Dissensens dissonans – fra blues til hip hop

N.W.A

Afroamerikansk musikk har gjennom tidene vært en måte å formidle svarte amerikaneres opplevelse som et marginalisert folk. Noen av sjangrene har i sin samtid fungert som den primære kanal for å uttykke seg, slik som blues. Da hip hop-sjangeren utviklet seg hadde svarte naturligvis flere kanaler å utrykke seg gjennom, men hip hop ble stemmen til unge, fremmedgjorte og fattige afroamerikanere. Jeg har sett på hvordan disse to sjangrene kan tolkes om protestmusikk, og i kraft av det, hvilke effekt musikken hadde på sangeren og dens publikum.

Protestmusikk har tradisjonelt vært definert som musikk i opposisjon. Den tar sikte på å utdanne, engasjere, agere og sanke politisk støtte. I tillegg har protestmusikk vært med å identifisere og forme sosiale og politiske bevegelser. Blues kan dateres tilbake til 1890-tallet og de amerikanske sørstatene. Blues faller utenfor den tradisjonelle definisjonen av protestmusikk, den er ikke konfronterende eller oppfordrende, men dens subversive natur gjør at den kan ses som protestmusikk i bredere forstand. I et dominerende hvitt samfunn, vil en minoritetsgruppes musikk som skildrer deres liv, alltid inneholde elementer av opposisjon.

Det subversive elementet i blues manifesterte seg i noen veldig eksplisitte temaer. Blues var et uttrykk og en beskrivelse av afroamerikaneres hverdagsliv i årene etter emansipasjonen. For mange svarte amerikanere på denne tiden ble slaveriet erstattet av forskjellige former lavtlønnete institusjonaliserte arbeidsforhold, som ikke gav mer frihet eller autonomi, men i realiteten fortsatte avhengigheten av den hvite mann. Etter håp om en fremtid i frihet, sosial mobilitet og bedrede økonomiske forhold, var det “nye” livet svært desillusjonerende for mange. Arbeid som en konstant kilde til underlegenhet er et svært vanlig tema i bluessanger.

Et annet vanlig tema i blues er forholdet mellom mann og kvinne. I blues har dette også blitt sett på som en metafor for forholdet mellom svarte og hvite. I mange sanger utrykker den afroamerikanske mannlige sangeren sin mistillit til kvinnen i sitt liv, dette har blitt tolket som den svarte manns mistillit til den hvite mann og samfunn.

En av de mest kontroversielle aspektene ved blues er seksualitet. Bluestekster av seksuell karakter kan sees som subversiv på flere måter. Mest opplagt er de seksuelle tekstene kontroversielle i seg selv da de bringer det private inn i det offentlige rom.  I de promiskuøse tekstene fant det hvite samfunnet “bevis” på svartes underlegenhet og usiviliserte status. Seksualitet i blues har blitt sett på av mange som en metafor for frihet og uavhengighet, da afroamerikanere hadde mulighet til velge sin seksuelle partner i større grad enn under slaveriet.

Bluesens sekulære natur er kanskje den viktigste grunnen til at sjangeren ble sett på som kontroversiell. Blues er kjent som djevelens musikk, og mange blues sangere ble sagt å ha solgt sin sjel til djevelen for å kunne spille. Når det snakkes om djevelen i blues tekster så er det sjelden som et direkte ondt vesen og reinkarnasjonen av ondskap, men har derimot blitt tolket som alt fra en metafor for ondskap i verden til Yoruba-guden Eshu. I kjernen av blues ligger det en melankoli og en pragmatisk skildring av livets harde realiteter. Fokus på livet her og nå, fremfor hva man kunne oppnå i etterlivet ble av mange sett på som en avvisning av gud. I tillegg til sex er også drikking og gambling grundig dekkede temaer i blues og bidro til å forsterke bildet hvite hadde av blues som umoralsk og hedensk.

Kvinnelig bluessangere bidro sterkt til å popularisere bluesen i 1920-årene, men de gjorde den ikke mindre kontroversiell. Bluessangerinnene representerte en klar brist mellom det offentlige og det private liv, i et samfunn hvor disse sfærene var svært adskilt for kvinner. De fremstod som antitesen til den hvite, dannede og undertrykte sørstatskvinnen, de uttrykte sin seksuelle frigjorthet eksplisitt, og så seg selv som likestilte med menn. Også for kvinnelige sangere symboliserte seksuell frigjøring afroamerikaneres frihet generelt. Deres frigjorthet ble understreket av opptredener og glamorøs visuell fremtreden.

Blues er en sjanger hvor sangeren sjelden ser seg selv separert fra teksten, der moralisering forgås til fordel for beskrivelser av livets realiteter. Med tanke på de eksplisitte tekstene er det ikke vanskelig å se hvorfor den ble sett på som subversiv og kontroversiell. Blues ble altså i sin samtid en viktig uttrykksform for afroamerikanere og en måte å formidle om sitt liv og samfunn. For enkelte sangere kan musikken ha hatt en “rensende” effekt, en måte å kanalisere sinne og frustrasjon. Musikken har også vært viktig for publikummet. Etter frigjøringen fikk afroamerikanere for første gang opplevelsen av det frie selvet og en egen identitet. Selv om bluessangere som oftest ikke hadde annen ambisjon med musikken enn å fortelle om sitt eget liv, var tekstene representative. Publikummet var også svarte, med samme økonomiske bakgrunn som slet med arven etter slaveriet. Blues bidro til å konstruere en kollektiv bevissthet for afroamerikanere. Den forsterket deres felles stemme og identitet.

Hip hop som sjanger vokste ut av de dårlig økonomiske og sosiale forholden i urbane østkystgettoer på 1970-tallet. Hip hop-generasjonen vokste opp uten en større sosial eller politisk bevegelse i ryggen. 1960 tallets kollektive ånd var erstattet av en mer selvsentrert individualistisk tankegang og det politiske klima var ikke innstilt på politisk aktivisme og engasjement. Hip hop ble et redskap for en ny og desillusjonert generasjon. Protestelementet tok forskjellige former innen sjangeren

Det som i oppgaven kalles “sosiologisk rap” er deskriptive tekster som illustrer de sosiale, økonomiske og politiske forholdene hip hop generasjonen vokste opp under. Den skiller seg litt fra det jeg har referert til som politisk rap, som er mer konkret og oppfordrende. Sosiologisk rap ligger veldig nærme blues i innhold, begge er uttrykk for og beskrivelse av sin samtid. De samme temaene går igjen, som desillusjonering, fremmedgjøring, stigmatisering som en annenrangs borger.  W.E.B. Du Bois snakker om “the public and psychological wages of whiteness”, å være hvit i Amerika vil alltid gi deg en fordel over svarte, uavhengig av sosiale og økonomiske forhold. Grandmaster Flash’s klassiker “The Message” er ofte nevnt som en av de første og mest innflytelsesrike rap-låtene. Den skildrer desperasjonen og hjelpeløsheten i gettoen, men har ikke svaret på problemene eller oppfordrer ikke til noen type handling.

“Politisk rap” har jeg sett på som nærmest en fortsettelse eller videreutvikling av sosiologisk hip hop. Tekstene er direkte og mer konfronterende. Kritikken var ofte konkret og rettet mot institusjoner, som skolesystemet, media, politiet, rettsystemet og politikere og regjeringen. Kritikken mot de etablerte institusjonene hadde som mål å opplyse hip hop generasjonen. Mange tekster tar for seg samfunnet de vokste opp i og de historiske forholdene som lå til grunne for dagens situasjon, hvordan svarte som minoritet har blitt diskriminert mot. Gjennom om å opplyse og utdanne hadde mange av rapperne en aspirasjon om å engasjere og agitere for å skape handling. Dette gjenspeiles også i teksten, som er veldig politisert, og er kanskje noe av nøkkelen til hip hops gjennomslagskraft.

Som en undersjanger innen rap er et kapittel dedikert til gangsta rap. Sjangeren har ofte samme temaer som politisk rap, men mye av tekstene har en tendens til nærmest å hylle de dårlige forholdene. Tekstene er ofte narsissistiske og rapperen har en tendens til å omfavne og glorifisere livsstilen som en gangster, i motsetning til politisk rap, som som regel har et kollektivistisk utgangspunkt. Desperasjonen i sosiologisk og politisk rap, blir ispedd nihilisme og paranoia i gangsta rap, som nok har bidratt til at gangsta rap ikke ble sett på som et gyldig bidrag på noe måte, men derimot mottok massiv kritikk fra de fleste hold. Gjennomslagskraften blant unge amerikanere, hvite og svarte, var derimot sterk. Selv om gangsta rap ikke har en intensjon om å skape et bedre og mer rettferdig samfunn for svarte har tekstene og musikken en kulturell verdi i seg selv. Tekstene er en beskrivelse av en marginalisert gruppes eksistens og en verdifull diagnose av det amerikanske samfunn.

Den voksende populariteten rundt hip hop på 2000-tallet reiser spørsmålet om sjangerens rolle som en kulturell agent for fremtiden. Politisk bevisst rap synes ikke å nå ut til like mange unge mennesker som mer kommersielle artister og hip hop har kanskje fått en litt annen fokus de senere år. Hip hop generasjonen og miljøet i sin helhet derimot ser fortsatt ut til å være dedikert til politisk aktivisme og å sette den politiske agendaen for morgendagen.

Forholdene blues og hip hop sprang ut fra, gav ikke bare svarte muligheten til økonomisk og sosial mobilitet, men også muligheten til selvrealisering og inkludering i samfunnet. Musikken ble et uttrykk for håpløsheten og desperasjonen mange følte. Både blues og hip hop bidro, med eller uten intensjon, til å spre kunnskap og å skape en felles identitet og bevissthet for afroamerikanere i sin samtid. Tekstene var representative og inkluderende, og fikk i kraft av det en verdi utover det rent musikalske. Protest i afroamerikansk musikk utviklet seg fra å være rural desillusjon i blues, til urban fremmedgjøring i hip hop.