50 år med Barnetimeboka

Barnetimeboka

Barnetimeboka

Et interaktivt prosjekt

Barnetimeboka ble startet av Lauritz Johnson i NRKs Lørdagsbarnetime. Barnetimelytterne fra hele landet samarbeidet om å skrive en fortelling som til slutt kom ut i bokform. Fortellingen ble fortløpende opplest i radioen som føljetong, og barna skrev fortsettelsen på hverandres bidrag. Prosjektet, som startet i 1953, er nå avsluttet, og boka fra 2005 ble den siste i en rekke på 26 titler totalt. Skrevet og publisert gjennom en periode på femti år kan barnetimebøkenes utvikling relateres til endringer i samfunnet for øvrig. Barnetimeboka er et uttrykk for holdninger og ideer i tiden på linje med andre kulturelle uttrykk. Den synkende deltagelsen redaksjonen opplevde mot slutten av barnetimebokas levetid må delvis knyttes til medieutviklingen.  Internett har på mange måter har overtatt den interaktive funksjonen barnetimeboka hadde. Gjennom Internett har barn også fått publiseringsmuligheten som barnetimeboka på et tidlig tidspunkt var alene om å tilby.

Aktive, kompetente og selvstendige barn

I første del av oppgaven undersøker jeg konteksten denne spesielle boka oppstod i.

  • Hvorfor kom barnetimebok akkurat da den gjorde?
  • Hvordan kan barnetimeboka sees i sammenheng med det som skjedde sosialt og politisk i Norge på denne tiden?

Den første boka ble utgitt i 1953, bare åtte år etter krigens slutt. Fortellingenes tilblivelse var avhengig av opplesningene i radioen. Radioen hadde en sentral posisjon i norske hjem på 1950-tallet, og NRK samlet publikum rundt ett fast program. Lørdagsbarnetimen var det eneste underholdningstilbudet for barn av sitt slag. Dette førte til at barnetimeboka var svært populær de første årene og ble en kjenning for norske barn i hele landet.

Barnetimeboka oppstod i en tid da barnet ble satt i sentrum i større grad enn tideligere. I løpet av 1900-tallet endret synet på barnet seg radikalt både i samfunnet og i pedagogikken. Barn skulle få være barn, ikke små voksne. En ny tankegang innen barneoppdragelse med større rom for barnets perspektiv fikk fotfeste. Synet på barnet som et aktivt, kompetent og selvstendig individ som hadde noe å tilføre samfunnet i kraft av å være seg selv, var grunnleggende i Lauritz Johnsens arbeid med barnetimen. Barnetimeboka var en del av realiseringen av disse tankene.

Endring i barnetimebokas form og innhold knyttet til ulike tidsperioder og samfunnsforholdenes utvikling er også et tema i oppgaven.

  • Hva skriver barna om?
  • Hvordan er den typiske barnetimebokføljetongen?

Mye har forandret seg i årenes løp, men spenning, eventyr og uvanlige opplevelser har barna hele tiden holdt fast ved i fortellingene sine.

Møtet med de andre i barnetimebøkene

Ved siden av å skulle stimulere til skriving og lesing var barnetimeboka et veldedighetsprosjekt som handlet om å gi norske barn mulighet til hjelpe andre barn i andre deler av verden. Lauritz Johnson ønsket å ”finne frem til samkjenslen i barnet”, og lære dem solidaritet.[1] Barnetimeboka oppstår i en periode da internasjonalt samarbeid og solidaritet får ny betydning både i Norge og Europa. Et slikt internasjonalt fokus kan gjenfinnes i barnetimebøkene, særskilt i fortellingene fra de første årene.

Denne observasjonen ga grunnlag for en nærmere studie av et utvalg fortellinger som skildret møter mellom norske barn, med en norskkulturell forståelseshorisont, og mennesker som på forskjellig måte representerer en større verden. Fortellingene er barns beskrivelser av kulturmøter til ulike tider.  For å forstå mekanismene som er virksomme i tekstene benyttet jeg meg av perspektiver fra postkolonial teori, og begreper av Edward Said og Homi Bhabha, i diskusjonen.

Ideen om de andre som motsetningen til oss har en sentral plass i postkolonial teori, men har også utspring i et grunnleggende menneskelig fenomen som kan spores tilbake til stammers forestillinger om hverandre i oldtiden.

  • Egen identitet og kultur tydeliggjøres i møtet med andre kulturer.
  • Enhver kultur definerer sin egenart ved å fremheve det de har felles og det som skiller dem fra andre.

Jeg ønsket å finne ut hva barna har vært opptatt av i sine skildringer av møter med de andre.

  • Hva er fremtredende i de kulturelle møtene de beskriver?
  • Har det skjedd en utvikling fremstillingen av de andre?

Èn hypotese var at stereotype forestillinger har utviklet seg til mer nyanserte, i takt med at norske barn har fått større kjennskap til flere kulturer. Den alternative hypotesen var at synet på og fremstillingen av ”fremmede” kulturer har vært statisk i tekstene.

Barna fascineres av forskjeller og likheter

Ikke overraskende fant jeg at barneforfatterne er opptatt av forskjeller og likheter, spesielt de synlige. Barnas representasjoner av de andre er òg preget av negative stereotypier og kjente forestillinger som er å gjenfinne i diskurser i samtiden. Jeg fant imidlertid også mange eksempler på det motsatte. Aksept for ulikhet, nysgjerrighet og et menneskesyn basert på likeverd gjennomsyrer også fortellingene. Vestlig hegemoni og et hierarkisk verdensbilde er synlig i barnas tekster fordi det er en del av samfunnet de har oppstått i. Men språkbruken har også utspring i noe så alminnelig som at barna prøver å beskrive en større verden med begrepsapparatet de har til rådighet.

Kryssende perspektiver – kommende verdensborgere

Barnetimebøkene må derfor leses som uttrykk for kryssende perspektiver. På den ene siden finner vi det vi kunne kalle et mer kosmopolitisk perspektiv med det universelle barnet som orienteringspunkt, på den andre siden et perspektiv med utgangspunkt en nasjonal vide-konstellasjon. Begge disse holdningene er til stede samtidig i fortellingene, men bytter på å dominere. Ambivalensen er videre et uttrykk for to ulike vi-konstellasjoner hvor den ene innebærer vi norske barn som hjelper dem, mens den andre innebærer vi barn. Kosmopolitismen dyrker et globalt felleskap, og i stedet for å oppdra barn til ”norske” verdier blir målet å oppdra dem til å bli verdensborgere. Et slikt utdannende prosjekt lå også delvis til grunn for barnetimeboka.

Har du hørt…

Men når moderne perspektiver og riktige holdninger skrelles bort, står vi til syvende og sist igjen med fascinasjonen for eventyr og spenning, for vansker som må beseires og en nysgjerrig holdning til det som er ukjent og annerledes. Helt sentralt i barnetimebøkenes historie som i barnelitteraturen for øvrig står spenningshistorien med mysterier og merkelige opplevelser. Bakgrunnen for å skrive om det eksotiske og fremmedartede handler ofte om å søke spenning, dramatikk og nye steder. Å finne på morsomme og mystiske fortellinger fremstår som viktigere enn å ”sette problemer under debatt”.


[1] Intervju med Lauritz Johnson 03.01.82. NRK Radioarkiv (Arkivnr: 57368).

  • http://kvinnekonge.wordpress.com/ Kvinnekongen

    Hei!

    Barnetimeboka var helt gull da jeg var liten. Den fikk meg til å føle meg så stor som liten. Barn som snakket om viktige ting og laget bok. Det var fortreffelig. Jeg kan sammenlikne det med Cosbyshowet. Min første opplevelse av barn på TV som fikk snakke som de fornuftige individene de faktisk er. Jeg leste fra perm til perm. Og hadde Barnetimeboken hatt et borgertog, slik 17. mai har, ville jeg vært fanebærer.

    Takk for en fin oppgave!