Paradokset i barnebokkritikken

Tegnet av Kåre Øien

Tegnet av Kåre Øien

Litteraturkritikere som anmelder barnebøker legger de samme kriteriene til grunn for å anmelde en barnebok som å anmelde skjønnlitteratur for vokse. Paradokset er at ingen av disse kriteriene behøver å være oppfylt for å gi et barn en optimal leseropplevelse.

Min studie av litteraturkritikk i Storbritannia viser at de fleste kritikerne av barnebøker og deres oppdragsgivere ser ut til å strebe etter det Pierre Bourdieu kaller symbolsk kapital – anerkjennelse og ære – på den litterære arena. De favoriserer forfattere som har høy status innafor det litterære feltet i større grad enn utafor. Et eksempel på en som ikke blir tatt inn i varmen er barnebokforfatteren Madonna. De bøkene som er anmeldt av nesten alle, viser utvalgskriterier prega av at voksenbøker har høyere status enn barnebøker på det litterære feltet. Disse kriteriene har samtlige organ til felles:

Høy litterær kvalitet baseres på idealer for voksenlitteratur. En ”god bok” er med andre ord også egna til å gi voksne lesere en rik leseopplevelse. Forbausende mange brutale bøker får prioritet uten at anmelderne gjør noe stort poeng av det. Kanskje viser brutalitet aller tydeligst at det ikke er tatt spesielle moralske hensyn og at bøkene dermed representerer mer ”ekte” kunst.
Originalitet innebærer enten at boka tilbyr noe helt nytt eller forfrisker etablerte sjangere.
Litterære priser. Forfatteren som har fått en anerkjent pris for en tidligere bok prioriteres. For eksempel fikk The Ghost Child av Sonya Hartnett mye oppmerksomhet få måneder etter at hun hadde mottatt Astrid Lindgrens minnepris. Å være prisbelønt av en barnejury gir derimot ikke uttelling.
Bestselger i utlandet. Boka er allerede anerkjent i utlandet, helst USA. Boktyven av Marc Zusac er blant bøkene som ble anmeldt etter å ha toppet bestselgerlista til New York Times.
Forfatteren appellerer til voksne. Tanglewreck av Jeanette Winterson er den eneste boka anmeldt av alle og Ottoline and the Yellow Cat av Chris Riddell er den eneste boka blant de mest anmeldte beregna på barn under ti år.  Begge forfatterne er kjent for et stort voksenpublikum, Riddell som karikaturtegner i The Observer og Winterson som romanforfatter for voksne.

Kritikerne er opptatt av å formidle rett bok til rett barn, det krever kunnskap om barns lesevaner. På dette punktet kommer enkelte til kort, noe som tydeligst kommer til uttrykk i generaliseringer der kritikeren gir inntrykk av at alle barn er like. Verst er generaliseringer om kjønn: ”There is one graphically violent climax too many for me in this taut thriller, but I’d give it to any boy,” skriver Geraldine Bedell i The Observer.

Selv om denne undersøkelsen tar utgangspunkt i den britiske anmelderstanden er funnene relevante også for norske forhold, da vi finner igjen mange av de samme utviklingstrekkene her hjemme.

Du kan lese en enda mer utfyllende artikkel om Guri Fjeldbergs masteroppgave på Norsk barnebokkritikk.