Forbudt identitet

Forbudt identitet: å leve som skeiv kvinne i Uganda

For mange seksuelle minoriteter  er stillheten rundt deres identitet den verste av alle overgrep. De opplever en sterk ekskludering fra samfunnet da de ikke får lov til å uttrykke seg selv, og der deres eksistens er direkte benektet av politiske og religiøse ledere. I Uganda diskriminerer landets lovverk mot seksuelle minoriteter og resultatet er at voldtekt, tortur og annnen mishandling pga av kjønns- eller seksuell identitet ikke blir anmeldt av frykt for straff fra politiet. Å leve i et fiendtlig miljø med manglende beskyttelse fra politi og lovverk fører til stress, fornektelse av følelser og identitet, sosial eksklusjon, økonomiske problemer, fysisk og psykisk mishandling og helseproblemer. Mange lever i fattigdom med minimal tilgang til utdanning og arbeid, og deres reelle mulighet til å delta i samfunnets besluttningsorganer er sterkt redusert.

Sodomi-lovgivning
Uganda forholder seg til en sodomi-lov inkorporert i straffeloven som opprinnelig stammer fra tiden som britisk koloni. Den forbyr ”carnal knowledge against the order of nature”. Loven tolkes til å inkludere all homofil praksis, inkludert samtykkende relasjoner mellom voksne av samme kjønn. I utgangspunktet skulle loven hindre at menn hadde sex med andre menn, men kvinner kan også bli dømt. I straffeloven, seksjon 140, står det at sodomi skal straffes med fengsel fra 14 år til livstid. Ifølge seksjon 141 av samme lov skal forsøk på slike relasjoner straffes med maksimum sju år i fengsel. Med disse lovene kan man i Uganda arrestere åpne homofile og mennesker man mistenker for å være homofile, anholde dem i dagesvis, utsette dem for tortur, seksuell vold og nedverdigende behandling før de blir løslatt, som regel uten tiltale.

Politisk klima
På mange måter er behandlingen av homofile i Uganda knyttet til et politisk spill som går langt utenfor landets grenser. Politiske og religiøse ledere knytter kampen mot homofili til frigjøringskampen mot europeerne og den religiøse verdikampen innen den anglikanske kirken. Der verdenssamfunnet kritiserer Uganda for å bryte menneskerettightene svarer Uganda med økt intensitet i kampen mot homofili for å demonstrere at afrikanske land ikke lenger må finne seg i vestens verdier eller innfall. Kampen mot homofili knyttes opp mot kampen om Afrikas selvstendighet og rett til å utvikle seg i en selvdefinert retning. Biskop Jackson Nzerebende Thembo advarte i 2008 om donasjoner, frivillig arbeid og bistand fordi ”de som promoterer homoseksualitet bruker donasjoner for å lokke til seg kristne i Afrika”. Man ønsker å etablere det som en sannhet i Uganda at homoseksualitet ikke er et afrikansk fenomen. Ved å gjøre homoseksualitet til en europeisk import er det lett å sverte seksuelle minoriteter som illojale ovenfor den afrikanske kulturen og derfor en trussel mot grunnverdiene i samfunnet.

De lesbiske, biseksuelle og transeksuelle eller transkjønnede (LBT) kvinnene i Uganda mener at det er homofobien som er importert fra vesten. Kirken er den intitusjonen som roper høyest om at homofili ikke hører hjemme i den afrikanske kulturen, til tross for at kirken i seg selv er en institusjon som var fremmed for ugandere frem til den koloniale perioden. LBT-kvinner i Uganda lever i et undergrunnsmiljø der de må skjule sin identitet for resten av samfunnet. De har interesseorganisasjoner med velkjente frontfigurer som kjemper for homofiles rettigheter men for de aller fleste er det ytterst viktig at offentligheten ikke kjenner til deres legning. LBT-kvinner trakasseres og utsettes for mye hatvold i det offentlige rom. Flere av mine informanter hadde opplevd voldtekt, enten fordi de var svært avvisende ovenfor gutter eller fordi familien ønsket å kurere kvinnen for sin lesbiske identitet ved å la henne bli voldtatt av venner eller familie. ”Curative rape”, kurerende voldtekt, er utbredt i land som Sør-Afrika og det blir flere og flere tilfeller også i Uganda.

Arenaer for diskriminering
Svært få kvinner er åpne om sin seksuelle identitet. Noen hadde stått frem for venner og familie, noen få hadde fått en slags aksept mens andre ble jaget hjemmefra. Som LBT-kvinne ligger det en stor forskjell i hvorvidt man er i skapet eller ikke. Ved å kamuflere seg som heterofil har man mulighet til å holde på familien, jobben, utdanningen og sin generelle trygghet. Ved å stå frem er det en stor risiko for å få hele sitt liv rykket opp med roten da den store majoriteten av samfunnet, inkludert familien, ser på homofili som en stor synd, seksuell perversjon og forræderi mot familiens tradisjoner.

”Jeg er redd. Hvis jeg får jobb og de finner ut vil jeg kanskje få sparken. Noen ganger blir jeg fysisk truet. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg gadd å utdanne meg. Hva er vitsen?”

I tillegg til å bli diskriminert på arbeids- og boligmarkedet opplever mange LBT-kvinner møtet med helsevesenet som ubehagelig og farlig. Kvinnene risikerer å bli avslørt og latterliggjort av helsepersonellet, utsatt for nedverdigende eller skadelig behandling, bli nektet behandling på grunn av legning eller få rådgivning og behandling ment for heterofile kvinner. I tilfellet kjønnsykdommer og Hiv/AIDS er det vanlig å kalle inn ektefelle eller kjæreste for å gi veiledning til begge to. For lesbiske eller bifile kvinner blir dette umulig da de ikke kan komme med sin kvinnelige kjæreste. For kvinner som definerer seg selv som transkjønnende er terskelen enda høyere for å søke medisinsk behandling. Flere informanter kunne fortelle om helsepersonell som nektet dem behandling før de kledde av seg og beviste at de var mann eller kvinne og at personellet unødvendig kalte inn kollegaer for å se på dem som en kuriositet. Som en informant fortalte:

”Jeg greide ikke skaffe meg behandling. Fordi de ville kle av meg og jeg ville ikke. Jeg er transkjønnet så jeg misliker sterkt at folk ser meg når jeg er naken. De ville identifisere meg for da de så meg ser de at jeg ligner en mann men når jeg snakket utbrøt de ’oooooh, er det en mann eller dame?’. Jeg sa at jeg er hva jeg er, men de ville se hva jeg var og… jeg følte at jeg egentlig ønsket å være et helt annet sted.”

LBT-kvinner som trenger gynekologiske undersøkelser blir utsatt for helsepersonellets forvirring og hån når de møter opp til time. Transkvinner som er ukomfortable med brystene sine praktiserer brystbinding, en relativt farlig praksis som kutter blodtilstrømmingen til store deler av overkroppen, men de har ikke mulighet til å diskutere dette med helsepersonell. Skammen forbundet med å be om hjelp til å håndtere slike problemer og mangelen på kunnskap og forståelse blant leger og sykepleiere gjør at mange kvinner tyr til selvmedisinering eller velger å ikke behandle sine plager. Siden seksuelle minoriteter behandles som kriminelle har de vanskelig for å snakke om sex og kjønnsidentitet med mennesker som sannsynligvis vil latterligjøre dem og i verste fall feilmedisinere med vilje eller fortelle andre om deres identitet.

Lovgivningen som kriminaliserer homofili i Uganda gjør LBT-kvinner svært utsatte for overgrep og urettferdig behandling. Man kan ikke klage når man blir utsatt for diskriminering da politiet har rett til å arrestere dem for å være lesbiske, og overgripere kan føle seg trygge på at de ikke vil bli straffet for å utøve vold mot en LBT-kvinne.

I tillegg til vanskeligheter relatert til bosted, arbeid, trygghet og helse opplever kvinnene også at det er vondt å bli ekskludert fra å delta i samfunnet på andre måter. Kvinnene følte at samfunnet gjorde dem unyttige, passive og tvang dem til å holde seg unna offenligheten selv om mange følte at de hadde mye å bidra med.

”Jeg føler at jeg ikke kan delta i samfunnet på den måten jeg ønsker. På grun av den mindreverdighetsfølelsen. Du føler at folk ser på deg… som om du er ingenting. De tror du er gal! Jeg vil ikke delta og bidra kun i det homofile miljøet. Jeg vil delta i resten av samfunnet, så folk kan skjønne at jeg kan gjøre både det ene og det andre”.

Flere av kvinnene jeg intervjuet kjempet en åpen kamp for sine grunnleggende rettigheter og hadde opplevd mye vondt som et resultat. Likvel kjemper de videre på vegne av de kvinnene som ikke kan. Flere hadde flyktet landet mer enn en gang for å unngå represalier men de kom alltid tilbake. Som menneskerettighetsforkjempere har de etterhvert blitt dyktige lobbyister i utlandet og vant med å delta i debatter, stille til intervjuer og drive skjulte informasjonskampanjer. At disse kvinnene ville hatt mye å bidra med i det ugandiske samfunnet om de fikk lov er utvilsomt.

Marginaliserte men ikke hjelpeløse
Til tross for problemene med å leve i et svært fiendtlig miljø blir det feil å fremstille LBT-kvinnene som passive, viljeløse ofre for omstendighetene.Under intervjuene opplevde jeg kvinnene som stolte, svært uavhengige og kreative. De overlevde og fant gleder i hverdagen som vi alle gjør. De satt ikke og ventet på å bli reddet, de jobbet sammen med lederne i de respektive organisasjonene for en varig forandring, og flere var forberedt på at de strukturelle forandringene måtte tvinges frem ved å gjøre personlige offer som å komme ut av skapet foran familie og venner. For kvinner ute i landsbyene uten mulighet til å søke informasjon eller fellesskap blant andre LBT-kvinner vil virkeligheten selvsagt være helt annerledes der overlevelsestrategiene baserer seg mye på konformitet.

Les hele Forbidden identity – the link between lack of LGBT-rights and marginalisation

Som en fotnote vil jeg gjerne nevne at i 2008, det året jeg utførte den empiriske forskningen denne oppgaven bygger på, var folk i LGBT-miljøet i Uganda svært optimistiske. De følte at de hadde lykkes med å bli synlige i Uganda og at kampen førte frem. Flere hadde stått frem som homofile den siste tiden og man hadde tro på at Uganda beveget seg i en positiv retning. I slutten av 2008 og starten på 2009 ble det imidlertid arrangert flere anti-homofili seminarer i Kampala med sterk støtte fra fundamentalistiske kristne i USA og lovforslaget som tidligere bare hadde vært en fjern trussel ble til virkelighet. Parlamentet i Uganda er like ved å behandle et lovforslag som ikke bare kan innføre dødsstraff for homofili – det innebærer også fengselsstraff for mennesker som ikke rapporterer inn homofile (som lærere, leger, foreldre) og straff for lokale og internasjonale NGOs som jobber med menneskerettigheter der LGBT-tematikk er inkludert.