Kunnskapsløftet og hjem-skole-samarbeid

Gir dagens læreplan godt nok grunnlag for at et hjem-skole-samarbeid skal være gjennomførbart? Og hvordan vil hjem-skole-samarbeidet sees i lys av to sosiologisk-pedagogiske perspektiver?

Allmennheten snakker stadig vekk om hvor viktig det er med et hjem-skole-samarbeid, men hvordan dette skal gjennomføres kommer ikke alltid like klart frem. Gjennom å analysere dagens læreplan – Kunnskapsløftet – kan man lettere se rammene rundt dette samarbeidet. På den måten har jeg kunnet sette et søkelys på vektleggingen av hjem-skole-samarbeidet og dets verdi. I et samarbeid vil ulike aktører være representert, dette gjelder ikke bare skole og hjem, men også elever. Aktørene vil være med på å påvirke samarbeidet i ulik grad, og ulike betingelser jeg vektlegger som viktige for at et samarbeid skal fungere, blir tatt med for å se om dette kan benyttes i hverdagen. Betingelsene er: Kommunikasjonsformer; plikter, ansvar og rettigheter; tillit; holdninger til samarbeidet; og foreldre- og lærermedvirkning. Foruten å se på hvor klart disse betingelsene kommer frem i Kunnskapsløftet, har jeg også satt dem i lys av Urie Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell og Anton Hoëms sosialiseringmodell for å sette dem inn i et hverdagsperspektiv.

Selv om hjem og skole stiller med samme utgangspunkt, er det viktig å kunne jobbe sammen mot et felles mål. Innenfor dette samarbeidet er det viktig med en åpenhet om uenighet i tillegg til et engasjement fra alle aktørene. Lærernes og skolenes engasjement er viktig med tanke på at elevene tilbringer så mye tid i løpet av hverdagen der. God informasjon er en viktig betingelse for samarbeidet fordi det er med på å danne et bilde av det landskap barnet befinner seg i. Innflytelse er en viktig betingelse for å få til et hjem-skole-samarbeid. En følelse av innflytelse kan være med på å øke engasjementet, ikke bare hos foreldrene, men også hos lærerne. Likevel er det viktig at denne innflytelsen og det engasjement som oppstår ikke blir sett på som noe negativt. Når lærere og foreldre har ulikt ståsted og utgangspunkt, blir deres innfallsvinkel og vektlegging forskjellig. Her kan foreldrenes bakgrunn være med på å skape ulike samarbeidsforhold til lærerne.

Målet med et godt hjem-skole-samarbeid er at alle elevene skal kunne få optimal utvikling innenfor det faglige så vel som det sosiale. Det skal være mulig for foreldre å få en god følelse og forståelse av deres rolle ovenfor sine egne barn. Foreldre er forbilder som barn ser opp til, og barna har lett for å føye seg etter foreldrenes ideer, tanker, holdninger og væremåter. Det er derfor viktig at foreldrene føler seg inkluderte i samarbeidet, og at de har en positiv holdning og tillit til skolen slik at elevene føler at de kan få noe ut av å gå på skolen.

Dette vil også gjelde minoritetsgrupper. Det er viktig at minoritetsforeldrene blir sett på som like individuelle som majoritetsgruppen, og at hver enkelt familie ikke vil føle seg ekskludert og/eller mindreverdige ved å bli satt i bås. Minoritetsfamilier kan ha ulik kultur, språk, holdninger m.m. som kan føre til utfordringer så vel som fordeler, både på skolen og mellom skolen og hjemmet.

Hvordan kommer betingelsene for hjem-skole-samarbeid frem i Kunnskapsløftet?

For å kunne formidle den informasjon man sitter inne med, og for å kunne skape et samarbeid, blir man avhengig av å kommunisere. Av Kunnskapsløftet kommer det tydelig frem at kommunikasjon er viktig og at foreldrene er avhengig av den for å kunne delta i skoleutviklingen og barnas skolemiljø. Ulike kommunikasjonsformer, både skriftlige og muntlige, som foreldremøter og konferansetimer eller brev og brosjyrer kan benyttes. Likevel utdypes det ikke i Kunnskapsløftet hvordan informasjonen i de ulike forum skal formidles. Skriftlig kommunikasjon kan være vanskelig å forstå, spesielt for minoritetsspråklige. Å motta brev og brosjyrer på et fremmedspråk, kan skape problemer. På samme måte kan det være vanskelig for minoritetsspråklige foreldre å utrykke seg klart nok ovenfor lærere. Dette kan føre til at de vegrer seg for å møte opp på foreldremøter og konferansetimer fordi de ikke forstår språket, eller fordi de føler at de lett kan bli misforstått og/eller misforstå. Desverre viser det seg at Kunnskapsløftet ikke har utdypet hvordan tilretteleggingen og gjennomføringen av god informasjon skal bli gitt, til tross for at kommunikasjonsformer viser seg å være en viktig betingelse i samarbeidet.

Når det kommer til plikter, ansvar og rettigheter, er det viktig at alle aktørene har en avgjørende rolle i samarbeidet. Når foreldre ikke er klar over sin rolle overfor sine egne barn og i samarbeidet, kan det være forståelig at de ikke møter opp på skolen. De ser ikke på seg selv som en ressurs for skolen, men tror skolen har hele ansvaret, og at de selv derfor ikke er forpliktet til noe. Kunnskapsløftet vektlegger denne betingelsen, og foreldreansvaret er å finne allerede i opplæringsloven i tillegg til at det flere steder står om foreldrenes delakelse.

Tillit viser seg å være sentralt for å oppnå et samarbeid. For å kunne få et godt samarbeid, er man avhengig av å skape en gjensidig forståelse og en maktfordeling med tillit til hverandre. Ved tillit kan avmaktssituasjoner og forvirring rundt gjennomførbarhet forsvinne, i tillegg til at forventninger og synspunkter kommer tydeligere frem og gjør samarbeidet lettere. Minoritetsforeldre kan ha behov for et sosialt nettverk med trygghet og motivasjon for å sette sin lit til skolen og for å være åpne om sin bakgrunn for å utvide skolen og lærernes forståelse for det flerkulturelle. Likevel er det kritikkverdig at ikke tillit mellom hjem og skole blir mer konkretisert i Kunnskapsløftet. Tillit er med andre ord ikke vektlagt, men det er mulig å lese om tillit mellom linjene i Kunnskapsløftet. Noe av grunnen kan være at tillit er noe som må skapes, og ikke noe man kan kreve, så det kan være vanskelig å skape retningslinjer for dette. Det samme gjelder for holdninger. Holdningsskapende arbeid er med på å bidra til et bedre samarbeid, både fra lærere, foreldre så vel som elever. Kunnskapsløftet skriver ikke om denne betingelsen direkte, men det finnes indikasjoner på hvilke holdninger læreplanen ønsker å formidle.

For å medvirke må det eksistere en følelse av å bli hørt. Når minoritetsforeldre har manglende utdannelse eller språk kan de føle seg maktesløse overfor lærere. Det kan også være situasjoner hvor foreldrene synes at lærerne vet best, og at de dermed ikke bør blande seg inn. Andre utfordringer som kulturforskjeller og ulike holdninger kan også spille en rolle når det kommer til medvirkning. Når det er snakk om foreldre- og lærermedvirkning skulle man tro at dette ville være en viktig del av et samarbeid. Kunnskapsløftet snakker kun om innflytelse/medvirkning i den grad foreldre har rett til å medvirke. Likevel blir dette ikke videre utdypt.

Ut i fra dette kan det sies at Kunnskapsløftet består av lite konkrete begreper og vage formuleringer når det kommer til hjem-skole-samarbeid. Dette kan føre til individuelle tolkninger for gjennomføringen av læreplanen. Det hjelper lite at alle snakker om hvor viktig hjem-skole-samarbeid er, når løsninger til gjennomføring ikke kommer klart nok frem. Hverdagslige situasjoner og enkelttilfeller kan vanskelig fremkomme i et offentlig dokument. Hvordan å skape et vellykket hjem-skole-samarbeid for alle elever, viser seg dermed å være problematisk.

Kan det være en grunn til de vage og mindre konkrete begrepene og formuleringene rundt hjem-skole-samarbeid i Kunnskapsløftet?

Læreplanen er delt opp i flere deler, hvorav en del fordrer at hver enkelt skole selv lager sin lokale læreplan. Med individuelle forutsetninger og ulik bakgrunn vil oppfatninger og handlinger bli farget. Dette gjelder ikke bare foreldre med barn i skolen, men også elevene og lærerne som er delaktige i undervisningen. I tillegg til dette er skolene i seg selv såpass ulike at det vil være vanskelig å få en lik gjennomførbarhet av samarbeidet. Kanskje det er lagt til grunn at de ulike partene skal få større frihet? Skal lærerne selv legge opp undervisningen og opplæringen ut i fra deres beste evne? Dette viser hvor problematisk og komplekst et hjem-skole-samarbeid er, og at dette er et område som bør stå i fokus. I tillegg er det viktig med tiltak for forbedring og tilrettelegging slik at samarbeidet kan bli gjennomført. Her kan områder som foreldreskoler, leksehjelp, foreldrekontrakter, hjemmebesøk og mødre- og fedretreff være aktuelt.

Bronfenbrenners og Hoëms sosiologisk-pedagogiske perspektiver

Ved å ta for meg Bronfenbrenner og Hoëm i lys av et hjem-skole-samarbeid, vil jeg vise til hvilke utfordringer dette gjenspeiler i hverdagslivet. Bronfenbrenner tar utgangspunkt i barnet og hvordan samarbeidet kan være med på å skape en positiv utvikling hos barnet. Dette er å finne på et mesonivå, hvor vi blant annet finner hjemmet, skolen og barnehagen. Bronfenbrenner viser til hvordan samarbeidet kan føre til en påvirkning og utvikling hos barnet. Ved at foreldre er deltakende i barnas skolegang og utvikling, vil de være en ekstra ressurs slik at barnet utvikler seg mer enn om de skulle tilegne seg kunnskap på egenhånd. Det vil også hjelpe om barn får leksehjelp og at foreldre skaper en forståelse for hva de gjennomgår. Når lærere og foreldre samarbeidet mot et felles mål, vil dette gagne ikke bare barna i forhold til deres utvikling, men også til at foreldre og lærere får en større forståelse for hvordan hverdagen til barnet er, både i hjemmet og på skolen.

Minoritetselever kan ha problemer med å integreres i det norske samfunn og til skolearbeidet hvis den sosiale identiteten både hos foreldrene og barna er for forskjellig fra den norske sosiale identiteten. Barna kan lett bli påvirket at det syn foreldre har på skolen, og på hvor aktive foreldre er overfor skolen. Det viser seg at foreldreinvolvering ikke nødvendigvis er like naturlig for minoritetsforeldre som majoritetsforeldre. Dette kan føre til at en deltakelse med egne barn i skolen kan bli hemmet. Ved å få til en kommunikasjon mellom hjem, skole og barn, vil hverdagen bli enklere for barnet. Om foreldre vet hva som skjer på skolen, og lærere vet hva som skjer i hjemmet, kan dette føre til et bedre samarbeid. I tillegg vil barnets utvikling ofte bli fremmet gjennom foreldremedvirkning.

Hoëm har fokus på selve sosialiseringen og hvordan ulike former for interessekonflikter/fellesskap og verdikonflikter/fellesskap kan føre til ulike former for sosialiseringer hos barnet. I følge Hoëm vil en forsterket sosialisering hos barnet være tilstede når det både eksisterer et interessefellesskap og et verdifellesskap mellom hjemmet og skolen. Hans modell kan dermed bli sett på som en identitetsutvikling for barnet som skjer mellom de to ulike arenaene. Hva slags utgangspunkt de forskjellige aktørene sitter inne med, og hva som utspilles på de ulike arenaer er med på å påvirke den videre utviklingen hos barnet.

Siden sosialiseringsmodellens ulike sosialiseringsforløp er med på å skape ulik utvikling hos barnet, kan også de gitte betingelsene trekkes inn i de ulike forløpene. Selv om målet for best mulig samarbeid er en forsterket sosialisering, vil det i praksis være vanskelig å ha foreldre og og lærere med likt syn, tilrettlegginger og holdninger til gjennomføringen. Tillit og holdninger spiller er stor rolle når det kommer til hva slags syn man har til skolen og hvordan skolen er lagt opp. Om det oppstår en interessekonflikt mellom hjemmet og skolen, går det blant annet ut på ulikt syn på den bruksverdi samarbeidet vil ha for å bedre elevens utvikling. Det kan da være vanskeligere å gjennomføre betingelsen foreldre- og lærermedvirkning. Kommunikasjonsformer som å informere hverandre om hverandres ståsted og forandringer kan også påvirke elevene. Fordi minoritetfamilier og skolen oftere står overfor flere ulike interessekonflikter og verdikonflikter, er det, i følge Hoëms sosialiseringmodell, større sjanse for at minoritetselever oppnår en ikke-sosialisering.

  • anne

    FYI.

    Spørsmål til dette dilemmaet er fremmet på masterbloggens facebookside med utfyllende svar.