Drømmen om vitenskapen

Xenosaga - Der Wille zur Macht

Xenosaga – Der Wille zur Macht

Hva skal jeg skrive om? Skal man velge et tema som er i vinden? Kan masteroppgaven være en billett til framtidig jobb, finnes der arbeidsgivere som er interessert i funnene dine? Eller er den bare den siste, nødvendige krampetrekning for å oppnå en grad? Ofte under skriveprosessen tenkte jeg ”dette er det bare tre mennesker i hele verden som kommer til å lese”. En nedslående tanke når man bruker et år på å skrive en liten bok.

Halvveis i bachelorgraden i medievitenskap var jeg imidlertid sikker på to ting: Jeg ville skrive en analyse av et kulturprodukt; en film, et dataspill, en tegneserie eller roman. Og så visste jeg at jeg måtte skrive om et kulturprodukt jeg var glad i. Dette utgangspunktet var avgjørende, jeg er en av dem som faktisk likte diktanalysene på skolen og spesielt når man kunne plukke fra hverandre noe man elsker.

Valget falt på det noe obskure dataspillet Xenosaga – Der Wille zur Macht (og her prøvde jeg også å være taktisk, dataspill er jo veldig i vinden), veilederen fant en spennende innfallsvinkel (Murakamis kunstbegrep ”superflathet”, også i vinden) og dermed var det bare å nerde løs på oppgaven. Mest fornøyd ble jeg med tittelen Do androids dream of Jung? – essensen i oppgaven komprimert i én meta-setning!

Etter suksessen med tittelen fulgte denne krøkkete underteksten (som jeg fortsatt kan utenat): “En analyse av intertekstuelle referanser i Xenosaga – Der Wille zur Macht i lys av Takashi Murakamis superflat-begrep”. Altså er forsiden på masteroppgaven min en god indikasjon på hva som venter i selve oppgaven.

Masteroppgaven var en undersøkelse av det merkelige forholdet mellom intertekstuelle referanser – slik som Nietzsches filosofi og Jungs psykoanalyse – og dataspillets science fiction-virkemidler og otaku (en samlebetegnelse på virkemidler i japansk manga og anime). Masteroppgaven er altså blant annet en diskusjon rundt høy- og lavkultur. Teorien jeg benyttet var “superflathet”; et postmodernistisk konsept utledet av Takashi Murakami. Hva er så “superflathet”?

Forenklet kan vi si at konseptet er en motsats til den tradisjonelle dybdemodellen i modernismen. Et verk som Peer Gynt er på overflaten en spennende historie om troll og hekser, men dypest sett er det en studie i psykologi og “norskhet”. Her ligger det også en kvalitetsvurdering – i modernismen var man opptatt av å gå bak sløret/gå i dybden og finne det forfatteren egentlig ville. I et superflatt verk, derimot, finnes ingen dybde. Her er alle virkemidler likestilte, de svever sammen på den samme overflaten.

Da jeg analyserte dataspillet Xenosaga lette jeg etter sekvenser der høy- og lavkultur møttes, der virkemidler fra japansk anime gikk hånd i hånd med for eksempel vestlig filosofi. Et eksempel:

Xenosaga – Der Wille zur Macht

Dataspillets heltinne, androiden KOS-MOS, er på vei for å redde sine venner som befinner seg i et brennende romskip. Gjennom dialogen mellom androiden og personen i bakgrunnen (chaos), og settingen generelt, bombarderes spilleren med ulike intertekstuelle referanser, blant annet fra Bibelen. KOS-MOS er en typisk anime-figur. Hun er hyperseksualisert, og idet hun spaserer forbi chaos svaier de enorme brystene hennes. Hvordan skal man forstå en slik kontrast ved hjelp av superflathet? Jeg siterer fra oppgaven:

KOS-MOS er et produkt av otaku: hennes deler er hentet fra anime og science fiction. Dette er også bakgrunnen for hennes seksualiserte fremtoning. Det som skjer i lasteromsscenen må sees som en polyfonisk, likestilt dialog mellom intertekstuelle referanser, otaku og tilskueren. Fra anime-karakterens munn lyder ordene “Relinquish your pain… unto me…”, en referanse som konnoterer Bibelen og offervilje. En ukjent kraft motiverer henne, den kan være Nietzsches vilje til makt eller bibelsk kjærlighet. Referansene er fremfor alt likestilt i sin dialog, i sitt krav om oppmerksomhet. Det finnes ingen dybde, ingen overflate, ingen kontrast eller ironi i hennes opptreden. Alle elementene inngår i en likestilt diskurs, en polyfonisk intertekstuell dialog. (Wiksaas 2009: s. 73-74).

For de interesserte; det kanskje beste eksempelet på samspillet mellom intertekstuelle referanser og anime i Xenosaga finner vi i følgende sekvens (viet stor plass i analysen):

Hva er farene ved å skrive om noe man er glad i? For det første kan det hende at man mister fokus. Noen av mine beste hjemmeoppgaver i medievitenskap var om temaer jeg var fullstendig likegyldig til. Kanskje trenger man en kjølig distanse. “Jeg elsker den sekvensen, musikken, regien”, tenkte jeg og skrev så med et snev av lidenskap. “Men hva med innfallsvinkelen? Hva var problemstillingen igjen?” undret jeg i et øyeblikks klarhet. “Her blir jeg visst nødt til å putte inn denne setningen, dette må vinkles slik og slik, åh, tenk om jeg bare kunne skrive uten å måtte ta hensyn til teorier og problemstillinger.” Holder man på slik under hele prosessen forsvinner tråden, den som sensoren (og eventuelt andre lesere) skal holde fast i under lesningen. Det er ikke vanskelig å gjennomskue en oppgave der for eksempel teorien virker påklistret.

Hva er den andre faren? Ovenfor skrev jeg om gleden ved å plukke fra hverandre noe man elsker. Da jeg skrev det kom jeg til å tenke på noe foreleseren i faget “medieestetikk” fortalte. Han hadde vært med kona på kino og sett Once upon a time in America. Allerede ved første sekvens kommenterte han håndverket til filmskaperne – “se den flotte, lange tagningen”. Etter filmen klaget kona over at han ikke lenger klarte å lene seg tilbake og nyte filmen.

La meg si det slik: Det er filmsekvenser i Xenosaga jeg har sett så mange ganger og så til de grader plukket i småbiter, at jeg lengter tilbake til den umiddelbare kjærligheten da jeg bare spilte spillet.

Men hvis jeg skulle skrive enda en masteroppgave, ville jeg også da valgt et analyseobjekt jeg er glad i?

Utvilsomt.

Xenosaga – Der Wille zur Macht

Philip K. Dicks androide vandrer gjennom landskap av simulacra før hun legger seg til å sove. Landskapets kulisser er en hybrid av amerikanske drømmer om Verdensrommet, Japan etter de store bombene og Wagners Midgard. Nietzsches vilje til makt lurer i kulissene. Samtidig skriver Jung om menneskets kollektive ubevissthet, om arketypene; drager, valkyrier og vannymfer. Den kvinnelige androiden har store øyne og blått hår; når hun sovner drømmer hun om Jung. Hennes verden er superflat. (Wiksaas 2009: s. 74)

  • Michinmavida.

    Det er interessante problemstillinger forfatteren av denne masteroppgaven presenterer – et dilemma som enhver forfatter vil bli stilt overfor, hva enten det gjelder faglitteratur, saksprosa eller skjønnlitteratur. Der man står relativt fritt til å velge et tema innenfor en viss genre, vil man umiddelbart velge et emne som appellerer til en selv. Få bøker blir skrevet uten en forutgående inspirasjon og engasjement til stoffet. Men som Wiksaas ganske riktig påpeker, er det lett å miste fokus og hengi seg til dyrkingen av sin egen lidenskap, og overse de potensielle lesernes forventninger og krav. I ethvert verk som skrives må der kunne gis rom for analyse og konklusjoner. Det er to objekter som hver for seg skal ha “betaling” for verket – skribenten ved å ha formidlet noe som gir ham selv glede og inspirasjon, og leseren, som søker en fornyet innsikt gjennom stoffet. Skal man legge seg på linje med det som er “i vinden”, spør også Wiksaas. Personlig vil jeg si – ikke nødvendigvis, dersom ikke den pekuniære fortjenesten er hovedformålet. Noen lesere vil kanskje ha størst glede av å holde fast ved de repeterende termer, men man skal ikke se bort i fra at det stadig er flere som søker noe nytt og helt unikt, noe som bare kan frembringes fra det enkeltstående menneskets private lønnkammer. Visst må der en smule nøkternhet og realisme til, men utifra egen erfaring (Jeg har skrevet 7 bøker der ingen av dem er blitt noen salgssuksess)vil jeg slå fast at inspirasjonen må gå forut for skriveprosessen. Den indre, billedlige fascinasjonen må ligge til grunn, slik at leseren får føling med forfatterens engasjement. Etterhvert som vinklingen er på plass, vil man alltids kunne finne interessante elementer ved å plukke bildene fra hverandre og analysere dem. Javisst kan man lett bli mismodig ved tanken på at kanskje bare to eller tre mennesker i verden vil gi det man har produsert oppmerksomhet, men tenker man for mye på det den “gemene hop” forventer av en, kan det forkludre en hel del av skriveprosessen. For meg teller det mest at jeg har “fred med meg selv” og kan stå inne for det jeg har skrevet.
    Jeg ønsker Wiksaas all lykke til videre med fremtidige prosjekter.

  • Fredrik

    Hei. Tusen takk for fyldig kommentar. Sånn i ettertanke burde jeg kanskje skrevet noe om hvorvidt et tema i en akademisk oppgave kan være så esoterisk at det rett og slett blir uinteressant for lesere utenfor akademika.

  • Pingback: Milepæl | Masterbloggen()