Bak det glade budskap

Vårt bilde av Islam

Hver eneste dag kan vi som mediebrukere lese om overgrep og krenkelser begått i islams navn. Menn og kvinner piskes og steines for å ha hatt sex utenfor ekteskap; jenteskoler blir påtent og rasert; forfattere og kunstnere trues på livet for sine framstillinger av islam. FN bekymrer seg for at mange innbyggere i muslimske majoritetssamfunn – spesielt i den arabiske verden – er fattige, arbeidsløse og analfabeter. Demokrati og politiske rettigheter er mangelvare. Rene elendigheten, altså. I norsk offentlighet har islam – blant annet – blitt assosiert med omskjæring av jenter, kvinner som dekker seg til med hijab og “moralpoliti” i Oslos gater.

 

Nytolkning

Noe sjeldnere slipper muslimer til orde i offentligheten som ser en vei ut av problemene: de vil ha reform av islam. Sveitsiske Tariq Ramadan, britisk-iranske Abdoulkarim Soroush, Amina Wadud fra USA og organisasjonen Sisters in Islam fra Malaysia hører til blant disse «reformistene», som rommer både intellektuelle, politikere og aktivister. De hevder Koranen og islamsk tradisjon må nytolkes i tråd med vår tid, til støtte for demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Politikkens forankring

Masteravhandlingen min tar for seg tenkningen til en slik nytolker: den sudanesiskfødte juristen og aktivisten Abdullahi Ahmed an-Na’im. Jeg har undersøkt kritisk an-Na’ims argumentasjon for hvorfor politiske institusjoner i muslimske land må være “religiøst legitime” for muslimer. Hvorfor kritisk? Ikke fordi jeg ikke tror islam kan tolkes til det beste for vårt eget og andres samfunn. Heller ikke fordi reformistene har enormt stor innflytelse, selv om noen av tankene deres kan ha bred støtte. Men fordi jeg har spurt meg selv – som religionsviter og normalt samfunnsinteressert: Hvorfor politikk være forankret i religion for å være legitim? Hva forteller et slikt syn om religiøsiteten til vanlige muslimer på gata i Kairo, Kabul og Sarajevo? Eller om våre norske naboer og medborgere her hjemme i Norge som ytrer seg – eller lar være – i offentligheten? Overdriver reformistene hvor religiøse muslimer faktisk er? Og nøyaktig hva ved denne religiøsiteten er det som nødvendiggjør et tett bånd mellom politikk og religion?

Religion som motivasjon

Litt forenklet kan vi si at an-Na’im i sine bøker og artikler gir muslimsk og annen religiøsitet fire kjennetegn:

  1. Den er en grunnleggende kilde til motivasjon på alle livsområder.
  2. Den representerer en overbevisning som de troende ønsker å sette ut i livet.
  3. Dessuten er den dynamisk, hevder an-Na’im: Muslimer har evnen til å omsette innholdet i Koranen til dagligdagse, verdslige formål – de er aktivt handlende agenter overfor religionen sin.
  4. Til sist kan religiøsitet ikke tvinges på folk av religiøse ledere; den må heller ikke overstyres av politikere og byråkrater, i alle fall så lenge alle har lik adgang til å leve den ut. Men – og her er et viktig men – an-Na’im avviser bestemt at denne ideelle religiøsiteten er forenlig med et «islamsk» politisk system, slik vi kjenner det fra Iran, Sudan, Pakistan under Muhammed Zia ul-Haq eller Afghanistan under Taliban. Bare dersom politikken er sekulær, kan islam blomstre fritt, hevder han, nettopp fordi enhver må stå fritt til selv å omsette sin tro i verdslig innhold.

I det vi kan kalle an-Na’ims sekulære statsmodell, kan altså ikke staten fremme en bestemt religion. Derimot står alle fritt til å dra veksler på sin religion når de deltar i samfunnsdebatten, men bare indirekte: I parlament, domstoler og valgkamp må religiøse medborgere «oversette» sine trossannheter til sekulære argumenter, altså slike som alle kan godta, uansett overbevisning. Her har an-Na’im hentet inspirasjon fra filosofer som Jürgen Habermas og John Rawls.

Så hva gjør statsmodellen til an-Na’im, som jeg her har forenklet så klart, relevant for samfunnsdebatten hjemme og ute? Først og fremst fordi vårt eget samfunn, og også mange muslimske majoritetssamfunn, faktisk har ganske sekulær lovgiving og styreform. De problemene vi har i våre samfunn med å forene retten til religionsutøvelse og politisk inkludering, ligger etter mitt syn også under an-Na’ims modell – vi kan kjenne dem igjen i måten han betrakter religiøsitet på. Ta for eksempel debatten om såkalte «shariaråd» bør etableres i Norge. Noen mener slike råd bør mekle i konflikter mellom muslimske ektefeller for å forankre kvinners krav om underhold eller omsorgsrett i sharia, tradisjonell islamsk lov. Andre avviser slike råd fordi de mener rettsavgjørelser bør treffes uavhengig av religion. I denne debatten kommer ulike forestillinger om religiøsitet til syne – ganske lik dem an-Na’im forfekter – og havner i konflikt med hverandre.

Hva er viktigst:

  • å ta hensyn til muslimske kvinners antatt religiøse motivasjon for sine handlinger?
  • å unngå at islamske lærde påtvinger kvinner én bestemt tolkning av islamsk lov?
  • å sikre en rettslig prosess som inkluderer alle, også medborgere med sterk religiøs overbevisning?

Uansett hvilket standpunkt vi inntar til shariaråd, er sjansen stor for at vi – bevisst eller ubevisst – legger en forestilling om religiøsitet til grunn for vårt standpunkt.

Politiske konsekvenser

Et annet eksempel er norske myndigheters forhold og bidrag til politiske prosesser i de palestinske områdene. Etter valget i Palestina i 2006 var Norge med på USAs og EUs boikott av valgvinneren Hamas, riktignok fordi sistnevnte blant annet ble påstått ikke å anerkjenne Israel som stat. Seinere har Norge valgt å samtale med Hamas, men har fått kritikk fordi partiet er erklærte islamister: de er tilhengere av en islamsk stat basert på sharia som lov. Av samme grunn er Abdullahi an-Na’im kritisk til islamister, men i avhandlingen min peker jeg på hvordan han til dels feilvurderer islamistenes religiøsitet. Hamas og liknende partier kan sikkert kritiseres for å tolke islam konservativt, men er de ikke også dynamiske, ønsker de ikke faktisk å omsette islam i verdslige goder – i bekjempelse av korrupsjon, i full næringsfrihet, i bedre helsevesen, veier og skoler? Er det ikke nettopp dette vanlige, «religiøse» muslimer har forstått når de velger å støtte Hamas i politiske valg? Jeg tror svaret er ja. Slike vurderinger må Norge gjøre også når de involverer seg i politiske prosesser i land som Sudan og Afghanistan.

Eksemplene kunne vært flere og kanskje også bedre. Mitt poeng er uansett: Hva vi legger i begreper som «religion», «religiøsitet» og «islam» har ikke bare teoretisk interesse for religionsforskere. Det farger og påvirker – ofte umerkelig og uvegerlig – våre standpunkter til aktuelle samfunnsspørsmål. Abdullahi an-Na’im og andre muslimske reformtenkere kan saktens få oss til å innse islams frigjørende potensial. Men vel så viktig er det å bli oss bevisst hvilke forestillinger om religiøsitet disse og andre aktører bygger på. Det kan hjelpe oss å unngå fallgruver i vår egen tilnærming til islam og se mer nyansert på våre naboers og medborgeres livsholdning.

Les Cato Fossums oppgave: “Notions of religiosity underlying Abdullahi an-Na’im’s model for a secular state”

  • Ine

    Jeg lurer litt på hva du mener med sekulær? Som for eksempel her:

    Bare dersom politikken er sekulær, kan islam blomstre fritt, hevder han, nettopp fordi enhver må stå fritt til selv å omsette sin tro i verdslig innhold.

    Jeg kjente jeg mistet litt av meningen da jeg ikke helt vet hva det betyr. 🙂

  • Cato

    Haha, ja, her kommer svaret, et halvt år på etterskudd (sånn kan det gå). Men Ine, hvis du skulle lese dette (og takk for tilbakemeldingen!):

    Sekulær kan jo bety så mangt; dette er et av begrepene oppgaven prøver å problematisere. Den vanligste måten å bruke det på, og slik det er brukt i setningen du siterer (som gjengir AANs synspunkt) er som ‘ikke-religiøs’ eller ‘religiøst nøytralt’. AAN mener med det at en politisk beslutning er sekulær hvis den ikke er basert på religiøse dogmer, slik at alle kan ta stilling til den uansett hvilken religion de tilhører. For eksempel kan vi si at ‘Norge bør ikke delta i krigen mot Libya, fordi den ikke er ment å beskytte sivile’ er et sekulært argument. Et religiøst argument, som det er vanskeligere å ta stilling til for de som ikke er kristne, vil være ‘Norge bør ikke delta i krigen, fordi Jesus sa vi bør vende det andre kinnet til’.

    I islam, som AAN er mest opptatt av, vil forskjellen på religiøs og sekulær argumentasjon ofte dreie seg om man argumenterer for eller mot noe ved å vise til islamsk lov – sharia – eller ikke.

    Men egentlig er ‘sekulært’ et mer komplekst ord. For eksempel: Selv om det norske samfunnet blir kalt sekulært, kan vi kanskje tillate religiøse argumenter i offentligheten? Eller: Hvis et politisk system eller samfunnets institusjoner skal avvise alt som er religiøst – for eksempel krusifikser i klasserom eller hijab i skolegården – er det da religiøst nøytralt? Folk som er religiøse, vil kanskje ikke oppfatte det sånn. Altså kan sekulært også bety og oppfattes som ‘anti-religiøst’ (slik det blir blant en del muslimer og kristne). Eller det kan betegne system der staten ikke inntar et offisielt standpunkt til religion, men tillater det i stor utstrekning i offentlig og privat sfære (som for eksempel USA).

    Jaja, håper dette var klargjørende.
    Hilsen Cato