Høflighet og kritikk på skriveverkstedet

Er det mulig å studere til å bli forfatter? Eller er det beste oppskrift for å få en haug med ”fabrikkforfattere”? Det har lenge vært knyttet skepsis til forfatterstudier. Kritikere peker på at disse kan skape forfattere som skriver etter en bestemt mal, og som skriver bra fordi de innfrir forventningene til hva en god tekst skal være. Andre kunstnere, som skuespillere, kunstmalere eller musikere, blir ikke konfrontert på samme måte til tross for at mange har bakgrunn fra kunsthøgskoler. Kan kritikken skyldes at man faktisk ikke vet hva som skjer på forfatterstudiet?

I min masteroppgave har jeg forsøkt å gi et innblikk i hvordan forfatterstudenter jobber med tekster.

Det har jeg gjort ved å analysere noen av samtalene studentene og lærerne hadde om studentenes tekster. Denne formen for samtale vil jeg kalle responssamtaler, fordi dette er samtaler der den enkelte student får respons på sine tekster. Disse samtalene om tekster handler både om å lese og tolke tekstene, men også om å hjelpe den som har skrevet teksten til å få en bedre tekst. Jeg har valgt å ha to innfallsvinkler. Jeg ser på hvordan forfatterstudentene leser og tolker hverandres tekster, og hvordan de finner en balanse mellom å kritisere hverandres tekster og samtidig vise høflighet og respekt overfor hverandre.

Metode

Jeg var observatør på tre samlinger på et forfatterstudium. Jeg var da observatør i skriveverkstedet, som er en samling der studenter, lærere og en gjestelærer var tilstede og kommenterte studentenes tekster. Jeg valgte å bruke lydopptak, og hadde til sammen cirka 13 timer opptak når jeg etter hvert fant ut hva som skulle være fokus for oppgaven – lesestrategier og høflighetsstrategier.

Lesestrategier

I den første delen av oppgaven har jeg sett på hvordan studentene snakker om tekstene, og hva det kan si om deres leseropplevelser. I eksempelet under snakker en av studentene Øyvind om en tekst der hovedpersonen svømmer og en mann hele tiden svømmer etter henne. Denne hovedpersonen blir oppfattet som litt innesluttet. Øyvind snakker her om at kanskje denne mannen muligens vil få hovedpersonens liv til å forandre seg.

Opptak 10, tid: 22 sek.

Øyvind:

ja vi fikk forventninger om
at det kanskje er han
som kan få ho ut igjen da
ut av balanse

Gjestelærer:

ja så blir han bare avvist

Øyvind:

ja ja men han gir sække han

((latter fra flere))

Øyvind begynner med å snakke om hva teksten kan komme til å handle om. Ettersom dette ikke er en ferdig tekst, er Øyvinds kommentar et eksempel på hvordan forfatterstudentene kan komme med forslag til hvordan teksten kan utvikle seg. Øyvind sier også her noe om hvilke forventninger han har til teksten, og hvordan bipersoner kan påvirke historien.

Høflighet

Samtalene i skriveverkstedet sier også noe om de sosiale relasjonene som dannes mellom deltakerne der en er forfatter av en tekst og de andre lesere.

Sosiologen Erving Goffman betraktet samhandling mellom mennesker som rituelt og dramaturgisk. Uansett om vi velger å ikke si sannheten eller være helt ærlige, vil vi likevel ikle oss en rolle. Vi velger blant annet hvordan vi skal fremstå. Hvordan vi velger å presentere oss selv handler ifølge Goffman også om at vi tilpasser oss den vi forholder oss til. Vi har en annen rolle overfor nærmeste familie enn dem på jobben, men vi er ikke oss selv mindre for det.

Samtidig har vi også et bilde av oss selv vi ønsker å vise andre, Goffman bruker begrepet ansikt om dette bildet. Ansiktet er altså det bildet av oss selv vi forsøker å handle i samsvar med. Det kan være alt fra hvordan vi kler oss til hvilken politisk retning vi sverger til. På den ene siden har behov for å bli sett av andre og få aksept for måten vi fremstår. Samtidig ønsker vi at andre lar oss være i fred og ikke blander seg inn i livene våre. Begrepet ansiktsarbeid er en oversettelse av sosiologen Erwin Goffmans begrep: facework.

Vi kjenner til begrepet å miste ansikt, og det er dette begrepet som er utgangspunkt for ansiktsarbeid. Når vi snakker med hverandre vil vi alltid være opptatt av å ivareta vårt eget og andres ansikt. Det gjør vi ved å bruke flere ulike ansiktsbevarende strategier som høflighet, inkludering, respekt, bruk av ord som kanskje, liksom, på en måte (dempere). Alle disse strategiene er med på å gjøre gjøre trusselen mot og faren for å miste ansikt mindre.

Når forfatterstudentene samles i skriveverkstedet skal de også gjøre noe som kan være svært ansiktstruende, å gi tilbakemeldinger og kritisere hverandres tekster. I mitt materiale viser jeg hvordan slike ansiktstrusler kan dempes, både av den som kritiserer, den som kritiseres, og de andre deltakerne i skriveverkstedet. Forfatterstudentene tar da i bruk flere slike strategier når de snakker om hverandres tekster.

En av de andre forfatterstudentene, Sondre, har skrevet et dikt der han nevner en del berømte forfattere. Dette litterære grepet snakker Elisabet om i denne sekvensen:

Opptak 6, tid: 49 sek.

Elisabet:

vi var vel ganske unisont begeistra
for de første diktan
så var vi mer langt mer kritiske
til de til de tre siste da…fordi ..de
for alle diktan e jo sånn at
de e full av lekenhet
å å og de e veldig morsomme
og de har veldig mye selvtillitt
men akkurat de tre siste diktan så kanskje
kanskje den selvtilliten
stikk over i et slags svulstig kjekkaseri
der poeten prøv å mytologisere seg sjøl
og kjente størrelser innaførr litteraturen
og at det kanskje ikke
ikke alltid holder mål

Elisabet bruker flere formuleringer som kan tolkes som at hun bevarer Sondres ansikt. Blant annet sier hun at de første diktene er: “full av lekenhet” og “veldig morsomme” (linje 6-7). ”Morsomme” og ”lekenhet” er ord Elisabet bruker for å underbygge hva som ifølge henne er styrken i diktene til Sondre. Hun er likevel ikke bare positiv. I de siste linjene sier hun noe om andre dikt hun ikke likte så godt. Da har hun likevel allerede sagt noe positivt som kan mildne den mer negative kritikken av diktene.

I de samtalene jeg har studert, er det omtrent umulig å si om studentene unngår å ta opp enkelte emner for å skåne forfatteren. Jeg opplever likevel ikke at deltakerne ikke er ”for snille” med hverandre. De kan gjerne komme med kritikk og fortelle hva de ikke liker. Men det er hvordan denne kritikken presenteres jeg har vært opptatt av.

Til slutt

Forfatter Finn Øglænd, som også har vært lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, sier i boken “Eit akademi for skrivekunst” blant annet dette om forfatterstudier:

Vi veit lite om korleis meir eller midre organisert ”læring” og ”kurs” konkret virkar inn på tekstene. Eg er også skeptisk til kor relevante ”svar” ein får om ein startar akademisk forskningsprosjekt på saka. (…). I staden trur eg ein bør sette lys på dei sosiale nettverk som uungåeleg blir danna i løpet av slike kurs, og undersøke ” verdien” av dette. (Øglænd 1997: 10).

Forfatterstudiene vil alltid være preget av hvem som er deltakerne, og ikke minst hvilke gjestelærere som er på besøk. Jeg har ikke hatt noen intensjon om å finne ut om det finnes noen generelle tendenser for hvordan tekster gjennomgås ved et forfatterstudium. Gjennom å studere samtalene i skriveverkstedet har jeg likevel fått et innblikk i hvordan disse samtalene kan foregå i praksis. Jeg håper og at denne studien kan gi et mer nyansert bilde på hvordan forfattetstudiene fungerer.