New shit eller new wrapping?

frp

frp

Fremskrittspartiet har angivelig beveget seg fra nyliberalistisk velferdskritikk til populistisk overbudspolitikk. Derfor er det overraskende å se at hovedlinjene i partiets helse- og sosialpolitikk kan spores 25-30 år tilbake i tid.

Min studie av dette spørsmålet har to utgangspunkt: Én hverdagsobservasjon og én teori.

Hverdagsobservasjonen gjelder den utbredte påstanden om at Fr.p. har bygd opp sin popularitet i helse- og sosialpolitikken ved å endre sine standpunkter i mer velferdsvennlig retning. Tall fra valgundersøkelsene bekrefter at populariteten har økt. Tallene bekrefter også at populariteten må skyldes at Fr.p. inntar en positiv holdning til velferdsstaten. Velgerne liker sjenerøse velferdsordninger, og foretrekker det langt fremfor skattelette. Men har partiet faktisk endret sin helse- og sosialpolitikk, og i tilfelle hvordan?

Sakseierskap

Det teoretiske utgangspunktet handler om sakseierskap. Et parti som ”eier” en politisk sak har det mest populære standpunktet i saken og det beste ryktet som problemløser på dette politikkområdet. Partiet ønsker derfor å rette velgernes oppmerksomhet mot denne saken, fordi det gir partiet økt oppslutning. Høyre ”eier” skattepolitikken, mens Senterpartiet ”eier” EU-saken. Utgangspunktet er det amerikanske partisystemet der det ene partiet ”eier” en sak, mens det andre partiet ikke gjør det. I Norge har vi imidlertid mange partier, og flere av dem kan ha samme standpunkt i en sak. Et parti kan derfor sikre seg sterkt eierskap til saken bare ved å oppnå sakshegemoni, altså bli oppfattet som enda tydeligere og enda mer troverdig i en sak enn det konkurrerende partier gjør.

Min analyse av partiprogram og forslag til statsbudsjett frem til 2003 viser at Fr.p. har endret seg lite i de ”tunge” helse- og sosialspørsmålene: Helsevesen, eldreomsorg og alderstrygd. Dette gjelder både vektlegging av sakene og partiets standpunkter. I partiprogrammet har Fr.p. siden 1985 foreslått utstrakt bruk av stykkprisfinansiering og andre markedsmekanismer i helse- og omsorgssektoren, men har understreket det offentliges ansvar for at alle borgere får den hjelpen de trenger. Helt siden 1977 har partiet fremhevet den moralske betydningen av å prioritere pensjonister og pleietrengende eldre. ”Det må anses som en moralsk forpliktelse for den oppvoksende slekt å sikre den eldre generasjon skikkelige levevilkår. Den eldre generasjon bør derfor prioriteres foran den yngre generasjon.” Partiet foreslår derfor at minstepensjonen øyeblikkelig heves til ”50% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn med full skattefrihet”, het det for eksempel i partiprogrammet fra 1981.

Verdige og uverdige trengende

På den annen side har Fr.p. siden starten hatt et avvikende syn på trygdesystemet, og foreslår fortsatt en lik, offentlig grunnpensjon for alle i kombinasjon med private tilleggspensjoner. Endrede programutsagn på 1990-tallet tyder på at partiet likevel har akseptert et trygdesystem med en viss økonomisk utjevning mellom grupper og individer. Videre er partiprogrammet blitt endret i velferdsvennlig retning i synet på sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, sykelønn og andre ytelser til mennesker som er blitt beskyldt for å mangle gode grunner til å motta hjelp. Partiet har nærmest kastet vrak på skillet mellom ”verdige” og ”uverdige” trengende. ”Fr.p. endret som kjent sin sykelønnsordning på Landsmøtet i april i år, etter en erkjennelse av at den ordningen vi tidligere gikk inn for var for tøff for vanlige arbeidsfolk”, skrev generalsekretær Geir Mo i en pressemelding i 2001.

Budsjettforslagene

Når det gjelder statsbudsjettet foreslo Fr.p. økninger på 1-3 prosent på 1980-tallet og 0-3 prosent fra 1995, sammenliknet med budsjettene som ble vedtatt. Tallene tyder ikke på en mer sjenerøs politikk. Tallene skjuler to forhold: For det første at partiets foreslåtte økninger i alderspensjonen er blitt mindre med årene. For det andre at partiet ikke lenger foreslår kutt i ytelser til mistenkeliggjorte samfunnsgrupper. Eksempelvis ble forslaget om kutt i bostøtteordningen i 1991 begrunnet slik: ”Fremskrittspartiet er i prinsippet motstandere av bostøtteordningen til alle grupper med unntak av funksjonshemmede, syke og vanskeligstilte eldre. Friske, arbeidsføre mennesker bør klare å stå på egne ben”. I 2003 hadde dette snudd helt: Fr.p. gjorde det til et poeng at regjeringen hadde økt bostøtten med støtte fra Fr.p. ”Disse medlemmer vil understreke at årets økning er den største økningen noen sinne til bostøtte. Bostøtten har aldri inkludert flere, og ytelsene har aldri vært større enn i dag”.

Medieomtale

Analysen av avisartikler viser ingen økt vektlegging av helse- og sosialspørsmål i valgkampen. Den tematiske sammensetningen har imidlertid endret seg. Ta for eksempel partiets forslag til nytt trygdesystem, som kan oppfattes som vanskelig å forstå eller rett og slett lite attraktivt. Fr.p. har nesten sluttet å snakke om systemskifte, og forteller i stedet om hvilke trygder partiet vil øke. Og spørsmålet om sosialhjelp er nærmest blitt et ikke-tema. Helsevesenet er derimot blitt mer vektlagt. Når det gjelder meningsinnholdet i medieomtalen, har kritikken av velferdsstaten forsvunnet helt. 1/3 av analyserte utsagn fra Fr.p.-politikere i 1989-valgkampen inneholdt slik kritikk, mens dette nesten ikke forekom i 1997 og 2001. Angrep på trygde¬systemet og sosialhjelp til alenemødre var viktige temaer i 1989-valgkampen. ”Fortjener en person, som ved sin egen innsats i skole og jobb selv gjør det umulig for noen å gi ham en jobb, egentlig medlidenhet? (…) Er det rimelig at de som kan, men ikke gidder å jobbe, sikres på “sosialen” langt mer penger enn minstepensjonister har til rådighet?”, spurte partiformann Carl I. Hagen i en kronikk i Aftenposten. Etter 1993 har kritikken forstummet, og budskapet har vært mer penger til alle gode formål.

Satsing uten forbehold

Partiet har altså endret både standpunkt og valgkampstrategi i en del helse- og sosialpolitiske saker. Men dette har i liten grad skjedd når det gjelder fanesakene pensjon, helse og eldreomsorg. Hvorfor har da partiet opparbeidet seg et sakseierskap på dette området mellom 1985 og 1997? En mulig årsak er at Fr.p.s kamp for syke og eldre tidligere fremsto som utydelig og lite tillitvekkende fordi partiet i andre velferdsspørsmål ønsket prioritering, nedskjæring og avgrensing – gjerne på et ideologisk grunnlag. ”Vi mener at utgiftene ved politikernes løfter om støtte, subsidier, gaver og såkalte gratisydelser nå sakte knuser økonomien p.g.a. det skatte- og avgiftstrykk som er følgen.”, skrev Carl I. Hagen i en kronikk i Aftenposten. Denne tilnærmingsmåten har i stor grad forsvunnet fra partiets retorikk. Et ønske om betingelsesløs, altomfattende satsing på velferd kan virke tydeligere og mer overbevisende. Mye tyder på at de fleste velgerne ikke ser nyansene i den politiske debatten og foretrekker det parti som forsvarer et standpunkt mest intenst, mens partier som inntar en mer forsiktig holdning til de samme spørsmålene blir oppfattet som nøytrale og ikke får uttelling.

Kamp for ”Det gode”

Fr.p. har dratt nytte av økende velgervandring, som henger sammen med at
den politiske dagsorden er blitt mer dominert av det som kalles valensspørsmål. Mens valenssaker er opphav til politiske prioriteringskonflikter fordi målet fremstår som et absolutt gode (for eksempel ”omsorg” eller ”trygghet”), er posisjonssaker kjennetegnet av konflikt mellom to motstridende holdninger (for eksempel flat versus progressiv skatt). Kanskje Fr.p. drar nytte av dette ved å bryte ned posisjonsspørsmål til valensspørsmål: I stedet for å kritisere velferdsstatens verdigrunnlag fremstiller partiet sin politikk som et absolutt gode: Bedre trygder, sykehjem og helsevesen.

”Våre egne først”

En annen forklaring kan være partiets tendens til å tegne en konflikt mellom innvandring og u-hjelp på den ene siden og velferdsstatens mangler på den andre. Riktignok har partiets innvandringskritiske retorikk blitt mer kulturelt enn økonomisk orientert med tiden, men negativ holdning til innvandring og u-hjelp forklarer en god del av variasjonen i velgernes vurdering av Fr.p.s politikk når det gjelder eldreomsorg – også når vi tar hensyn til partivalg. Dessuten trenger ikke Fr.p. kjempe for å opprettholde denne koplingen ettersom partiet nærmest har hegemoni på en sterkt kritisk holdning til den rådende innvandrings- og flyktningpolitikk. En tredje forklaring er selvsagt Fr.p.s avvikende syn på bruk av statens oljeinntekter. Både innvandringskritikken og ønsket om økt bruk av oljepenger kan gjøre at Fr.p. oppfattes som mer troverdig enn andre partier når det gjelder å utbedre mangler innen helsevesen og eldreomsorg.

Ytre faktorer

Flere mulige forklaringer ligger utenfor Fr.p. For eksempel har redusert økonomisk vekst fra 1980-tallet og fremover gjort det vanskelig for Arbeiderparti-regjeringer å leve opp til partiets gamle rykte som forkjemper for en velsmurt og stadig ekspanderende velferdsstat. Samtidig har velgernes bånd til partiene blitt svekket, og Fr.p. kan i større grad ”stjele” velgere, spesielt fra Arbeidepartiet.