Det glemte marked for dummies

Kredittmarkedet i Europa er i krise. “Kredittmarkedet fryser til” og “-Fryktindikatorene i kredittmarkedet blåser ut” er eksempler på overskrifter fra norske næringslivsaviser. Det høres dramatisk ut. Det er faktisk ganske dramatisk også.
Kriser i kredittmarkedet vil gi konsekvenser for økonomien. Det rare er at det ikke ser sånn ut på papiret. Hvorfor har en så stor krise kunnet komme, og blitt så omfattende, så overraskende på mange økonomer?

Alt i vinter skrev Tine Tafjord om hvordan kredittmarkedet har vært oversett i økonomisk teori.  Jepp, du skulle nok ha lest innlegget da, men siden det er sommer og vi er i godt humør gir vi deg populærversjonen her – så enkelt at selv den enkleste sjel, ja, selv en sosialantropolog, kan skjønne det. Løselig basert på Tafjords innlegg og sikre kilder som Wikipedia – her er populistversjonen av “Det glemte marked”.

Litt om kreditt

Kreditt kommer av latinske credere – å tro – og betyr rett og slett at man får utsatt å betale for en vare eller tjeneste fordi den som leverer denne varen eller tjenesten (kreditor) har tiltro til at den som vil ha varen eller tjenesten (debitor) betaler for seg senere.

Som når nærbutikken din lar deg krite når du har glemt lommeboken, fordi de vet du betaler neste gang, enten fordi de synes du har et ærlig ansikt eller fordi de skjønner at du må ha et godt forhold til dem – hvor skal du ellers kjøpe godteri ti på elleve på lørdag kveld, enda du egentlig hadde bestemt deg for å slutte å spise snop og leve sunt og trene ti ganger i uken. Nok om det.

Prinsippet er mye av det samme, bare at i Den Store Økonomien går svært mye av dette gjennom banker. Bankene er viktige i det økonomiske systemet, både for å gi kredittpenger, “allokere kapital” som de kaller det å få kapital inn der den gjør best nytte for seg, og begrense risikoen, ved at de vurderer hvem som kan få kreditt og lån, og sørge for at denne kreditten kun gies til de som kan betale tilbake.

Siden 80-tallet har dette kredittmarkedet vært gjennom en stor utvikling. Det har rett og slett skjedd rimelig mye av historisk betydning de siste tiårene.  Som, tja, IT- revolusjonen og Internett, som ser ut til å være mer enn en døgnflue, uansett hva Prince måtte mene, globalisering, endring i pengepolitiske mål. For å nevne noe. Dette kan ha gjort økonomien mer sårbar, men utviklingen har og ført med seg mye positivt – som et mer effektivt samspill og mer solide løsninger.

Det har også kommet en rekke nye muligheter for å gi kreditt, og bankene og kredittmarkedet har vært svært kreative i å bruke disse mulighetene.  SVÆRT kreative, altså.

Isj da

Tafjord peker på at den pågående finanskrisen i større grad enn tidligere er en konsekvens av svakhetene i det finansielle systemet og rammeverket rundt dette, og ser grundig på hvilken rolle kredittmarkedet spiller i dette systemet.

Her er noen av de problemene vi har støtt på: Lånefinansierte aktivabobler (“assett bubbles på engelsk, et ord så søtt og sprudlende at vi bare må ta det med :), kredittsykler og overivrige banker i oppgangsfasen.

I tillegg har man problemet med Credit Crunch. Det høres ut som en knasende god frokostblanding – men dessverre nei. Uttrykket brukes om når det blir en stor nedgang i tilbud om kreditt uten at renten eller kvaliteten på låntagerne ( forstått som deres betalingsevne, ikke for eksempel deres moral eller danseferdigheter…) dropper tilsvarende. Da blir det veldig vanskelig å få tak i kapital. Wikipedia sier det så fint: en langvarig Credit Crunch er stikk motsatt av “easy money”. Og siden easy money er noe av det beste som finnes skjønner du sikkert at credit crunch er tilsvarende veldig fælt. For mer info ligger en video med fine tegninger og gøyale lydeffekter her:
[iframe_youtube video=”wGxmgwUWNr0″]

Vi tar det litt ned

Forvirret? Ikke vær det. Dette er egentlig ganske enkelt. Tenk på en situasjon mange akademikere sikkert kjenner til – å splitte regningen etter en sen kveld med gamle studiekamerater.

Dere har drukket si tjue flasker rødvin. Dere er si ti personer. Det vil si at hver og en av dere egentlig skal betale for to flasker rødvin. Kreditoren deres er kroen, selv om vi må anta at kreditor har vært litt skeptisk etter flaske nummer femten. De har tatt den risken for å få solgt mer. Nå ligger regningen på bordet. Dessverre viser det seg at fem av dere ikke kan betale, to har glemt lommeboken og tre jobber som lærere i den offentlige skolen og har rett og slett ikke penger. Det kompliserer bildet at dere har kjøpt forskjellige flasker til forskjellige priser og drukket ulike mengder og dessuten bommet røyk av hverandre og dermed fått et slags finurlig strukturert spareprodukt som ingen skjønner, i hvert fall ikke med promille. Det virket bare som en god ide da dere bestilte. Nå er det det reneste kaos ved bordet. Debitorene, altså dere, klarer rett og slett ikke å skrape sammen nok penger. Kreditor, representert ved servitørene, står og ser nervøst mot dere, og har muligens posisjonert seg ved utgangsdøren for å forhindre fluktforsøk.

Alle krangler og ingen vil betale, enda alle skylder penger. Akkurat som i verdensøkonomien altså.

Teori og/eller praksis

Som eksempelet over illustrerer har kredittmarkedet mange fordeler, som at lærere kan flykte fra hverdagen sin med rødvin selv når de ikke har penger, men og mange mulige problemer. Mest åpenbart er dersom kreditorer har gitt kreditt til debitorer som ikke kan betale tilbake.

Det er på ingen måte første gang kredittmarkedet har spilt en viktig rolle i de store økonomiske krisene, som bankkrisen på 80-tallet og IT-boblen på 90-tallet.

Egentlig er det, når du tenker litt over det, rart at sånne ting skjer så ofte. Man bruker mye mer penger enn man har, og så blir man både overrasket og grinete når man må betale tilbake. Man skal ut og ta “ett glass” rødvin med gode studiekamerater og blir både overrasket og grinete når serveringen stenger og regningen kommer. Det er jo litt rart at man aldri lærer.

Kreditt er en viktig del av økonomien. Men underlig nok har kreditt vært lite viktig i økonomisk teori de siste årene. Som Tafjord viser til tar flere av de sentrale teoretikerne som har påvirket faget utgangspunkt i at akkurat kredittmarkedet er velfungerende, et velfungerende kredittmarked blir altså en forutsetning for teorien.

Hva da når denne sektoren ikke fungerer som den skal? Dette har sjokkert mange økonomer; at det ikke funker i praksis når det ser så fint ut på papiret.

Det som er spennende nå er at svært mange nå begynner å gjøre som Tafjord foreslår i sin oppgave, å skru av autofokus og tenke nytt , noe som gjør dette til spennende tider for både økonomifaget og økonomien.

Foreslår ellers rett og slett at alle leser innlegget: Det glemte marked , og håper verken økonomer,  sosialantropologer eller andre har blitt såret av dette innlegget.