter – påpekte svakheter ved metode, oppgavens omfang, samt understreket varslingssakens betente karakter. Det er et paradoks at denne lederen påpekte at en av de metodiske svakhetene ved oppgaven ville bli manglende kildegrunnlag, når vedkommende selv var en av kildene som nektet å stille. I tillegg stilte nevnte toppleder spørsmål ved min veileders habilitet ”på generell basis”. Budskapet var altså, slik jeg oppfattet det, å revurdere både oppgaven og veilederen.

I samråd med veileder besluttet jeg å fortsette å jobbe med varslingssaken. Motivasjonen ble i grunnen bare sterkere. Jeg valgte dessuten å beholde veilederen etter å ha konferert med andre: Det er fullt mulig å ha en veileder som er kritisk til egen ledelse når oppgaven forsøker å belyse handlemåtene til nevnte ledelse, så lenge det forskningsmessige håndverket blir satt over andre hensyn. Det ville vært et større problem å ha en veileder som var helt ukritisk til det fenomen som skulle studeres.

I lys av alle avslagene er det på sin plass å sitere fra Strategidokumentet for UiS 2009-2020, side 2:

”Vårt akademiske arbeid skal preges av søken etter forklaring og forståelse, kritisk tenkning, åpenhet og refleksjon. (…) Medarbeidere og studenter oppfordres til å være aktive deltakere i fag- og samfunnsdebatten. (…) Vi skal fremme studentenes og medarbeidernes faglige utbytte.”

Det bemerkelsesverdige i denne saken var at Acta-konsernet, en innsidesiktet forretningsmann og en hardt presset etterforskningsleder innfridde denne målsettingen, mens universitetet selv sviktet sin egen visjon. Det har vært forunderlig å oppleve at universitetet følte for å beskytte seg mot en student med noen spørsmål på et ark. Kritiske studenter er noe et universitet burde åpne døren for, ikke stenge.

I kjølvannet av masteroppgaven skrev undertegnede to kronikker som ble publisert i Stavanger Aftenblad. UiS-ledelsen valgte å svare på kritikken ved å gå i rette med studenten på detaljnivå, og samtidig unnlate å ta opp de store, prinsipielle spørsmålene.

I innsidesaken er status per november 2010 – altså to og et halvt år etter arrestasjonene – at siktelsen er redusert og at tiltale ennå ikke er tatt ut. Rogaland politidistrikt sliter med å bli ferdig med etterforskningen, og Fred Anton Ingebrigtsen forbereder erstatningssøksmål. Hvilket etterspill kan ikke denne saken få hvis siktelsen mot Ingebrigtsen ender med henleggelse fordi påtalemyndigheten valgte å statuere et eksempel altfor tidlig?

  • Pingback: Berits favorittinnlegg | Masterbloggen()

  • Pingback: Hvem er årets masterblogger? | Masterbloggen()

  • Om Politiet som nyhetsformidler.

    I løpet av prosessen med skriving av min materrapport om “Jernbanen og vegtrafikkulykker” var jeg så heldig å få kopi av en politirapport etter en av ulykkene, som dreide seg om et sammenstøt tog/bil. Jeg fikk også til et møte med to politiansatte, en kommunikasjonsmedarbeider og en med mandat som åsteds- og skadestedsanvarlig, et mandat denne hadde tilegnet seg vha. ansinnietet og ikke nødvendigvis faglig kompetanse. Under møtet kom det fram at kommunikasjon med media på skadested, var en av Politiets oppgaver, men at Politiet aldri prioriterte dette. På forspørsel om Politiet inkluderte sin komunikasjonsmedarbeider ved slike ulykker, var svaret (merkelig nok) nei. Vi kom ikke videre inn på dette pga. “ansinnietets-hierarkiet” som jeg fikk forklart.

    Som en kuriositet nevner jeg også at vedkommende uttalte seg til media ifm. en kriminalsak. Dette intervjuet bar preg av generell mangel på medietrening i form av mye usikkerhet, “stotring og stamming” som i sin tur førte til at det hele ble veldig usammenhengende.

    Politirapporten, i alt fem deler, og utvilsomt skrevet av like mange politiansatte, var grundig gjennomført, med bl.a. vitneavhør av to togansatte som var vitne, men ikke direkte involvert i ulykken. Det var etter å ha lest avhøret av et av disse vitnene jeg oppdaget at den politiansatte hadde brukt sine egne ord nedtegnet i rapporten, og ikke den retorikken en togansatt ville brukt. Jeg har selv en viss fartstid innen NSB-konsernet og er helt sikker på dette. Eksempelvis ville ikke en lokører ha uttalt seg slik til Politiet (sitat fra vitneavhøret):

    “toget braste inn i bilens venstre forskjerm med et stort smell.”

    Denne setingen indikerer (for)? høg fart og kan implisitt tolkes som et kritisk forhold. Nå har det seg slik at lokførere har en logg foran seg som hele vegen forteller om lovlig hastighet. Et annet forhold ved dette forhøret er at begge de togansattes forklaringer er lagt til side i den avsluttende konklusjonen. Denne inneholdt en konkretisering av hendelsen, men ble “skjemmet” av flere ulike begreper for “sammentstøt” – “kollisjon”, som “toget og bilen kolliderte”, (bilen sto i ro)- “bilen traff togets høyre buffer” (altså en indikasjon om at det er bilen som er den mest aktive)- “…nordgående tog til Steinkjer, kolliderte med en personbil…” – “toget traff bilen med høy hastighet”.

    Skilles disse setningene fra sammenhengen får vi flere muligheter for tolkning av faktisk hendelse, og det er vanskelig, for ikke å si umulig, å nøyaktig fastslå/forstå hvordan sammenstøtet faktisk har skjedd. Jeg kan også legge til at “konklusjonen” inneholdt en rekke “en kan ikke utelukke at”, som henviser til bil og bilførers aktiviteter føre sammenstøtet, som OGSÅ viser at vitneuttalelsene helt er lagt til side.

    Det er denne usikkerheten rundt faktiske forhold, omskrivingene av et av de to togansatte som vitne og de ulike betydningene som ligger bak “sammenstøt-begrepet”, som altså skal ligge til grunn for at politiadvokaten skal veie for eller imot eventuell tiltale mot bilføreren.

    Et generelt inntrykk av politirapporten var at den, sett fra et språkvitenskapelig perspektiv, var rigorøst preget av av et internt “kanselli-språk” og lite vært utsatt for språklige endringer i “takt med tiden”.

  • Sindre

    Takk for interessant innlegg! Jeg tror konklusjonen må bli at politiet representerer makt og at de vet å utøve denne makten ved hjelp av språkbruk og retorikk. Særlig når de uttaler seg i media er det grunn til å stille spørsmål: Hva er det medieaktøren ønsker å oppnå ved det som blir sagt? Hva er agendaen?

  • Pingback: P 150/11: En middels bystat « Plinius()