Voldtekt mellom skam og risiko

Voldtekt er mer enn et overgrep på den individuelle kvinnen. Måten vi snakker om voldtekt på kan fortelle oss noe sentralt om nasjonalisme og konstruksjon av steders identitet.

Temaet for min masteroppgave i samfunnsgeografi The Geography of Rape: Spaces of Shame and Risk handler om hvordan voldtekt debatteres i amerikanske media. Utgangspunktet for valg av tema var et ønske om å se på hva ulike forståelser av voldtekt kan fortelle oss om et samfunns rådende verdier. I tråd med den franske filosofen Michel Foucault og professor i statsvitenskap V. Spike Peterson hevder jeg at politisk geografi har alt å vinne på å koble seg opp mot teorier om kjønn. I politisk geografi er det interessant å studere hvordan nasjonal selvfølelse blir konstruert språklig gjennom for eksempel fortellinger, media, filmer, litteratur og samtaler rundt middagsbordet. Nasjoner bygger også sin identitet ved å kontrollere seksualitet på ulike måter, for eksempel gjennom det Foucault kaller biopolitikk, som handler om hvordan staten og ulike samfunnsinstitusjoner regulerer blant annet reproduksjon, akseptabel seksualadferd og normer for hvordan mennesker som kjønnede vesener skal omgås hverandre. I forhold til seksualforbrytelser griper biopolitikken inn når den diskursivt og rettslig tematiserer avvik og normalitet.

For å belyse dette tok jeg for meg teori som belyser sammenhengen mellom nasjonalisme, kjønn og seksualitet, og undersøkte hvordan voldtekt analyseres innen sosiobiologi og kjønnsforskning. Målet med oppgaven var å se på hvilken type forklaringsmodeller folk bruker når de snakker om voldtekt og diskutere makteffekter og politiske konsekvenser av dette.

Valg av empiri

Min empiri er en kontroversiell voldtektssak der en svart stripper i 2006 anklaget tre hvite menn fra det prestisjefulle Duke-universitetet i North Carolina for å ha voldtatt henne på en fest. Anklagene viste seg senere å være falske og etterforskningsprosessen var en farse der
en mengde prosedyrer ikke ble overholdt, og der faren for justismord var overhengende. Ikke bare ble dette et spørsmål om klasse og USAs betente raserelasjoner (den hvite mannlige eliten versus den svarte arbeiderklassekvinnen) – saken vakte også oppmerksomhet fordi det
handlet om gruppevoldtekt og rettssikkerhet i et land med sterke menneskerettighetsidealer. For å komme til bunns i dette identifiserte jeg hvilke voldtektsdiskurser som var tilstede i debatten. Jeg spurte hvilke makteffekter som ble produsert av diskursene gjennom en analyse av 94 avisartikler fra New York Times, USA Today og North Carolinas lokalavis News & Observer.

Dette var et svært spennende arbeid som ga meg overraskende innsikter i en mengde spørsmål som kan være av tverrfaglig interesse for samfunnsforskere som forsker på vold, kultur- og identitetsdannelse, nasjonalisme, ideologi, samt kjønns- og rasestudier.

Skam og moralsk forfall

I datamaterialet fant jeg at voldtekt ble forstått innenfor rammen av skam og risiko på en mengde geografiske skalaer, fra den individuelle manns- og kvinnekroppen via lokalsamfunnet og Duke-universitetet til USA som nasjon. Folk som deltok i debatten mente for eksempel at saken var en skamplett på lokalsamfunnet fordi det skapte et karikert bilde av rase- og maktrelasjoner mellom innbyggerne der som de ikke kjente seg igjen i. Slik formulerte en leser seg om saken i USA Today (18/4-2006):

These days, history looms large over this city. Not the history of the white family that once made Durham the heart of America’s tobacco industry and gave its name to Duke University. Nor the history of the stretch of Parrish Street that housed so many successful black businesses in the early 20th century that it came to be called “Black Wall Street.” Durham has been shaken by an accusation that three white Duke lacrosse players raped a black student and single mother who attends nearby North Carolina Central University and moonlights as a stripper. In the days since this charge surfaced, Durham and its best-known higher education institution have become the epicenter of this nation’s racial and sexual fault lines.

Amerikanske kjønnsidealer

Spørsmålet om passende maskulinitet og femininitet ble også aktualisert. Siden mindreårige hadde drukket på festen og invitert kvinnen til å komme og strippe, mente mange – spesielt politisk konservative – at saken var et symptom på nasjonens moralske forfall. Disse diskursene trakk i stor grad på den forståelsen av voldtekt som sosiobiologi bringer til torgs der voldtekt forklares med naturlig mannlig aggressivitet og seksuell løssluppenhet.

I USA lever konservatismen i beste velgående og er sterkt forbunnet med religiøsitet. Denne konservatismen var ikke bare høyreorientert. Jeg fant at denne diskursen krysset flere ideologiske skillelinjer og også ble tatt i bruk av afroamerikanere og feminister. Siden feminisme er mangslungen, både i akademia og blant aktivister og vanlige folk, er ikke dette spesielt overraskende. Mens noen feminister er opptatt av makt og raserelasjoner er andre mer praktisk anlagt og ønsker seg en mer ærbar og ”ren” maskulinitet og femininitet, kort sagt en begrensning av seksuell promiskuøsitet og risikofaktorer som alkohol. Historisk sett har det vært nære bånd mellom kvinnebevegelsen og avholdsbevegelsen i USA fordi menns alkoholmisbruk har ført til fattigdom og økt vold mot kvinner. Paradoksalt nok er den amerikanske voldtektsgeografi derfor skrevet av religiøst konservative på høyresiden og deler av det feministiske miljøet.

Nyliberale diskurser overlappet ofte med konservativ ideologi og forklarte voldtekt som et utfall av ekstrem risikoadferd, men var mindre opptatt av verdier. Risikohåndtering ble forstått som individers manglende evne til å beskytte seg selv, ofte med referanse til alkoholinntak og mangel på disiplin.

Liberale diskurser var mindre opptatt av moral og etikk, men vektla i større grad hvordan saken brakte skam over det amerikanske rettssystemet, og hvordan håndteringen av den var i strid med amerikanske idealer om likhet for loven. Til tross for at rasisme gjennomsyrer rettssystemet og hvordan folk tenker om minoritetsbefolkningen og sosiale problemer, finnes det hos mange en urokkelig tro på USAs fortreffelighet som menneskerettighetsnasjon. Klassespørsmål er et politisk og diskursivt tabu i landet der enhver kan finne lykke og rikdom som resultat av målrettet egeninnsats. Det samme gjelder spørsmål om kjønnsrelasjoner: Konservative hevder at kvinner og menn fra naturens side er forskjellige og at ulikestilling derfor enten er ”naturlig” eller villet (enten det er et personlig valg eller Guds vilje). Liberalerne og nyliberalerne tviholder på sin side at lover for anti-diskriminering sikrer menn og kvinner like muligheter og at resultatulikhet derfor ikke er et likestillingsanliggende. På mange måter er nasjonalitetsdiskursen representert gjennom fortellinger om seksuell og politisk eksepsjonalisme, som går ut på at USA skiller seg fra andre nasjoner på grunn av sine demokratiske tradisjoner, spesielt hva angår likestilling for kvinner, og derfor også kan være et foregangsland for utviklingsland:

There is no question the “N word” had no place at the gathering of Duke lacrosse players but, while boorish, it’s not criminal. Genocide and slavery continue in Africa today, yet America’s history on race, events before any of us were born, is used to contend that only white Americans should be forever locked to mistreatment of races. The question is whether or not the three young men charged with raping this exotic dancer in Durham are guilty or innocent. If guilty they deserve the full punishment. If innocent those convicting them in the press should be ashamed (News & Observer, 20/5-2006).

Feminister intervenerte i debatten med et annerledes utgangspunkt. Mange ønsket å løfte debatten til et strukturelt nivå og sette søkelyset på rase, maskulinitetskultur og maktrelasjoner mellom kvinner og menn. Helt i begynnelsen, før sakens fakta var kjent, var mange opprørte og gikk bastant ut mot de anklagede:

I can see loyal team members sitting around convincing themselves that it would be
disloyal to turn on their teammates — why, the guys who were involved were just a little “over the top.” In real life, they’re funny. They call their mothers once a week. They share class notes with friends. They attend church. On this night, they were just a little too drunk, a little too “worked up.” (…) The alleged racial epithets slung at the strippers, who were black? Those were just … jokes. Ditto for the ugly remarks overheard by a neighbor: “Thank your grandpa for my cotton shirt.” Har, har. After all, these guys are not just Duke students, but student athletes. The collegiate dream. And the women? They were… strippers, for Pete’s sake. I can see the team going down this path, justifying its silence. And it makes me sick (News & Observer, 27/3-2006).

Den feministiske vri på debatten viste seg å være ganske fåfengt, gitt sakens utvikling. I de diskursive kampene om definisjonsmakt ble slike kritiske perspektiver effektivt utkonkurrert.

Marginalisert, men mektig, feminisme

I datamaterialet utviklet jeg på bakgrunn av italesatte tema en femdelt diskurstypologi som tok for seg diskursenes ideologiske forankring. Metodisk trakk jeg på Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse. På tvers av de liberale, nyliberale, konservative og feministiske diskursene løp det jeg valgte å kalle en bio-geopolitisk diskurs (et begrep lånt fra Foucault) som omhandlet seksualitet, stedsidentiet og nasjonale verdier. Etter en koding av artiklene fant jeg at feministiske diskurser utgjorde cirka en femtedel, mot liberale, nyliberale og konservative diskurser som var ledende i cirka tre fjerdedeler av de analyserte artiklene. Til tross for de feministiske diskursenes beskjedne plass i debatten ble de likevel regnet som svært maktfulle, hvilket jeg tolker som et tegn på hvor politisk kontroversielt det er å ta opp spørsmål knyttet til kjønns- og raseproblematikk i USA.  I oppgaven argumenterer jeg imidlertid med at denne motstanden er en naturlig respons på enkelte feministers harde retorikk der motdebattanter i blant beskyldes for å være sexistiske eller rasistiske, mens man kanskje heller kan forstå deres verdensbilde med utgangspunkt i klassiske konservative og liberale bekymringer om seksualmoral og et rettferdig, verdinøytralt rettssystem. Allikevel endte saken og medias dynamikk med en diskursiv reproduksjon av eksisterende maktrelasjoner der det ble umulig å samtale om kjønnsbasert vold og likestillings- og klassepolitikk. Voldtektsmyter om at ”lause” kvinner er løgnaktige eller at hvite, ”snille” menn fra gode familier ikke kan voldta ble befestet. Det kan føre til at kvinner og menn som ikke passer inn i en idealtypisk forestilling om offer og overgriper dømmes hardere og har svakere rettssikkerhet. Måten man snakker om voldtekt på, hvor man plasserer årsakene og ansvaret, henger derfor nøye sammen med makt.

Skam, risiko, desillusjon

”Voldtektssaken” på Duke-universitetet forteller noe essensielt om ideologiske konfliktlinjer i det amerikanske samfunnet, og hvor sentralt konstruksjon av kjønn og seksualitet er for nasjonal selvforståelse. Saken skapte et voldsomt ubehag, både lokalt og nasjonalt, og tvang frem selvransakelse. I en nasjon som sender sine kvinner og menn i krig for likestillingens og demokratiets skyld, og som regner seg som verdensmestere i menneskerettigheter, er det smertefullt å oppdage at rettssystemet ikke fungerer og at raserelasjoner, 145 år etter slaveriets avskaffelse, er et sår som aldri heles fullstendig.

Brobygging

Jeg tror at en brobygging mellom politisk geografi og kjønnsforskning kan bidra til økt kunnskap om maktdannelse, ideologi og subjektproduksjon. En granskning av kulturelle oppfatninger av kjønn, klasse og rase vil kunne være et fruktbart utgangspunkt for å forske på nasjonal identitetsdannelse. Jeg konkluderer derfor oppgaven med å fastslå at en teori om voldtekt i politisk geografi kan starte med å analysere kvinneundertrykkelse på et mangfold av geografiske skalaer i kryssfeltet mellom kvinners materielle og juridiske livsbetingelser, samt i dynamikken mellom ideologiske maktapparater i samfunnet.

  • Ine

    Hei!
    Kjempespennende tema!! 🙂

    Lurer likevel på et par ting. Hva betyr empiri? Og hva mener du med mangslungen?

    • Hei, og beklager sent svar på ditt spørsmål. Empiri er det motsatte av teori – det vil altså si den virkeligheten en forsker forsøker å si noe om, mens teori er det tankesettet og begrepsapparatet man bruker for å forstå sitt case. Empiri er det konkrete, teori det praktiske, kan du si.

      I dette tilfelle betyr empiri altså det samme som selve voldtektssaken. Empiri kan man analysere på mange måter, og det avhenger av hvilket forskningsdesign man bruker når man vil studere et fenomen. Innenfor det forskningsdesignet jeg valgte å bruke var det empiriske datamaterialet avisartikler, men man kunne for eksempel også ha gjort intervjuer med de som var involvert.

      Mangslungen er kanskje et litt vanskelig ord. Her mener jeg i grunnen bare at den feministiske bevegelsen og det akademiske miljøet har mange forskjellige synspunkter og måter å forstå både kjønn og vold på. Ofte fremstilles det slik at feminister er enige om en ting, og det er at menn er noen skurker og at voldtekt kun er et uttrykk for maktanvendelse og ikke sex. Men sånn er det altså ikke i virkeligheten – det er neppe noen som har flere faglige uenigheter om voldtektens årsaker enn nettopp feminister og kjønnsforskere, og det viser både mitt teorikapittel og de funnene jeg gjorde i min analyse. Hvis du er interessert i å lese mer, kan jeg anbefale et intervju på Kilden informasjonssenter om kjønnsforskning og en kronikk jeg skrev i Dagbladet i høst:

      http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=74436

      http://www.dagbladet.no/2010/11/06/kultur/debatt/kronikk/14168318/