Imperium Romanum – og Hellas?

Romersk kopi av greske Hera

I den første halvdel av det andre århundret før år 0, har den romerske republikken overvunnet sin erkefiende Kartago og dermed også utvidet sine områder til å inkludere deler av det vi kjenner som Spania og Sicilia. Romerne hadde, av nødvendighet, vært nødt til å se utover sine egne landegrenser og legger vi til deres selvoppfattelse om at de aldri kunne tape, er dette en oppskrift til ett imperium. Men den romerske oppførselen overfor de greske bystatene representerer ett avvik fra den typen utenrikspolitikk som var så betegnende for romerne. Politikken deres kan her oppfattes som nølende og inkonsistent. Endringer i etablert policy kan som oftest ikke forklares av en enkelt grunn, men tre hovedfaktorer er såpass sterke, at de kan sammen forklare hvorfor dette avviket i romernes oppførsel oppstod.

Typisk romersk oppførsel

Før vi går videre må det skisseres hva typisk romersk oppførsel er. På dette tidspunktet hadde altså romerne utvidet sine områder betydelig. I løpet av de siste hundre årene så ser man at det har utviklet seg en romersk utenrikspolitikk som ligner mye på den sosiale strukturen som styrer det romerske samfunnet. Romerne opererte med ett såkalt patron-klient system hvor de fleste i samfunnet var underlagt en såkalt patron, en beskytter. Patronen beskyttet og hjalp hvis en trengte hjelp i bytte mot lojalitet og stemmer når valget kom. Det romerske samfunnet var sterkt hierarkisk og patriarkisk, godt hjulpet av patron-klient systemet.

Dermed ble det for romerne, naturlig å videreføre dette til utenrikspolitikken. Romerne vant og forventet da at de som ble overvunnet skulle underlegge seg. Enten ved løfter om hjelp og tropper, eller tributt.

Tre forklaringer

I og med at romernes kontakt med grekerne hadde foregått over flere århundrer ligger fokuset her på den ekspansjon som romerne gjorde i republikansk tid, etter den andre puniske krigen. Jeg fant at de hendelsene som ledet opp mot romersk permanent nærvær på det greske fastland, kan spores tilbake til den andre makedoniske krigen, i år 200 fvt. Denne brakte romerne for alvor til Hellas, fram til ødeleggelsen av Korint i 146 fvt som signaliserte romernes overtakelse av Hellas, ett naturlig avslutningspunkt for perioden hvor romernes utenrikspolitiske avvik oppstod. Her har vi en femtiårsperiode hvor mye skjer, og det som skjer i denne perioden fører fram til romernes overherredømme over Hellas. Som nevnt var det ett klart avvik i romernes utenrikspolitiske relasjoner, overfor Hellas og spesifikt de greske bystatene. Disse hadde utgangspunkt i tre hovedfaktorer.

1) Romerne oppførte seg atypisk overfor grekerne, på grunn av ett mindreverdighetskompleks, utviklet gjennom en kulturell takknemlighetsgjeld.

Gjennom århundrer med kontakt med grekere i Magna Graecia, og deres moderbyer på det greske fastland, var både romersk kultur og sivilisasjon blitt gjennompreget av den greske. De leste og snakket gresk, de regnet greske helligdommer som helligdommer for sine guder, bare ved andre navn, og de adopterte og tilpasset de greske mytene til sitt eget panteon. Grekerne var bedre på kunst, retorikk, filosofi, drama og litterære tekster. Det greske var kulturelt sett satt på en pidestall av romerne.

Den greske sivilisasjon var eldre, mer raffinert og kultivert enn den romerske. Dette følte romerne akutt, siden de innerst inne følte på det at de egentlig var en rustikk stamme av oppkomlinger. ”Alt” det gode i den romerske kultur var gresk, eller en romersk versjon av det greske. Dette førte til romerne følte en viss takknemlighetsgjeld og ett mindreverdighetskompleks. Det at man har denne veldig sterke kulturelle dimensjonen, eller mindreverdighetskomplekset om du vil, gjør at det dermed er spesielt spennende at romerne oppførte seg så atypisk overfor nettopp grekerne.

2) Romerne oppførte seg så atypisk overfor grekerne på grunn av deres amicitia/clientelae konsept.

Konseptene clientelae og amicitia. Vennskap var en grunnleggende del av den romerske sosiale struktur på grunnivå. Da romerne utvidet sitt rike og måtte danne en utenrikspolitikk, ble denne grunnleggende strukturen på mikronivå, utvidet til å fungere på makronivå. Dermed, i følge romerne, var krigshandlingene i Hellas kun for å hjelpe deres amici, deres venner, med bekjempe sine fiender. Derfor ble det da naturlig å trekke seg ut når tjenesten var utført. Når det er sagt er det romerske venneforholdet, også stater i mellom, ett venneforhold med en underdanig og en overlegen part, hvor romerne alltid var den overlegne parten. Man var, i hvert fall på overflaten, likeverdig og hadde en god tone. Men den uutalte underteksten var at romerne var de som hadde føringen i vennskapet. Man gikk ikke på tvers av Roma, selv om man var ”likestilte”. Det var det at romerne ønsket å opprettholde dette vennskapet med grekerne som gjorde at den initiale kontakten med de greske statene var så annerledes. Dette var på tross av at grekerne tok romerne på ordet, og ikke leste undertekstene. De oppførte seg som om de virkelig var likestilte, hvilket ikke var populært når de inngikk egne diplomatiske avtaler med romernes fiender, og overså at når man er romersk venn følger man de romerske føringer, også i utenrikspolitikk. Dermed så romerne seg nødt til å disiplinere slik oppførsel. Likevel trakk romerne seg tilbake med ett minimum av retaliasjoner. Det var som om romerne ville ha ett vennskap, og ikke tvinge grekerne inn i en direkte underdanig klientrolle. Det var først når overtredelsene var så grove at ikke lenger kunne unnskyldes, at Hellas ble underlagt romerne.

3) Romerne oppførte seg så atypisk overfor grekerne på grunn av store indre politiske stridigheter.

Det var to hovedretninger innen det politiske Roma, og kampen dem imellom gjorde at man var nølende i forhold til en økt ekspansjon østover. Noen ønsket å ekspandere, mens andre ønsket å konsolidere de territorier de hadde.

Den politiske strukturen i Roma var utviklet for en bystat, med lite territorium, og var ikke egnet for styringen av ett imperium. Etter flere kriger hadde romerne nå ganske store områder som de kontrollerte, og måtte fortsette å kontrollere. Dette skapte muligheter for de kommanderende generalene, både økonomisk og i politisk støtte og anseelse. Dette var problematisk, da den politiske stabiliteten i Roma var avhengig av likevekt mellom de politiske partiene. Man fryktet at en enkelt person kunne opparbeide seg store ressurser og politisk støtte blant massene ved å være en populær general, og dermed gripe all makt og gjøre seg til enehersker over Roma. Slike sterke hærførere ble en trend i Roma i republikkens siste hundreår, før det kulminerte med Julius Cæsar midt på første århundre fvt.
Dermed har man på den ene siden ønsket om å begrense makten til de sterkeste politiske spillerne. Men man har også ett ønske om å gjenopprette balansen gjennom å vinne like mye som motstanderen. Det er veldig få steder man kunne vinne rikdom og ære uten at det ville gå utover de romerske idealene til eliten, men ett av dem var nettopp på slagmarken. Denne indre maktkampen gjorde at man da fikk en nølende politikk over Hellas, gjennom ett ønske å begrense den politiske makten til de sterkeste politiske aktørene i Roma.

Romersk herredømme -uunngåelig?

I ett ord, ja. På dette tidspunktet har Roma nettopp blitt overherrer over det vestlige middelhav, de har slått sin største fiende, Kartago. Persia på nedgang, og Egypt styrt av korrupte byråkrater og med ett svakt kongehus koblet med de romerske senatorers tørst for rikdom og makt, gjorde nok en østlig romersk ekspansjon uunngåelig.

På ett vis var det overtakelsen av Hellas den ting som vippet balansen over til at man fulgte de imperialistiske tendensene, i stedet for å konsolidere det Roma alt hadde. Det var ganske så usikkert på ett tidspunkt om hvorvidt Roma skulle begynne å involvere seg i øst. Da man skulle stemme om hvorvidt romerne skulle involvere seg i det man kaller den andre makedoniske krigen, ble det av Comitia først stemt nei til deltakelse, og det måtte en tale av konsulen til for å overtale stemmerne, før man gikk til krig.

Romerne krevde ikke engang tributt av de greske bystatene de erklærte som frie etter den andre makedoniske krigen, men så blir de til slutt oppslukt av det romerske imperiet. Man ser at i løpet av denne perioden, endrer romernes holdning seg overfor grekerne. De mister den anseelsen og den opphøyde statusen som romerne hadde tilegnet dem. Kulturen var fremdeles meget høyt aktet, men grekerne som folk hadde mistet sin glans. Til slutt blir de behandlet som enhver aktør som hadde handlet mot Roma. Korint ble helt rasert og jorden sådd med salt på samme måte som Kartago, som falt på samme tid. Det er først nå man får ett permanent romersk nærvær i Hellas.

Tre grunner?

I den initiale kontakten med Hellas var det den høye anseelsen som rådet. Den var farget av filhellenisme, men også vennskap og politiske intriger på hjemmebane fra romernes side. Ett interessant punkt er det at romerne ennå ikke har hatt den største innvolveringen i øst. I tillegg er dette rett etter den andre puniske krigen, og Roma lider også av krigstretthet, i hvert fall blant legionene, som også kan ha ført til at man ønsket å bli fort ferdig og trekke seg raskt ut. Man kan likevel se en gradvis endring i holdningen til romerne overfor grekerne. I min mening kan man ikke undervurdere den påvirkningen den greske kulturen hadde på den romerske. Romerne levde daglig med innslag av denne, vel vitende om dette. Det hadde innkorporert seg i den kollektive romerske bevissthet. Derfor, i den initiale kontakten, har dette hatt stor påvirkning på den måten romerne førte seg.

Det er først når man kommer til de senere kontaktene at man kan se at amicitia og den politiske faktoren spiller en større rolle. Når romerne for andre gang ser seg nødt til å reise over til Hellas for å ordne opp i det de ser på som noe som kan spre seg og skape problemer for dem, er sanksjonene langt fra så sterke som man skulle trodd. Man ser her det ønsket om å opprettholde vennskapet, på tross av overtramp av de uskrevne reglene som grekerne ser ut til å ha ignorert. Det samme gjelder de indre politiske stridighetene i Roma. Etter hvert ble man klar over at hvis en skulle involvere seg i Hellas krevde det mye ressurser. En periode med enkle løsninger som krevde ett minimum av ressurser, viste seg å ikke holde og man måtte man ta ett valg. Om dette var det splid om i senatet, noe som farget politikken overfor Hellas.

Til sist vil jeg si at det blir kunstig å velge ut tre faktorer. Jo dypere man går i stoffet, jo lettere er det å se at disse er sterkt forbundet med hverandre, men de står klart nok fram til å skilles ut og undersøkes hver for seg. Svaret ligger i å se på de tre faktorene som sider av samme sak. Dette kan lede til en dypere forståelse av greko-romerske relasjoner som, tydelig vist her, er veldig komplekse.