Menn som bjeffer og kvinner som klorer

Lesetid: 8 minutter

I skyggen av fugleinfluensa og hiv/aids, finner du de neglisjerte sykdommene som smitter fra dyr til mennesker. De opprettholder fattigdom og død.

MEDAK DISTRICT, ANDHRA PRAESH: Vi sitter i et hus i landsbyen Gomaram, ti minutters kjøring fra sentrum i Medak som er Narsarpur by. Lyset strømmer inn fra et stort firkantethull i taket. Det er tidlig morgen og gjeterne har ennå ikke reist avsted med flokkene av sau og geit til beite.

Gruppen av menn består av flere gjetere samt to griseoppdrettere fra Yerukula-kasten, alle i sekstiårene.De forteller om en kvinne i landsbyen Koltor som fire år tilbake i tid ble bitt av en hund. Hun brød seg ikke om å gå til legen, og etter fire måneder fikk hun symptomer. Kvinnen begynte å oppføre seg som en hund og klorte andre mennesker. De stengte henne inne i et mørkt rom. Etter ti femten dager døde hun. Diagnose: rabies.

De neglisjerte zoonosene

Mye fokus og økonomiske ressurser har på verdensbasis blitt rettet mot de tre store sykdommene hiv/aids, tuberkulose og malaria. I skyggen av disse har en rekke sterkt utbredte zoonoser, det vil si sykdommer som smitter mellom mennesker og dyr, blitt oversett. Disse zoonosene rammer først og fremst fattige, og blir av WHO (Verdens Helseorganisasjon), definert som neglisjerte zoonoser. En av disse er den dødelige sykdommen rabies.
Rabies er endemisk i India. Det vil si at den finnes nesten over alt. Mer enn 80 prosent av alle mennesker som dør av rabies på verdensbasis, dør i India. Det er estimert av totalt 18 500 indere dør av rabies hvert år, og rundt en million får rabiesvaksine. Det er hunder som er årsaken til rundt 95 prosent av alle tilfeller som blir diagnostisert hos mennesker, men det kan også smitte fra andre dyr.

Bjeffet som en hund

Mange av de som en antar blir syke av de neglisjerte zoonosene, lever i tett kontakt med husdyr i områder med mangelfullt eller fraværende helsetilbud. Her mangler en diagnostisk utstyr, og en får dermed ikke kartlagt hvem som faktisk blir syke. En mangler oversikt over utbredelsen.

Jeg intervjuer kasteløse kvinner i landsbyen deres. De kasteløse må holde til i egne landsbyer utenfor hovedlandsbyen. Foto Anne Viken

Vi sitter i solveggen og snakker med Dalit-kvinnene, kasteløse kvinner, i landsbyen Nallavally. De bor på den andre siden av en bred gate som skiller dem fra høyere kaster. De kan ikke intervjues sammen med mennene, og de kan ikke intervjues sammen med kvinner fra høyere kaster. Da kommer de ikke til orde, eller føler seg uvel. De har heller ikke lov til å gå inn i huset til et høyere kastemedlem, noe som kan by på problemer. Tolken min er Dalit, men han sier det aldri. Jeg tror ikke han vet at jeg vet det.

På gårdsplassen står geiter bundet, en og en. Vi spør om de noen gang har opplevd å bli syke av sykdommer som stammer fra dyr. De never rabies, og forteller at noen drar for å ta en postvaksine dersom de blir bitt, andre drar for å få lest et mantra. Mange gjør begge deler.

Mantra mot rabies

Krishna leser mantra, spørr etter pasientens navn og fortsetter å lese. Han holder pasienten i hånden, mumler ord og blåser luft oppover med jevne mellomrom. Etterpå gir han råd. Du skal ikke spise kylling, ikke egg, ikke løk, søtsaker eller poteter det neste året.

– Denne mantraen varer i ett år sammenlignet med vaksinen som bare varer en liten stund, sier Krishna, og forteller at han leser rundt hundre mantra hver dag.

– Folk kommer med alle slags bitt: slanger, kaniner, insekt, aper, skorpioner, hunder og rotter. Tretti prosent av de som kommer er bitt av hunder.

De kommer fra fjern og nær, i busser og biler, og han tar ikke betaling. Tar man betaling, minster mantraet sin helende kraft. Krishna må også overholde en rekke andre ritualer, og mange som ønsker å lære seg mantra, blir avskrekket av livsstilen han presenterer for dem. Når noen i landsbyen dør, må Krishna faste denne dagen. Årsaken er at ånden til den døde fortsatt finnes mellom husene. Først neste dag kan han spise, men først må han ta seg et bad. Selv har Krishna lært mantra av bestefaren sin.

Tøffe forhold gir abort

Ved sykehuset i Narsarpur forteller legen at alle som blir bitt av hunder, rabide eller ikke rabide, drar hit til legen for å få en post rabiesvaksine. Denne er gratis. Legen kjente ikke til at det blir lest mantra mot rabies der hun sitter bak et lite skrivebord med en rekke gravide kvinner ventende langs veggen. Hun har ikke mye tid, og vi forflytter oss raskt videre.

Utenfor, på gaten, er det indisk kaos. Kuer stopper trafikken, okser trasker rundt kafeene og hunder som ser ut som om de er døde, sover på gaten uten tanke for at de kan bli overkjørt på snuten. Midt i alt dette ligger dyrlegekontoret. En lang, tynn mann som ser litt skremt ut, serverer oss te. På veggen henger det store plansjer over geiteraser i India, og bak et overfylt skrivebord sitter den smilende sjefen i egen person.

Dyrlegene i Narsarpur sier at folk kommer til dem når de har rabide hunder, eller når andre husdyr blir bitt og får rabies. De sier at zoonoser er ikke et problem i Medak. Blant annet spør vi om abort hos geiter, sauer og storfe. Kan dette skyldes zoonosen Brucellose? Vi får som svar at med mindre det er over ti prosent abort i flokkene, rykker de ikke ut for å ta prøver. Ti prosent er normalt. Det er et tøft klima, og dyrene går lange veier til og fra beite.

– Dessuten er her ikke like flatt og fint som der du kommer fra, sier dyrlegen til meg, men jeg lar det ligge.

Han har rett. Dyr og mennesker på Deccan-platået lever under tøffe forhold. Andre faktorer som kan virke inn, er medisiner av dårlig kvalitet som også ofte er gått ut på dato. Ofte setter også gjeterne doble doser antibiotika for å være på den sikre siden, noe som lett kan utløse abort hos husdyr. Hva som skyldes Brucellose og hva som skyldes hunger og harde levevilkår, vites ikke, men en vet at Brucellose finnes i Medak, og når den smitter til mennesker, gir den abort også hos kvinner.

Sprik i kunnskap

Kunnskapsgapet kan uansett sies å være stort mellom leger, dyrleger og myndigheter. En leste i avisaene at indiske myndigheter antar at barnebryllup kun foregår noen få steder i India, mens alle kvinnene vi møtte var blitt giftet bort i en alder av 12-16 år. De var rundt tretti førti år nå, og planla å gifte bort sine egne døtre.

Ingen av folkene vi snakket med i landsbyen nevnte ordet dyrlege når de snakket om rabies. Det de derimot fortalte om, var dyrleger som nektet å rykke ut når de hadde behov for dem. Blant annet dro en flokk gjetere til veterinærkontoret dagen før jeg var der. De var rasende etter at mange dyr hadde krepert etter at dyrlegene ikke hadde villet vaksinere besetningene deres.

Når en spurte dyrlegene hva som var den viktigste sykdommen hos dyr i området, svarte de jurbetennelse hos ku. Noe av årsaken, ifølge dyrlegene, til all jurbetennelsen, er at de indiske myndighetene deler ut høytytende dyr, eller gir lån til å kjøpe høytytende dyr, men de fattige klarer ikke fø disse dyrene og de blir syke. Ikke en eneste person i landsbyene nevnte denne lidelsen med mindre de ble spurt direkte. Dette gapet i kunnskap er en utfordring i kartleggingen av zoonoser.

Forskjellige kaster, forskjellige dyrearter

Kastesystemetet i India er ytterst operativt, og med det følger en sterk kastebasert inndeling også i husdyrholdet. Noen kaster aler opp storfe, andre aler opp griser og noen driver med sau og geit. Dette fører i sin tur til at de forskjellige kastene er eksponert for forskjellige zoonoser all den tid forskjellige arter av dyr smitter menneskene med forskjellige typer zooonser.

I tillegg kommer kastebaserte holdninger til hvilke dyr en kan spise kjøtt fra. Dette kan i sin tur ha betydning for hvilke matbårne zoonser de forskjellige kastene er eksponert for.

Den sterkt kjønnsbaserte inndelingen av arbeidsoppgaver i husdyrholdet, gjør dessuten at en kan tenke seg at kvinner og menn er utsatt for forskjellige zoonser, kort sagt fordi de har ansvar for forskjellige dyrearter. Å kartlegge disse to problemstillingene krever en antropologisk tilnærming til veterinærmedisinen.

En kastes rolle og skikker varierer fra område til område. En kan enkelt sagt si at kastene har en horisontal tilhørighet, hvilket vil si fellestrekk med andre kaster i samme område, samt en vertikal tilhørighet i form av fellestrekk med egen kaste over hele landet. I tillegg kommer det inn et element av ekstern påvirkning. Utdannelse og Indias deltagelse i global handel og kunnskapsproduksjon, fører til at skikkene endrer seg. Et eksempel på dette er de kasteløses kasteplikt, å flå døde storfe.

Årsaken til at skikken med avhuding er interessant å se på i et veterinærmedisinsk perspektiv, er den dødelige anthrax-bakterien som kan smitte fra selvdøde kadaver til mennesker. Vel å merke dersom det var anthrax som førte til at dyret døde. Men så lenge et dyr som er dødt som en følge av anthrax ikke blir snittet i, kan en unngå at bakterien sprer seg. Derimot, om en snitter, kan det være en dødsfelle, blant annet dersom en ønsker å flå dyret.

De kasteløse som flår storfe

Dalit, kasteløs mann. De kasteløse har ansvar for å fjerne kadaveret av døde storefe når medlemmer av høyere kaster forlanger det. Før pleide Dalits å flå huden av kadaveret og spise kjøttet, men han forteller at nå er det ofte at de bare fjerner kadaveret og graver det ned uten å flå og spise kjøttet. Å flå selvdøde storfe kan være en risiko all den tid dødsårsaken kan ha vært Bacillus Anthrax, en dødelig bakterie som smitter fra sår. Anthrax er en zoonose: Det vil si at den smitter mellom dyr og mennesker. Foto Anne Viken

De kasteløse, eller Dalits, har som kasteplikt å hente og fjerne kadaveret når storfe som tilhører høyere kaster dør. Når en ku som tilhører et medlem av en høyere kaste dør, ringer han en Dalit.

Det ligger et teppe midt i gata. Tre avhudere, sitter med beina i kors utenfor huset sitt under palmetrærne. De forteller at tradisjonelt har de både flådd de døde kuene og spist kjøttet, men de unge Dalits har ikke lenger lyst til å verken spise eller flå. De anser det som umoralsk, og er redde for å bli sett ned på. Om en slutter å flå, senker en risikoen for smitte av anthrax.

– Men vi må uansett fjerne kadaveret. Gjør vi ikke det, kan de høyere kastene straffe oss. Vi har derimot ingen plikt som sier at vi må flå og spise, sier de.

Kadaverene dumper de utenfor byen. Noe graver dem ned eller kaster dem ned i åpne grøfter. Før pleide vulturene, noen store fugler, å spise kjøttet, men de er nesten utryddet nå. Landsbyfolk forklarer det med strømledninger, stadig ekspanderende industri, blant annet fra Hyderabad mange økonomiske soner, samt signaler fra mobiltelefoner.

Uansett er det færre dyr som selvdør hjemme nå enn før. Eierne sender dem på slaktehuset før døden innhenter dem.

De eldre føyer seg etter de yngres ønsker og har også selv sluttet å spise storfekjøtt. Dette er interessant, for på samme tid sa flere at Brahminene, eller den høyeste kasten, prestekasten, som ifølge kastesystemet ikke skal spise kjøtt fra storfe, spiser storfekjøtt på restauranter. Men de holder det skjult for familien, fikk jeg høre. Noe av årsaken til at de spiser det, er at storfekjøtt er billig.

Hemmelig grisespising

Noe av det samme hemmeligholdet finner en rundt grisekjøtt. Dette er interessant fordi smitte kan spres fra svinekjøtt til mennesker. Det er ingen regler mot spising av gris, men folk sier de føler det er urent. Blant annet går folk på do i gatene, og grisene spiser avføringen.

I flere landsbyer fortalte folk at Yerukulas, kasten som aler griser, hadde måttet flytte eller redusere griseflokkene sine. Folk trodde simpelten at de også ble syke av å se en gris. Derimot hadde de ingen motforestillinger mot å spise ville griser ettersom de tror at ville griser spiser bare rent løv og gress. Ville griser kan potensielt ha i seg de samme zoonosene som tamme.

Det er ingen regler mot spising av gris, men folk sier de føler det er urent. Blant annet går folk på do i gatene, og grisene spiser avføringen. Foto Anne Viken

Mange ville ikke si at de spiste kjøtt fra tamme griser, eller de visste om folk som spiste, men tørte ikke si det fordi de fryktet represalier. En gjeter benektet å spise grisekjøtt i selskap med andre gjetere, men fortalte åpenlyst om gledene ved grisekjøttet sammen med grisealerne fra Yerukula-kasten hjemme i landsbyen. Det en derimot vet sikkert, er at de som driver oppdrett av gris, også spiser kjøttet.

Utfordringer

Mennene forteller om et barn som døde. Da la de ut giftåter og drepte alle hundene i landsbyen i etterkant. Ingen ringte til dyrlegen. En mann som døde hadde ikke villet ta vaksinen eller ringe til legen etter at han ble bitt.
Han bjeffet som en hund og de puttet våte håndklær på hodet hans. Så døde han. Landsbyfolket slo ihjel alle løshundene etter dette.

Reportasjen er laget med utgangspunkt i  fordypningsoppgaven “Perceptions of zoonotic diseases in the Medak
district, Andhra Pradesh”
i profesjonsstudiet veterinær. Den er basert på fire ukers feltarbeid i Medak district, Andhra Pradesh, India i desember 2008 og januar 2009. Reportasjen er tidligere publisert i Klassekampen.