En snakkesalig sentralbank

bilde av et kronestykke
Sentralbankers indre virksomhet var i mange år innhyllet i et slør av hemmelighetshold og tåkelegging, kun forbeholdt noen få innvidde. Dette har imidlertid endret seg voldsomt de siste 10 -15 årene, blant annet i sammenheng med at flere og flere banker har innført inflasjonsmål. Tydelig kommunikasjon med omverdenen og veldefinerte uttalte mål er nå hverdagen for mange sentralbanker. Helt i front av denne utviklingen befinner Norges Bank seg som en av de mest snakkesalige sentralbankene i verden.

Hvorfor kommunisere?

Den økende viljen til å kommunisere kan, etter min mening, i stor grad tilskrives to hovedgrunner. Det ene er kravet til åpenhet for en viktig samfunnsinstitusjon som sentralbanken, det andre har å gjøre med den økende vektleggingen av forventningers rolle i økonomien.

Åpenhet rundt hva sentralbanken ønsker å oppnå vil gi både myndigheter og offentligheten forøvrig mulighet til å holde øye med at sentralbanken gjør den jobben den er satt til å gjøre.

Forventningers viktige rolle for økonomiske beslutninger er blitt stadig tydeligere. Forventninger til lønn, renteutgifter, prisstigning, valutakurser, aksjemarked og økonomien generelt påvirker alle hvordan vi, bedrifter og det offentlige beslutter å bruke penger. Dette påvirker igjen hele økonomien og konjunkturene. Hvordan styringsrenten endrer seg fra i dag til i morgen påvirker i liten grad realøkonomien. Det er hvordan renten forventes å bevege seg som påvirker pengemarkedsrentene og som igjen påvirker hvor mye du og jeg kan bruke på konsum og investeringer. Sentralbankenes ønske om å påvirke disse forventningene gjør at det faktisk spiller en rolle om og hvordan en sentralbank kommuniserer.

Kommunikasjon kan være spesielt viktig i krisetider når styringsrenten begynner å nærme seg null. Sentralbanken har da mistet mye av sin evne til å påvirke økonomien ytterligere. Hvis veksten i inflasjonen og økonomien ikke øker selv med null i rente, er det lite sentralbanken tradisjonelt kan gjøre uten å trykke mer penger. Med nullrente og deflasjon vil de økonomiske aktørene kunne øke sin kjøpekraft ved å holde på pengene. Forbruket vil da falle, noe som stimulerer til ytterligere prisfall, og en negativ spiral vil kunne oppstå. Svekket tro på framtidsutsiktene eller frykt for høye rentekostnader vil kunne gi liknende virkninger. Å kommunisere tydelig at renten kommer til å ligge lavt så lenge som nødvendig, og at sentralbanken for eksempel vil tillate en periode med høyere inflasjon enn ellers, når prisene omsider begynner å stige igjen, kan være typiske tiltak for å få økonomien på fote igjen. Under finanskrisen var dette tiltak som ble tatt i bruk av mange sentralbanker verden over, også sentralbanker som vanligvis er mer tilbakeholdne med å gi informasjon.

Hvordan påvirke forventningene?

Inflasjonsmål er en måte sentralbanken kan påvirke de langsiktige inflasjonsforventningene på, gjennom å oppgi et konkret mål for hva den gjennomsnittlige inflasjonen skal nærme seg over tid. Dersom sentralbanken klarer å stabilisere inflasjonsforventningene rundt målet vil dette kunne gi større stabilitet i lønnsutviklingen og mer stabil prisutvikling. Stabil inflasjon er viktig for langsiktige beslutninger som handelsavtaler, pris- og lønnskontrakter, planlegging av sysselsetting og langsiktige investeringer. Med større stabilitet i forventningene vil det også kunne bli større stabilitet i den økonomiske utviklingen.

Informasjon om fremtidig rentesetting og kommunikasjon om hvordan sentralbanken resonnerer og begrunner beslutningene sine, gjøres for å bedre presisjonen i markedets forventninger. Dette bedrer forutsigbarheten og gjør at markedet og husholdningene unngår å bli overrasket når rentebeslutningen kommer. Signaler om høyere rente kan også redusere forbruk og investeringer uten at renten heves med en gang. Dette kan føre til mindre svingninger i renten som igjen kan føre til mindre svingninger i valutakurser, investeringer, sysselsetting og dermed også i økonomien generelt. Sentralbanken vil ikke med sikkerhet kunne forutse hva som vil skje i økonomien og dermed heller ikke kunne forutse sine egne handlinger med absolutt sikkerhet. Sentralbanken bør likevel ha en åpenbar fordel i informasjonen om sine egne intensjoner for framtidig rentesetting og derfor også kunne produsere de beste prognosene.

Betingelser for suksess

For at kommunikasjonen skal ha en innvirkning på forventningene må den oppfattes og anses som troverdig. At befolkningen generelt går rundt med rentebaner i hodet til en hver tid er nok lite sannsynlig. At finansnæringen, bankene og mye av næringslivet tar hensyn til og retter seg etter Norges Banks publiseringer er etter min mening rimelig å anta. Husholdninger og privatpersoner vil påvirkes indirekte ved at banker tar høyde for forventede framtidige renteendringer og konjunkturutsikter når de setter sine renter og vurderer lån. Det samme vil bedrifter og næringsliv gjøre når det tas beslutninger om sysselsetting, investeringer og lønnsutvikling.

Dersom sentralbanken mangler tillit vil ikke inflasjonsforventningene forankres til målet. Informasjon om fremtidig rentesetting og andre prognoser vil heller ikke ha noen innvirkning dersom informasjonen ikke anses som troverdig.

Hvorfor er ikke alle sentralbanker like åpne?

Det viktigste argumentet mot stor åpenhet, og spesielt publisering av rentebaner er faren for at kommunikasjonen skal feiloppfattes. Noen mener rentebaner i for stor grad kan bli oppfattet bokstavelig, at rentebanen er et løfte og ikke et usikkert anslag for fremtidig rentesetting. Hvis sentralbanken deretter ikke følger rentebanen slavisk vil det i første omgang være store sprik mellom forventet og faktisk rente. I tillegg vil dette over tid kunne svekke markedets tillit til sentralbanken. På denne måten vil ønsket om å påvirke forventningene gjennom bruk av rentebaner underminere sentralbankens evne til nettopp å påvirke forventningene.

Det har også vært argumentert for at feil i offentlig informasjon, som prognoser fra sentralbanken, får større konsekvenser for økonomien enn privat informasjon ettersom flere vil fatte feil beslutninger av samme art. Dette kan bli et problem dersom mange nok aktører slutter å gjøre egne vurderinger og baserer seg i for stor grad på informasjon fra sentralbanken.

Skeptikere til rentebaner fremhever også at det kan være vanskelig nok for et sentralbankstyre å bli enig om en rentebeslutning. Hvis de nå også skal bli enige om et utkast for fremtidig rentesetting kan det nærme seg umulig. Dette kan gjelde spesielt i sentralbanker med store hovedstyrer som den europeiske sentralbanken, der også mange personer fra forkjellige nasjoner med potensielt forkjellige hensyn kan by på ytterligere vanskeligheter.

Konklusjon?

Siden sentralbankkommunikasjon og publisering av rentebaner er et relativt nytt fenomen, er det vanskelig å komme med konklusjoner om hvilke resultater det har gitt. Jeg velger likevel å våge meg utpå med noen personlige meninger:

Tydelige mål for sentralbanken, som inflasjonsmål, er åpenbart nyttig for å kunne evaluere resultatene.

Jeg mener også at argumentene for publisering av rentebaner, noen gjengitt i kortversjon over, er gode, men effektene er langt fra bekreftet.

Derimot mener jeg at flere av hovedargumentene mot publisering av rentebaner ikke er like overbevisende. Det virker på meg som lite trolig at rentebaner blir oppfattet som løfter om fremtidig rentesetting. Norges Bank er veldig tydelige på at dette er usikre prognoser og jeg ser ingen grunn til at dette skal misforstås.

Jeg tror også at sentralbankene selv har bedre forutsetninger for å gjette på sine fremtidige beslutninger enn andre. Økonomien vil derfor kunne dra fordel av at flere kan benytte seg av denne informasjonen. Feil vil likevel forekomme og hvis nok aktører i økonomien gjør avgjørelser på grunnlag av samme feilaktige informasjon kan det få konsekvenser, men aktørene slutter nok neppe å tenke selv, selv om sentralbanken kommer med informasjon.

Er åpne sentralbanker da fremtiden? Å svare på dette vil jo selvfølgelig være ren spekulasjon, men jeg tror trenden vil bevege seg mot mer kommunikasjon og ikke mindre. Sentralbankene som kommuniserer mye og har stor grad av åpenhet virker på meg fornøyde med sin ”nye” praksis og at flere etter hvert har fulgt etter tyder på at også andre anser fordelene som større enn ulempene. At den optimale måten å utføre pengepolitikk på med dette er funnet er vel lite trolig, gitt hvordan tidligere pengepolitiske regimer ble hyllet for så å vike plassen for nye. Jeg tror allikevel økt åpenhet og kommunikasjon er kommet for å bli og at mystikkens pengepolitikk er over.