Spidermankjole: Om å forstå guttelek og jentelek

Kjønn er uten tvil viktig i barns livsverden. Hvilket kjønn de er, avgjør langt på vei hvordan de grupperer seg, hvem de leker med og hva de leker. Og barna selv er opptatt av hvilket kjønn de er; de kategoriserer og er opptatt av hva det innebærer for dem selv.

Gjennom både psykologisk, sosiologisk og pedagogisk barneforskning de siste førti årene har en del ganske faste mønstre gått igjen i hvordan gutter og jenter grupperer seg og leker. Dette ble første gang beskrevet i Norge av Sigurd Berentzen i hans magistergradsavhandling i sosialantropologi fra 1967 ”Kjønnskontrasten i barns lek”. Observasjonene Berentzen gjorde den gang har blitt stadfestet gjentatte ganger både i norsk og internasjonal forskning helt frem til i dag.

Regelmessighetene i disse funnene og også egne erfaringer med barnegrupper gjorde at jeg ønsket å fordype meg i disse fenomene. Som pedagog ønsket jeg i utgangspunktet å studere hvordan barna lærer seg disse væremåtene og lekeformene. Ut fra et ønske om å beskrive et helhetlig læringsperspektiv har jeg i arbeidet med denne masteroppgaven lært mye om både mulige biologiske og sosiale/kulturelle forutsetninger.

Gutter og jenters forskjellige kulturer

Mange studier viser altså at fra to–treårsalderen begynner gutter og jenter å se på seg selv som ”kjønnede”, de driver med ulike aktiviteter og ikke minst velger barn i økende grad frem til skolealder lekekamerater av samme kjønn (se for eksempel Hägglund 1984, Roopnarine 1984, Whiting og Edwards 1988, Rithander 1992, Thorne 1993, Andersen og Kampmann 1996, Maccoby 1999, Wahlström 2004, Olesen m.fl. 2008, Østrem m.fl. 2009). Ulike aktiviteter, relasjoner og fokus og innhold i lek (rett og slett ulike kulturer) får konsekvenser for hva slags kompetanse jenter og gutter utvikler. Gutter er opptatt av objekter, leker ofte mange sammen, de vurderer ofte adferd i et konkurranseperspektiv og deres relasjoner kan betegnes som ”skulder ved skulder”. Jenter er opptatt av allianser, leker få sammen og vurderer ofte adferd ut fra hvilke nære relasjoner som er tilgjengelige. Jenters relasjoner kan også betegnes som ”ansikt til ansikt” (Ibid). Dette har fått videre forklaringskraft i forhold til hvorfor jenter og gutter lykkes på forskjellige områder i livet og også i forhold til hvorfor gutter og jenters, og menn og kvinners, felles samhandling kan mislykkes. Jenter utvikler sin relasjonelle kompetanse og lykkes senere med sosiale nettverk, men ”mislykkes” (når ikke helt til topps og tjener dårligere) i arbeidslivet. Gutter derimot utvikler en målrettet samarbeidskompetanse og lykkes senere i arbeidslivet, men mislykkes oftere sosialt, altså faller oftere ut av skolen, havner i fengsel eller begår selvmord (Se for eksempel Tannen 1990).

Disse kulturelle forskjellene kan blant annet undersøkes ut fra biologiske forutsetninger. Nyere metoder i hjerneforskning, som blant annet gjør det mulig å avlese hjernen mens den er i aktivitet, har kartlagt mer enn hundre funksjonelle og strukturelle forskjeller på guttehjerner og jentehjerner (Eide-Midtsand 2007a). Disse forskjellene knyttes blant annet til størrelsen på den såkalte frontallappen og forskjeller i stoffskiftenivå og hormonnivå (Maccoby 1999, Eide-Midtsand 2007, 2007a).

Boltrelek, biologi og læring

Den norske psykologen Nils Eide-Midtsand (2007, 2007a) refererer til en rekke internasjonal forskning når han undersøker boltreleken. Mange pattedyr, i tillegg til menneskebarn, leker slik boltrelek og bevegelsesmønstre som løping, forfølgelse, bryting og å la seg falle er så gjennomgående at dyr ofte leker slik på tvers av artsgrenser. Selv om bevegelse og gester kan minne om ekte slåssing skiller de seg distinkt fra dette og hos mennesker kommer dette særlig til uttrykk ved at bevegelsene ledsages av positive følelsesuttrykk som smil og latter. Mye av denne forskningen antyder at boltreleken har noen helt grunnleggende funksjoner i barnets utvikling. På samme måte som grovmotorisk aktivitet som krabbing, klatring og løping blir sett på som viktig for hjernens modning og en forutsetning for å utvikle finmotorikk (Ayres 2005) viser Eide-Midtsand hvordan en del hjerneforskning knytter boltrelek til utvikling av sosiale evner. Særlig spiller modning av hjernens frontallapper en viktig rolle:

I et nøtteskall kan vi si at frontallappen gir riktig atferd i riktig situasjon. Ifølge hjerneforskeren Russell Barkeley (1997) består frontallappens eksekutive funksjoner av refleksjon (evnen til å føre indre dialoger), forestilling (evnen til å se framover og bakover med «sinnets øye»), empati (evnen til å leve seg inn i andres følelser) og kreativitet (evnen til å sette nye ideer og mål sammen til en syntese). Hvis det er riktig at fysisk utfoldelse og boltrelek modner frontallappene, skulle denne formen for utfoldelse altså øke barnas evne til å reflektere, forestille seg, vise empati og utvikle kreativ lek. (Eide-Midtsand 2007)

Slik det oppfattes innenfor sosiokulturell læringsteori viser en del biologisk forskning hvordan hjernens utvikling er avhengig av sosiale stimuli. Dette gjelder selvfølgelig både gutter og jenter, men i forhold til stimuli som nettopp boltreleken kan gi, er det gjort en del funn som antyder en ganske stor kjønnsforskjell.

Blant seksåringer er gjennomsnittsgutten mer fysisk aktiv enn tre fjerdedeler av jentene, og de aller mest aktive barna er som regel gutter (Kindlon & Thomson, 2000). Fra treårsalderen og utover engasjerer gutter seg i lekeslåssing fra tre til seks ganger hyppigere enn jenter – en kjønnsforskjell som vedvarer gjennom resten av barndommen (Geary, 1999; Geary, Byrd-Craven, Hoard, Vigil & Numtee, 2003). (Eide-Midtsand 2007a)

Noe av denne forskningen antyder at kjønnsforskjellen i forhold til boltrelek kan henge sammen med at gutter gjennomsnittelig har mindre aktive frontallapper og et høyere testosteronnivå enn jentene. Derfor søker gutter til aktiviteter med større fysisk risikotaking og det kan også forklare det store innslaget av konkurranse i gutters adferd. Boltreleken stimulerer modning av frontallappene og blir dermed ansett som nødvendig for at særlig gutter skal utvikle impulskontroll og empati. En annen forklaring på forskjellen i aktivitetsnivå kan ligge i forskjellen i stoffskiftenivået (hvor raskt vi forbrenner energi) hos gutter og jenter. I perioden frem til fireårsalderen har vi et høyere stoffskifte enn noen annen gang i livet, men det gjennomsnittelig høyeste nivået hos gutter blir litt høyere enn det gjennomsnittelig høyeste nivået hos jenter, og ”toppen” avtar litt senere hos gutter (Maccoby 1999:99). Disse biologiske forklaringene stemmer med mange sosiologiske studier av gutter, fra Berentzens studie og frem til i dag. Den statistiske gjennomsnittlige forskjellen i aktivitetsnivå kan nyanseres ved å se nærmere på de sosiale forutsetningene. Aktivitetsnivået er for eksempel vesentlig høyere i rene guttegrupper enn i rene jentegrupper og i blandede grupper. Og når gutter og jenter leker alene er forskjellen minimal (Maccoby 1999:101). Aktivitetsnivået innad i gutte- og jentegrupper varierer også mer enn forskjellen mellom gutte- og jentegrupper (Thorne 1993:104).

En del funn viser altså at jenter modnes på flere områder litt tidligere enn gutter, og modning gir i alle tilfeller synkende grad av fysisk aktivitet. Enkelte sammenligninger av jevnaldrende gutter og jenter i null–seksårsalderen, gir dermed et slags ”feil svar” (Maccoby 1999:105–111). Det mest entydige biologiske funn går i retning av at gutter og jenter ikke har et grunnleggende forskjellig temperament men reagerer forskjellig på sosiale stimuli (Maccoby 1999:117). På samme måte antyder mine observasjoner at kulturelle forventinger vil styrke eller svekke de biologiske forutsetninger. I Berentzens studie fra 1967 ga barna sterkt uttrykk for hva som var akseptabel adferd for jenter og for gutter. Svært sjelden kastet jentene seg ut i noe som kan ligne boltrelek, men da de gjorde det var leken svært populær. De kulturelle forventingene holdt dem tilbake, selv om de hadde lyst. I mine observasjoner fra 2008 er jenter som herjer, løper etter hverandre, bokser og bryter ganske vanlig og jeg hørte aldri de bli ”nedmuntret” fordi de var jenter:

”Iført ballettutstyr eller prinsessekjoler, alt er mer eller mindre rosa, setter jentene opp benker og madrasser som det er om å gjøre å balansere rundt på. […] Alva og Emilie drar et bord bort til noen madrasser. De klatrer opp på bordet og stiller seg opp for å hoppe ned på madrassene. Alva står først og roper: ’To prinsesser her!’ Så kaster de seg utfor.”

Boltreleken er en hårfin sosial balansegang, en balansegang som det trengs sensitivitet og selvkontroll for å mestre. Den gjensidige signalutveksling og anerkjennelse innebærer blant annet at man må bruke blikket, stemmen og smilet på en slik måte at ”motstanderen” skjønner at sinnet og aggresjonen som blir spilt ut ikke er reell, og det i en ofte veldig opphetet situasjon. Mye tyder på at jentene er bedre rustet til å mestre denne balansegangen, om det er gjennom tidligere modning, større frontallapper, lavere stoffskifte eller mindre testosteron, og de ”trenger” derfor mindre øvelse. Noen observasjoner av kun gutter i boltrelek kan underbygge dette. Med bare gutter involvert så jeg ofte det som skisseres i annen forskning at intensiteten og aktivitetsnivået blir høyere og at kampen oftere fortsatte etter at noen hadde begynt å gråte. Når intensiteten og aktivitetsnivået er høyt er sensitiviteten redusert. Barna klarer ikke å gi og å tolke de mellommenneskelige signalene som skal til for å opprettholde leken og det kan se ut som aggresjonsnivået blir høyere når bare gutter er involvert.

Gaupefamilien og nye muligheter

Men det er ikke bare jentene som har entret boltreleken, guttene leker også mer variert og ikke minst leker gutter og jenter mer sammen enn slik det blir beskrevet i tidligere studier. Kombinasjonen av disse faktorene kom til uttrykk i en fascinerende lek, nemlig ”gaupefamilien”. En fast gruppe med både gutter og jenter lekte stadig denne leken. En av de eldste guttene var ofte leder for leken og da de fleste helst ville være brødre og søstre (og ikke mor og far) i leken var lederen ”største storebror”. Leken kan beskrives som en slags hybrid av lekeformene familielek og boltrelek. Når barna det var ”dag” jaget gaupene rundt på utelekeplassen i klassisk boltrelek: de knurret og brølte, de hev seg over hverandre og nedla bytte. Men når det ble ”kvelden” samlet de seg i hulen (under benken) og største storebror matet de andre, la dem og sang go’natta-sang for dem.

Ut fra historiene om de viltre prinsessene og gaupefamilien kan det tolkes at noen kulturelle forventinger til gutter og jenter har endret seg siden Berentzen gjorde sine observasjoner: Jenter kan være fysiske og herje, gutter kan vise omsorg og gutter og jenter kan leke sammen. Her får disse endringene flere positive effekter. Jentene får aksept for å utfolde seg fysisk og samtidig, når de boltreleker sammen med gutter, bidrar det muligens til å dempe aggresjon og øke den sosiale sensitiviteten, og leken får utvikle seg lengre. Guttene får aksept for sin viltre boltrelek og får slik sett mulighet til å utvikle relasjonell kompetanse og samtidig, blant annet, prøve ut omsorgsroller i leken. Både jenter og gutter for dermed mulighet til å prøve ut et større handlingsregister, både fysisk, relasjonelt og emosjonelt. Hvert individ får større mulighet til å finne sin måte å være gutt og jente på.

Til slutt er det viktig å påpeke at disse positive effektene forutsetter en særlig kompetanse hos de voksne som omgir barna , i dette tilfellet de ansatte i barnehagen. Først forutsetter det en viss refleksjon og kunnskap i forhold til kjønnet lek, men spesielt viktig i denne sammenhengen er at barnehagepersonalet har kunnskap om boltrelekens viktige funksjon og dermed evner å gi tid og rom til boltreleken.