I’m not rappin’ as a female

Foto © 2005 Anton Corbijn. Bildet viser de britiske rapperne Jammer, Durrty Goodz, Target, Flo Dan, Ears, Taliban Trim, Riko med No Lay og Lady Sovereign foran.

“Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne, ” sa Susanne Sundfør da hun fikk tildelt prisen for beste kvinnelige artist under Spellemannprisutdelingen i 2008. I etterkant oppstod en debatt i mediene om hvorvidt hun var utakknemmelig og kiip, eller om det faktisk var slik at hun hadde belegg for å komme med en slik ytring.

Under mitt feltarbeid i London ble jeg konfrontert med liknende utsagt fra flere av de kvinnelige rapperne jeg intervjuet. Denne motstanden mot fokus rettet mot kjønn bidro med helt konkrete utfordringer i rekrutteringen av informanter. I den skriftlige presentasjonen av prosjektet vektla jeg at prosjektet skulle dreie seg om kvinners erfaringer i en maskulint konnotert kultur. Nettopp det at de ikke ønsket å bli omtalt som kvinnelige rappere gjorde at det var vanskelig å få konkrete intevjuavtaler i forkant og i starten av feltarbeidet. De ønsket ikke være med på et prosjekt som kunne bidra til å øke fokus på kvinners marginaliserte rolle i hip hop-kulturen. For å få innpass ble jeg nødt til å tone ned kjønnsaspektet når jeg skulle presentere prosjektet til potensielle informanter.

Det er vanskelig å komme med noen entydig definisjon på hva hip hop er. Kulturen er fragmentert og det finnes mange ulike strømninger. Britisk hip hop har en del felles referansepunkter med nordamerikansk hip hop, men bærer i større grad preg av å være en subkultur.

Rapmusikk og hip hop-kultur har vært gjenstand for analyse i mangfoldige akademiske studier og fraværet av kvinnelige stemmer i denne typen forskning er påtagene. Selv om det finnes en betydelig andel kvinnelige rappere i britisk hip hop er menn i et klart flertall. Utgangspunktet for min oppgave var å få et innblikk i hvilke normer og forestillinger som knyttet stil det å være kvinnelig rapper i London. Jeg ønsket å undersøke hva utøverne selv tenkte om subkulturen sin, og den mest nærliggende måten å gjøre det på er å snakke med dem direkte.

[iframe_youtube video=”j8USt5SGA20″]

Female Allstars, en konstellasjon av flere relativt kjente kvinnelige rappere har en annen fremtoning og et annet klesimage enn det som er vanlig i nordamerikansk hip hop.

I akademia blir hip hop, som mange andre subkulturer, ofte beskrevet som et felleskap skapt av menn for menn hvor de kan skape og leve ut en autentisk mannsrolle. Autensitet eller “ekthet” er en kjerneverdi, til tross for at begrepet er ullent og at det kan være vanskelig å sette fingeren på hva det å være helt ut ekte innebærer i praksis. Det kreves kulturelt spesifikk kunnskap for å anerkjennes som en fullverdig og autentisk deltager i kulturen. Denne “ektheten” fungerer som en distingverende markør og kan bidra til å lukke kulturen for uønskede elementer, slik jeg opplevde da jeg presenterte prosjektet som et forskningsopplegg om kvinners erfaringer.

Jeg var ikke inneforstått med hvor negativt det fortonet seg å snakke om ”kvinneerfaringer” i denne spesifikke konteksten. Kvinnene ytet motstand mot min akademiske forforståelse ved å avvise å bli satt i en kjønns- og undertrykkingskontekst. En slik forståelse av egen posisjon vil bidra til at det blir enda vanskeligere for dem å bli forstått som fullverdige deltagere.

Som kvinnelige rappere må de, i tillegg til å vise tilhørighet gjennom fremtoning og opptreden, også formidle egne kvinnelige erfaringer og en tilstrekkelig grad av femininitet.

I mine samtaler med informantene kom det frem at det feminine står i et motsetningsforhold til autentiske hip hop-erfaringer, noe som fører til at disse kvinnene har et trangt rom å utfolde seg i. Kravet om autentisitet fortoner seg som et fortrinn for mannlige rappere – det er menns erfaringer som blir omfavnet som allmenngyldige og meningsbærende, mens det antas at kvinner mangler noen egenskaper som er attraktive og nødvendige innad i hip hop-kulturen. Det er vanskelig for kvinnelige rappere å bli akseptert som fullverdige utøvere og de er nødt til å kjempe for at deres formidling av personlige erfaringer verdsettes som noe relevant og autentisk.

[iframe_youtube video=”qeGOl9Zh8oY”]

Lady Fury har blitt kritisert for å ha et maskulint image. Hun har etter hvert utviklet en litt mer feminin klesstil, men måten hun rapper på kan fortsatt defineres som relativt maskulin.

Som kvinner kan de ikke kun formidle maskulinitet og aggressivitet som rappere. Om de ikke formidler en akseptabel grad av femininitet i utseende og tekstmateriale risikerer de og bli stemplet som ”lesbiske guttejenter”, men om de formidler det som anerkjennes som en akseptabel grad av femininitet blir de oppfordret til å bli en ”syngedame.” Som artister kan de få anerkjennelse som R’n’B-sangerinner og slik bli anerkjent som perifere deltagere innad i kulturen. Som rappere blir de ikke tatt på alvor som utøvende artister. Syngedame-rollen fremstår altså som en slags støttefunksjon for kvinnelige rappere som de kan lene seg på for å bli anerkjent som utøvende artister. En liknende polarisering mellom kvinners tilgjengelige roller har Heidi Stavrum finnet hos norske Jazzmusikere.

Estelle har gått over til å bli en mer rendyrket R’n’B-artist og har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Her er en video fra tidligere i hennes karriere hvor hun fortsatt rapper.

Her kommer det tydelig frem hva som skiller Estelle fra de andre kvinnelige rapperne. Allerede med sin første plate var hun mer soul/pop/R&B-orientert. Hun fikk internasjonal suksess med “American Boy”. Låt fra samme album: “Come on over” ft. Sean Paul.

En gjennomgående tendens er altså at alle kvinnene utrykket en eksplisitt motstand mot å snakke om kjønn og undertrykking. Under intervjuene ble alle spurt om de oppfattet kjønn som sentralt i britisk hip hop og alle svarte benektende på dette. De kunne blant annet fortelle at kjønn ikke var relevant, at det ikke var noe vanskelig å være kvinnelig rapper og at deres handlingsrom ikke skilte seg nevneverdig fra en mannlig rappers handlingsrom.

Senere i intervjuet spurte jeg om hva de helt konkret gjorde i bestemte situasjoner og fikk dem til å fortelle om faktiske erfaringer og hendelser. Da kom det frem at kjønn absolutt var noe de forholdt seg til.

Selv om det ikke blir sagt eksplisitt kommer det tydelig frem at kvinnene yter motstand mot underordning internt i den britiske hip hop-kulturen. De forteller at som rappere får de i bestefall høre at de er flinke til å være jenter, men de får ikke høre at de er flinke rappere. Uansett hva de gjør og på hvilke måter de velger å håndtere det trange rommet de har til å utfolde seg i får de kvinnestempelet som negativt fortegn. Kjønn preger deres erfaringer og handlingsrom, men dette fortoner det seg ikke konstruktivt å fokusere på. Hip hop-kulturens kjønnede diskurs tilbyr ikke kvinnene noen gode begreper for deres erfaring.

At de ønsker å begrense fokus rettet mot kjønn er en naturlig konsekvens av at det å være kvinne og rapper av mange blir tolket som to motstridigheter. Som kvinne og rapper får de uforbeholdsmessig mye oppmerksomhet rettet mot seg. Ikke for rappeskills eller beatsa de lager, men nettopp fordi de er kvinner i en mannskultur. Det oppstår et trangt forhandlingsrom her og vanskelighetene de støter på kan tolkes som et uttrykk for at de ikke er spesielt ønsket i kulturen. Fokus rettet mot at de er kvinner i en subkultur som er maskulint definert er altså ikke spesielt heldig. De er mer opptatt av å bli akseptert som jevnbyrdige rappere enn å utfordre mannsdominansen i kulturen.

Men det at kvinner velger å delta og forhandle om å bli forstått som rappere, på tross av at de blir utsatt for mye motstand, kan likevel forstås som en slags motstand. I forhandlingene om å bli forstått som fullverdige utøvere  ligger det et endringspotensiale, som blir diskutert nærmere i oppgaven.