Lederskap versus galskap

Pablo Picassos Don Quixote

Det er en klar sammenheng mellom kongstanke og galskap. En visjon eller kongstanke forutsetter ikke bare en god dose galskap, den genererer også galskap.

Don Quijote. Den mest avgjørende forskjellen mellom lederskap og galskap er fortuna (skjebnen). Å være på riktig sted til riktig tid er avgjørende for om det vil bli betraktet som lederskap eller galskap. Men er det bare fortuna som gjør at Kjell Inge Røkke nærmest blir genierklært, mens Erik Tønseth (tidligere sjef i Kværner) og hans visjoner i ettertid har blitt betraktet som luftslott, regnes som galskap?
Hva er egentlig skillet mellom galskap og lederskap? Dette var det jeg ønsket å utforske i masteroppgaven min. Og er det én litterær skikkelse som må kunne si dagens ledere mye om ledelse og realitetsorientering, må det være don Quijote.

I utakt med sin tid. Dagens lesere håper, i motsetning til leserne på Cervantes tid, ikke at don Quijote blir kurert for sin galskap. De ønsker tvert imot at han drar ut på nye eventyr som ridder don Quijote sammen med Sancho Panza. I tråd med moderne ledelsesteorier ville han i dag trolig bli sett på som en genial leder. Sånn sett hadde don Quijote uflaks som ble født på feil tidspunkt.

Godt med en dose narsissisme. Det er ingen uenighet blant teoretikerne om at narsissistene eller karismatikerne er de beste lederne, og at det å være leder forutsetter en god dose narsissisme. Når det gjelder don Quijote, er han ifølge teoretikerne en klassisk narsissist. Dette er imidlertid ikke diskvalifiserende, men tvert imot en forutsetning for å være en god leder. Det avgjørende er hvorvidt don Quijote unngår at narsissismen blir negativ. Min fortolkning viser at han langt på vei gjør dette gjennom etisk lederskap.

En som andre vil følge. Conger og Kanungo beskriver barnets behov for ”mirroring” i sin bok ”Charismatic Leadership in Organizations” (1998: 217-218). Begrepet ”speiling” søker å forklare barnets behov for å bli akseptert, beundret og idealisert. I begrepet ”idealizing” ligger behovet for å identifisere seg med en som er dyktigere enn en selv.
Den enkleste definisjonen på en leder er at det er en som andre følger. Idealisering går på følgernes behov for å identifisere seg med lederen, mens speiling går på lederens behov for oppmerksomhet og beundring.

Skadelig beundring. Denne sistnevnte prosessen beskriver Conger og Kanungo ved å sitere fra boken ”Origins of Charisma: Ties that bind the leader and the led” av Kets de Vries (1988:115):

”It is very hard to imagine, unless one have the experience, what it means to be the object of excessive admiration by followers… To much admiration can have dire consequences for the leader’s mind: He or she eventually may believe it all to be true – that he or she really is as perfect, as intelligent, as powerful as others think is the case – and act accordingly. Moreover, this belief may be intensified by the fact that leaders have something going for them that ordinary mortals don’t have: They frequently have the power to turn some of their fantasies into reality. If so happens, we may see the beginning of a self-propelled cycle of grandiosity.”

Med andre ord: Det i seg selv å inneha en lederposisjon, stimulerer narsissisme eller narsissistiske prosesser.

Uavhengig av hverandre skriver Kets de Vries og Maccoby at ledere har mer til felles med artister og kunstnere enn administratorer, som vi vanligvis sammenligner ledere med. Kets de Vries kobler så mer eller mindre direkte lederskap opp mot galskap, idet han skriver at kunstnere og artister langt oftere enn for befolkningen for øvrig har nevroser. Han kobler karisma direkte opp mot bipolare sinnslidelser.
Simonton dokumenterer denne sammenhengen mellom storhet og galskap empirisk.

Født sånn. Skal vi følge William James, Zaleznik, Mintzberg, Kets de Vries og Maccoby, er du født leder.  Ledelse kan dermed ikke læres. Kets de Vries hevder ikke bare at du enten er født leder eller du er det ikke. Han hevder også at ledelse er direkte koblet opp mot galskap (nevroser, bipolare lidelser). Hvis det Kets de Vries hevder er riktig, er det da slik at en stor leder (kongstanke eller visjon, karisma, narrativ eller autentisk ledelse) produserer galskap?

Ja, sier Kets de Vries i “narcissism and the exercise of power” (1993:36):

« To be able to function as a leader, the individual needs a certain amount of narcissism. Unfortunately, the mere fact of being in a leadership position overstimulates narcissistic processes. Not everybody can handle that stimulation. Individuals and entire organizations can easily become locked into the regressive relationship patterns that accompany the leader as-a-mirror effect. These patterns are inevitably exacerbated by a narcissistic individual’s reduced capacity for self-criticism and ability to distance oneself from oneself. »

Konklusjonen til Kets de Vries og Conger & Kanungo er at det er en klar sammenheng mellom lederskap og galskap, og at det både er slik at du er født med en leders personlighet, og slik at det å være i lederposisjon i seg selv overstimulerer narsissistiske prosesser. Karismatiske ledere kan være tilbøyelige til ekstrem narsissisme som får dem til å forfølge høyst egennyttige, grandiose og stormannsgale mål. Som resultat kan lederens atferd bli overdreven, han kan miste kontakt med realitetene. Det å være i lederposisjon stimulerer med andre ord galskap.

Desto mer problematisk er det at selve verket Don Quijote tilsier at det ikke er noen sammenheng mellom lederskap og galskap, snarere tvert imot. Don Quijote blir, i motsetning til for eksempel Macbeth, ikke «galere og galere». Han blir derimot mer og mer «normal» utover i bok 2, helt til han blir «seg selv» det vil si at han igjen blir lavadelsmannen Alonso Quijano når han kommer tilbake til gården og til slutt dør. For meg ble dette et paradoks.

Reddet av Sancho Panza. Så enkelt er det derimot ikke. Det som redder don Quijote, er at han gjør det teorien sier ledere skal gjøre for å unngå karismaens skyggeside, narsissismen: Han utøver det Conger & Kanungo kaller etisk lederskap. Den etiske naturen av karismatisk lederskap manifisterer seg i tre dimensjoner: lederens motiver, påvirkningsstrategier og karakterdannelse. Don Quijotes motiver utover i boken er altruistiske. Hans påvirkningsstrategi i forhold til Sancho Panza er dyktiggjørende (empowering), ikke kontrollerende og han bygger sin indre styrke ved å fremelske dyder (virtue). Han finner også en alliert i Sancho Panza som han stoler på og lytter til og som ikke er redd for å fortelle ham sannheten. Det blir dermed et like stort paradoks at ledere som mister bakkekontakten, «blåser seg opp» og blir «stormannsgale», er langt galere enn don Quijote.

  • Ine

    Hei 🙂
    Jeg forstår ikke siste ordet i denne setningen:
    “Don Quijotes motiver utover i boken er altruistiske.”

    • Siri Bløtekjær

      Takk for hyggelig kommentar 🙂

      Det går på visjonen til don Quijote, som endrer seg utover i boken. Mens han i utgangspunktet har meget dårlig kamuflerte egoistiske motiver for å dra ut som ridder og redde alle jomfruer i nød, endrer dette seg utover i romanen til at han får langt edlere og uselviske motiver. Visjonen endrer seg til at han får et mer uselvisk ønske om å hjelpe andre, og ikke minst blir forholdet til Sancho Panza av svært stor betydning.
      Hjalp denne forklaringen?

      Hilsen Siri Bløtekjær

  • anitra

    Jeg må lese DON QUIJOTE på nytt. Oppgaven din setter jo boken i et helt nytt lys!

    • Siri Bløtekjær

      Det er det som er så spennende med store romaner, de kan leses på uendelig mange måter, så det blir som å lese en ny roman hver gang 🙂 Og mastermodulen “Ledelse, makt og mening” lærer nettopp hvordan man kan få nye perspektiver på både litteratur og ledelse ved å ta “ledelsebriller” på under lesingen. God lesing 🙂

  • Hei!

    Denne oppgaven fikk jeg lyst til å lese!

    • anitra

      Den er svært lesverdig. Siri Bløtekjær er en god formidler! Innenfor sin sjanger vil jeg nesten tørre å påstå at den er en pageturner! 🙂

  • Helene Svabø

    Utrolig spennennde oppgave!
    Den betatten om ledereskap er en medfødt evne eller ikke er jeg jo såvidt inne på i mitt forrige blogginnlegg om innovasjon. Til syvende og sist er jo det å være en god leder tett knyttet opp til hvor innovativ man er og hvilke grunderegenskaper man har.
    Jeg får også lyst til å lese Don Quijote på nytt 😉

    • Siri Bløtekjær

      Takk for hyggelig tilbakemelding, Helene 🙂

      Jeg hadde det utrolig spennende og gøy under arbeidet med oppgaven, og det er deilig at det skinner gjennom i oppgaveteksten ! Og har jeg inspirert til å lese don Quijote på nytt, er ingenting bedre 🙂

      Siri

  • Pingback: Anitras favorittinnlegg | Masterbloggen()

  • Pingback: Hvem er årets masterblogger? | Masterbloggen()

  • Hei,en interessant oppgave, og koblingen mellom ledelse, narsissisme og skjønnlitteratur er flott!Spennende.Jeg skjønner at jeg må lese Don Quijote og da ha denne oppgaven som bakgrunns-info 😉

    • Anitra

      Ja, utrolig fascinerende hvordan gode bøker forandrer meningsinnhold alt etter hvilket perspektiv man går “inn i” bøkene med! Takk for hyggelig kommentar! 🙂

  • Pingback: Galskap for selvstendig næringsdrivende « Tarald Steins()

  • Kine

    Hoho, noe å ha i bakhodet når man går ledelseskurs på BI;)
    Takk for flott kurs i fjor Anitra! Kine

  • Pingback: Velkommen til bloggen min | Siris Mesterblogg()