Vampyrmotivet gjennom tidene

FW Murnaus Nosferatu – eine Symphonie des Grauens, 1922

De mest populære eksemplene for vampyrfiksjon i dag er Twilight-serien, Sergej Lukyanenkos Night Watch-syklus, Jon Ajvide Lundqvists La den rette komme inn, og tv-serier som True Blood og The Vampire Diaries.

Forfattere og manusskribenter i dag velger i varierende grad fra en etablert ”liste” hvilke attributer som passer best for vampyrene sine. Denne ”listen” har sin opprinnelse i folkloristikken fra forskjellige land og tider, og de fleste som leser vampyrromaner eller ser på tv-serier om vampyrer er mer eller mindre kjent med de motivspesifike klisjeer: sensitiviteten mot dagslys, nødvendigheten av å bli invitert, redsel for hellige symboler, ”allergi” mot hvitløk, glamour (som både skjuler vampyrens sanne identitet som vampyr og påvirker menneskets vilje og tenkemåte), udødeligheten, og ekstrem fysisk styrke er de best kjente.

Ikke alle vampyrer har alle disse fordelene og svakhetene – men de fleste holder seg fremdeles i dag innenfor de nevnte grensene.

Dermed har selve vampyrmotivet ikke forandret seg så veldig mye, men interpretasjon og bruk av selve motivet varierer fra fortelling til fortelling. Lukyanenkos vampyrer kan for eksempel uten problemer gå ut i dagslyset, mens Lundqvists vampyrer blir brent av solens lys og dør etter at de har vært utsatt i dagslyset i noen minutter. Det samme gjelder spørsmålet om vampyrer har et speilbilde – noen har det, andre ikke.

Mange moderne vampyrer informerer oss også om at det var vampyrene selv som har oppfunnet de fleste vampyrklisjeene og spredt ordet om dem, både for å skjule sine ”sanne” svakheter og for ellers å sikre sin overlevelse blant mennesker. Men tross sine overnaturlige evner har vampyrer sine begrensninger.

Men noen regler endres ikke: den mest essensielle av dem er nok at vampyrer trenger blod for å overleve – helst blod fra mennesker. Dette er selve definisjonen for en vampyr og dermed kan denne regelen ikke forandres uten videre. Det finnes i dag en rekke alternativer, men det er tydelig at disse alternativene kan ikke være fullverdiger erstatninger: Anne Rices vampyrer kan overleve med blod fra dyr, men de liker det ikke særlig godt, og i True Blood er det som gir serien sitt navn en syntetisk bloderstatningsprodukt – som mange vampyrer synes er den ”kjedelige” alternativen til den ekte varen.

En ting som derimot har forandret seg tydelig med vampyrmotivet er den metaforiske betydningen av vampyren: fra selve inkarnasjonen av ondskap har vampyren nå blitt ”redusert” til en overnaturlig vesen som har sine overnaturlige evner heller fra noe som kan sammenlignes mer med en sykdom enn faktisk magi.

Vampyrismen – som i og for seg er en form for parasittisme – blir ikke ”gitt videre” ved å bare bite offeret, men ved å blande offerets blod med vampyrens. Det som faktisk gjør en vampyr til en vampyr har dermed viral kvalitet og ikke mye med mystikk eller magi å gjøre. Og i likhet med en alvorlig sykdom som ikke kan kureres er vampyrismen – til tross for de fordelene den bringer med seg – en forbannelse for vedkommende.Dermed kommer igjen forbindelsen med mystikken frem – i motsetning til en ”normal” sykdom er vampyrismen en forbannelse som det ikke finnes en vitenskapelig forklaring for.

Koblingen til sykdom kommer mest tydelig frem i La den rette komme inn, hvor en av sidefigurene føler seg faktisk syk etter at hun har blitt bitt av vampyren. Her, i motsetning til der blodet må blandes for å skape en vampyr, er ”smittekilden” for vampyrisme bare å bli bitt av en vampyr. Men denne formen av smitte har blitt veldig sjelden i dagens vampyrlitteratur.

Et annet interessant aspekt som hører til dette emnefeltet er at Lundqvists vampyrer er de eneste som tydelig blir påvirket av ”forurenset” blod: hvis offeret har en alvorlig sykdom (i romanen biter vampyren en kreftpasient som bruker sterke medikamenter), sliter vampyren med å bli påvirket på samme måten som for eksempel en frisk person som misbruker medikamenter, og det tar tid å få forurensingen ut av sitt eget ”blodomløp” (om man kan bruke det begrepet om vampyrer). Denne konsekvente gjennomføringen av hvordan en vampyr blir faktisk påvirket av offerets blod styrker vampyrmotivets troverdighet: en logisk forklaring for hva som skjer med vampyren når den drikker blod fra et menneske, gjør det lettere å tro på at vampyrer finnes.

Jo flere forklaringer man gir om vampyrer, jo mer ”beviser” man at de eksisterer, eller i det minste gjør det mer sannsynlig at det finnes vampyrer. Allikevel har vampyren ikke mistet sitt mystiske element: det finnes ingen forklaring for hvorfor disse vesener er som de er, men forstår man hvordan de lever, blir spørsmålet etter hvorfor mindre og mindre viktig, samtidig som akkurat dette mysteriet er grunnen for fascinasjonen vampyrmotivet har fremdeles i dag.

Når vi ser på vampyrens rolle i samfunnet den befinner seg i, ser vi at de ulike typene er sammenblandet i dagens vampyrfiksjon. Dette er nytt. I fortellinger som Dracula, Carmilla eller The Vampyre møter vi en distinkt type vampyr. Vampyren kunne være en venn som i Carmilla eller en dominant herskerfigur som selve Dracula. Dermed var vampyren begrenset på til bestemt type. Idag er vampyrene like forskjellige som mennesker, det finnes hyggelige vampyrer som liker mennesker som venner/elskere – stort sett de sentrale vampyrkarakterene i fortellinger som for eksempel Twilight eller True Blood – og vampyrer som ser ned på menneskene, misliker dem, eller er rett og slett onde, som opererer i de samme fiksjonsrammene.

Det som derimot ikke har forandret seg, er hierarkiet og “blood-bounds” i vampyrens eget samfunn: jo eldre en vampyr er, jo mektigere er den, og “eldre” er synonymt med “overordnet” ovenfor yngre vampyrer.

Tilknytningen til «klanen» er også veldig viktig. Det finnes vampyrer som bare oppholder seg i sin egne klans omgivelser (et veldig tydelig eksempel er RPG-en Vampire: The Masquerade og Vampire: The Dark Ages), mens andre nøyer seg med å fastslå at selve vampyrtilstanden er det som knytter dem sammen i en slags klan (som for eksempel i tegneserien Blade eller filmtrilogien Underworld).

Et annet alternativ til klantilhørighet ser vi hos Lukyanenko: her er overnaturlige vesener først og fremst delt inn i «lyse» og «mørke», og vampyrer tilhører per se den mørke siden, sammen med varulver, hekser og andre «mørke» vesener. Dermed blir vampyrene tydelig stigmatisert som grunnleggende onde skapninger, selv om Lukyanenkos univers ikke er tegnet så svart/hvitt.

Det som fortsatt gjør vampyrmotivet så fascinerende i dag er menneskets fascinasjon med det mørke og gåtefulle. Overnaturlige vesener er mystiske, og folk flest (og vampyrfiksjon flest, ikke minst!) ser itillegg for seg en figur som likner en tilhenger til den såkalte Gothic-subkulturen (blek, kledd i svart eller i hvert fall mørke farger, og rett og slett forskjellig fra den såkalte mainstreamen) når de tenker på vampyrer. Subkulturen på sin side har sin stilinspirasjon fra Gothic fiction, så det er ikke overraskende at det ytre til både gothere og vampyrer har en felles snittmengde.

Men selv om gothic-stilen er den mest populære for vampyrer, betyr det ikke at virkelig alle vampyrer ser slik ut: dagens vampyrer likner egentlig i bunn og grunn menneskene, bortsett fra de faktorene som udødelighet, blod som næring, og de varierende svakheter en vampyr må lide av (som vi har sett er de avhengige fra fiksjon til fiksjon). Og kanskje er dette den mest essensielle forandringen i vampyrmotivet: at vampyrene i dag er nærmere oss enn de var før. Dagens vampyrer ligner så mye på mennesker at de faktorene som skiller dem fra mennesker blir mer og mer marginale.

Det blir tydeligst vist i True Blood, hvor ingen av menneskene er spesielt overrasket over at vampyrer finnes. De er integrert i samfunnet, bortsett fra at vampyrer møter de samme fordommer som folk med forskjellig etnisk bakgrunn – eller, for å si det rett ut: rasismen stopper ikke for vampyrer.

Det blir spennende å se hvordan vampyrmotivet kommer til å forandre seg fremover. Men en ting er undertegnende ganske sikker på at aldri kommer til å forandre seg: at de udødelige blodsugere noen gang kommer til å miste sin fascinasjon for oss.

Tina Reschs masteroppgave “Vampirism today – the change of the vampire motif from the gothic novel to today’s fantasy literature” (2009) er tilgjengelig i papirutgave ved Universitetet i Oslo.

  • Stine

    Hva gjør at vampyrene nå fresmtilles mer og mer likt mennesker?

  • Pingback: uberVU - social comments()

  • Spennende artikkel. Har vært fascinert av vampyrer siden jeg slukte serien om den vesle vampyren da jeg var liten.
    Synd ikke hele oppgaven er tilgjengelig digitalt.
    Lurer på hva forfatteren mener om hvorfor vampyrmotivet har endret seg, og om det har vært seksuelle undertoner i vampyrhistoriene helt siden de gotiske romanene?

    • Silje Cathrin

      Jeg holder på å lese Bram Stokers “Dracula”, og der er det en slags seksuell undertone mellom hovedpersonen og noen kvinnelige vampyrer. Ikke sånn desperat “herregudjegeringentingutendeg”-som det er i Twilight, det er litt mer diskret. Men vampyrer har alltid hatt en slags tiltrekningskraft for å lokke til seg ofre.

  • Pingback: Et foredrag, slik det kunne vært holdt. | Masterbloggen()

  • Pingback: Fankulturens nye synlighet | Masterbloggen()

  • Pingback: Hellig krig med djevelen | Masterbloggen()